Jeg fant denne artikkelen på nettet, der Levi Henriksen
forteller noe om avslagene han har fått. Det står her:
« – Hver gang jeg mottar refusjonsbrevet, gir jeg meg som forfatter. Det varer bare i 14 dager, så biter jeg tennene sammen – og begynner med noe nytt. Men bare én gang har jeg orket å ta fatt på et refusert arbeid om igjen, betror Henriksen.» Les hele artikkelen her: http://universitas.no/kultur/2199/refser-refuseringen
« – Hver gang jeg mottar refusjonsbrevet, gir jeg meg som forfatter. Det varer bare i 14 dager, så biter jeg tennene sammen – og begynner med noe nytt. Men bare én gang har jeg orket å ta fatt på et refusert arbeid om igjen, betror Henriksen.» Les hele artikkelen her: http://universitas.no/kultur/2199/refser-refuseringen
Etter avslaget må man ta et valg: Skal man skrive noe nytt
eller fortsette med å bearbeide det manuset man har fått avslag på – altså
skrive om? For man gir seg selvfølgelig ikke!
Om avslaget er ubegrunnet, gir det ingen hint om hva som kan være klok
taktikk her. Er det ideen som er uspiselig, eller er det bare utførelsen som er
for svak?
Jeg vet ikke, men jeg antar at manus som ligger på et
lavt nivå språklig – som har langt igjen med mye redigering, språkvask og
korrektur før det kan sies å være ferdig – blir avvist i alle fall på grunn av
dette. Tid er penger, og konsulentenes tid brukes ikke på manus med veldig
dårlig språk.
Jeg har som regel – i likhet med Levi Henriksen – begynt på nye
ting, etter å ha fått avslag. Jeg har skrevet barnebok, en ungdomsroman,
noveller for voksne, kriminalromaner og mer rendyrkede feelgood-romaner. Jeg
har tenkt: Der fikk jeg nei til det ene, så det andre, da kan jeg vel ikke dette
ene eller det andre, men det tredje, kanskje!?
Etter å ha holdt på ei stund med prøving og feiling er jeg temmelig sikker på at
det ikke holder å skrive godt eller levere manus som er tett opp imot ferdig –
forlaget må mest av alt like ideen din, og ha tro på at den kan bli ei salgbar
bok.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar