fredag 11. august 2017

Idétørke, eller vanskelig å fantasere om virkelige ting?

Etter denne overskriften tror du kanskje at jeg har idétørke?
Nei, slapp av, det har jeg ikke. Jeg har flust av ideer, så det er ikke det som er grunnen til at jeg ikke skriver ;-)
Noen av ideene har jeg begynt å arbeide med, de ligger på harddisken i form av små og store dokumenter, mens andre bare er på frøstadiet enda. Det er grenser for hvor mange ideer man kan sjonglere samtidig, har jeg funnet ut, i alle fall uten at det går ut over kvaliteten på produktet, derfor velger jeg rett og slett å legge en del ideer på is, selv om det ofte klør i tastaturet etter å gi meg i kast med dem.
Rent praktisk gjør jeg denne ide-frysinga slik: Jeg lager et lite notat, der jeg kort-kort beskriver ideen, og lagrer den i en egen mappe på PCen.

I det siste har jeg tenkt en del på forfattere som skriver såkalt "virkelighetslitteratur", for nå raser jo debatten igjen, etter at Vigdis Hjorths søster har skrevet roman som forsvar eller tilsvar på Hjorths "Arv og miljø".
Jeg lurer på om forfattere som velger å skrive slik litteratur, kanskje mangler gode ideer?
Eller er det slik at ting i forfatterlivet deres er SÅ viktig at det skygger for alt annet, det rir dem som en mare, så de bare MÅ skrive om det, få det ut, for å rydde det unna? Ellers har de ikke roen i seg til å skape fiksjon? For jeg tenker jo at når man skriver fiksjon, så finner man på i mye større grad, og det er på mange måter mer krevende enn for eksempel å gjengi noe man har hørt om eller opplevd selv.

Jeg har selv erfaring med å skrive om virkelige hendelser, men jeg gjør det ikke gjerne igjen, fordi jeg kjente hvor vanskelig det er å fantasere rundt virkelighet. De virkelige bildene kom i veien, jeg greide ikke helt å fantasere fritt eller skape noe nytt.

Hva med deg? Har du skrevet om virkelige hendelser og virkelige personer noen gang? Og synes du det fungerte greit? Har du noen spesielle triks?

1 kommentar:

  1. Hei! Interessant innlegg! Når det gjelder å legge ideer på is har jeg masse erfaring, hehe. Som deg prøver jeg å la være å hoppe på de nye togene, men underbevisstheten serverer meg en mengde gode ideer og jeg tror faktisk at det ville vært smartere å faktisk jobbe litt med en idé når hodet uansett utvikler den. Jeg prøver å la det være, for som du sier er det grenser for hvor mange ulike prosjekter jeg kan sjonglere, men tror vel at jeg gjør en feil når jeg ignorerer den indre forfatteren, som jo ikke spør om det passer før nye momenter strømmer på.
    Når det gjelder å skrive om virkelige personer har jeg lite erfaring. I vitenskapsromanen har jeg nok brukt enkelte personer jeg kjenner, men det er allikevel fiksjon, så jeg står jo fritt til å blande rett med galt. Ser for meg at det å skrive sant ikke er så ulikt det å dikte, for meg er det sannsynligvis selve formidlingen som krever mest. Men skulle jeg bruke en virkelig persons identitet i boken, som f.eks. å skrive om familien, ville det selvsagt blitt vanskelig, vet ikke om jeg ville greid det. Ikke tror jeg at det ville blitt så interessant for andre heller ;)

    SvarSlett