torsdag 19. april 2012

Om avslag

I et tidligere innlegg skrev jeg om skrivekonkurranser, fordi det virker som et interessant tema for leserne mine, men det er også et annet tema på bloggen som ser ut til å vekke interesse, nemlig AVSLAG. I dag tenkte jeg å skrive litt om hvordan avslag føles, hva de kan føre til av vansker og problemer, og hvordan de kan takles.

Hvordan det føles å få avslag
Jeg har for så vidt skrevet om dette før. Et avslag kan oppleves som et klaps på hånda, et ”Fy!”
Jeg har vært kreativ, vært et lekende menneske, kost meg med skrivingen og laget noe jeg kunne tenkt meg å lese selv. Men best som jeg sitter der og er kjempefornøyd med det jeg har laget, får jeg plutselig et klaps på hånda, som svir. Og jeg sitter der som en uforstående idiot – hva var det de ikke likte? Hva gjorde jeg galt nå, da?
Jeg har selvfølgelig tro på manusene jeg sender inn til forlagene, og det ligger mange, mange arbeidstimer bak det jeg til slutt anser som nær opptil ferdig (jeg vet at det ikke er helt ferdig, den aller siste finishen må jeg ha hjelp til), så jeg er alltid optimist og håper det beste når manuset leveres. ”Denne gangen!” tenker jeg. ”Denne gangen må det gå veien!”
Så – etter ukers ventetid – kommer avslaget. Som oftest et ubegrunnet avslag, et standardformular forlaget har liggende klar til nettopp slik bruk. 
Av og til er avslaget begrunnet, og – som jeg har vært inne på tidligere – mange ganger har disse svidd og irritert mest. Per i dag er jeg enda ikke sikker på om jeg foretrekker et ubegrunnet eller begrunnet avslag. Først ønsket jeg begrunnelse, fordi jeg trodde det ville være en hjelp til å komme videre, men etter å ha mottatt noen begrunnede avslag, ombestemte jeg meg.
Selvfølgelig er jeg interessert i å få gode tips, lære, komme videre, men mange ganger har jeg følelsen av at begrunnelsene ikke kan brukes til noe som helst i den gata. Det kjennes ikke som om forlagene tenker på mitt beste, og vil hjelpe meg inn på en vei som kan føre til noe. Det virker heller som om de ganske raskt bestemmer seg for om svaret er JA eller NEI, og når de har bestemt seg for NEI og har tid/lyst til å gi en begrunnelse, så rasker de sammen noe i en viss fart. Det jeg forsøker å si er at forlagets hensikt ikke er å hjelpe meg videre, men å gi en begrunnelse jeg kan slå meg til ro med.
Et avslag fyller meg alltid med dårlige følelser, og er en skikkelig nedtur. Alt jeg har drømt om og håpet på, faller i grus. Jeg kjenner meg liten og dum, verdiløs og håpløs. Dum – fordi jeg innbilte meg noe. Jeg innbilte meg at jeg kunne skrive, at jeg hadde laget noe fint, noe som kunne være til glede for andre. Jeg tok nok feil.


Negative konsekvenser av avslag
Det er opplagt at man begynner å tvile på seg selv og evnene sine. Man kan miste gnisten, gleden ved å skrive. Kort sagt tror jeg man kan bli en dårligere skribent av for mye motgang, som en tryllekunstner blir dårligere om han blir nervøs og skjelven på hånda.
De fleste av oss har en indre kritisk røst, og når man også får kritikk utenfra kan disse kritikkene møtes, medføre en slags resonans slik at de forsterker hverandre.
Noen gir opp. Noen fortsetter å skrive, men vegrer seg for å sende flere manus til forlag for vurdering. Putter man drømmene i skrivebordsskuffen, kan de i alle fall ikke knuses.

Hvordan takle avslag?
Det vet du sikkert like godt som jeg – og det finnes mange måter å takle skuffelser og nederlag på. Man må jo fordøye det, selvfølgelig – innse hva det betyr: Måneders arbeid førte ikke fram denne gangen heller – forlaget likte det ikke.
Jeg har en tendens til å bli motløs og grublende, grave meg ned i en masse Hvorfor og Hva skal jeg gjøre nå!?
Kanskje det hjelper å gråte en skvett – give yourself a good cry, som engelskmennene sier.
Eller gjøre noe helt annet – ta en løpetur, møte venner, luke ugress, synge en sang.
Kanskje man kunne avreagere med å slite avslagsbrevet i filler – brenne det eller hoppe på det?
For min del har jeg funnet ut at det beste er å ikke ta avslagene for tungt. Det er bare et avslag, en ubetydelig, liten hendelse på en lang, lang vei. Som Karlsson på taket (en av mine barndomshelter) pleide å si: «Det er en hverdagslig sak!»

Det kan også være nyttig - for å få en til å forstå og roe seg ned - å forsøke å sette seg i forlagenes sted. Hvordan tror du det er for dem å sitte og lese hundrevis av manus – uferdige, halvferdige, tungtfordøyelige og ubegripelige – alt i en salig blanding?
Jeg tror det må være innmari vanskelig å sile ut hva som kan bli bra med noe konsulenthjelp, og hva som bygger på ideer som uansett ikke kan bli noe salgbart.
Når det er sagt er vi vel boklesere alle sammen, og vi ser hva vi ser: Etablerte forfattere stilles det neppe like høye krav til, som til nye, ukjente stemmer.

Uansett hvor du er på veien, uansett hvordan du takler nederlag og jobber videre – det er noen ting vi vet:
Den som gir seg, kommer i alle fall ikke i mål.
Du må ha tro på deg selv og det du lager.

LYKKE TIL!

2 kommentarer:

  1. Det føles helt for jævlig, avslaget, selv om man, jeg, på et logisk nivå innser at det kun er én persons mening, så rammer det hardt der følelsene forsøkes begravet. Det er som om noen skulle si at ens barn ikke er verdt noe som helst, man blir både knust og sint fordi akkurat den ene leseren, som både betyr alt og egentlig ingenting, åpenbart ikke ser...

    Derfor blir det tilsvarende, nåja, ikke helt, deilig når en annen, også uhildet, leser opplever det diatrem... nei, oi, det er visst noe helt annet, jeg mener... diametralt motsatte.

    Synd bare at det er lettere å rive ned enn å bygge opp, omtrent som det trengs 100, eller 1000, "nå var du flink" til ens eget barn for å motvirke dets følelse av én eneste tanke som: "Pappa liker meg ikke".

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Ken!
      Kjenner du ordtaket: "Skogen er snart rudt, men ikkje så snart oppatt vaksen." Det er så sant det du skriver om at det er lett å rive ned, men så møysommelig og tidkrevende å bygge opp. Det tar tid å lage et manus, som man så får en forståelse av bare kan kastes på bålet - det er ikke noe verdt.
      Nå mener nok ikke konsulentene/redaktørene å ødelegge for oss, men en avvisning er en avvisning - det er vanskelig å pakke det så godt inn at det ikke smerter.

      Slett