mandag 16. april 2012

Når skal man sette strek?

I disse dager holder jeg på å lese korrektur på kriminalromanen min som skal gis ut som e-bok på Tekstloftet forlag. Arbeidstittelen på manuset var «Som skrevet står», men da denne tittelen har vært brukt av andre før (i forbindelse med en teaterforestilling), ønsket jeg å kalle boka noe annet. «Døden på skrivekurs» dukket opp som en mulighet, og jeg tror nokså sikkert at dette blir den endelige tittelen.

Omtalen av boka vil lyde omtrent slik:

Kolbjørn og Sigve – politimenn og gode venner – dumper høyst ufrivillig oppi en mordsak mens de er på fjelltur. Liket – en kvinne i 40-årene – som fiskes opp fra Nutend-vannet, viser seg å ha vært gjest på Solstad høyfjellshotell og deltaker på et skjønnlitterært skrivekurs, arrangert av Scarabæus forlag. Det blir snart åpenbart at den drepte – Edvarda Knutsen – ikke var spesielt godt likt av noen av de andre kursdeltakerne, og dessuten var på kant med forlaget som arrangerte kurset.
Hvorfor var hun i det hele tatt invitert til Solstad – forlaget likte jo hverken henne eller det hun skrev?
Og hvem drepte henne? Riktignok var hun mislikt av alle, men hvem gikk så langt som å ta henne av dage?


Manuset til «Døden på skrivekurs» kom bitvis fram – denne gangen skrev jeg ikke boka fra start til mål, slik jeg for en stor del har skapt de tre romanene fra Svaldalmiljøet. Tilblivelsen har vært nesten som å legge et puslespill. Bitene kom fram en for en. Til slutt måtte jeg skaffe meg en god oversikt over hva jeg hadde av biter. Jeg fant da ut at noen biter manglet for å kunne lage et helt bilde. Disse laget jeg til slutt – og noen biter måtte jeg også forkaste, da de ikke passet inn i helheten.
Den spede starten av manuset var en tekst der en kvinne skriver om vårpussen sin i hagen – hun blir nervøs av kraslingen av det tørre løvet, som fyker og spretter litt uberegnelig hit og dit mens hun holder på å rake. Kvinnen lider av angst – plutselig klarer hun ikke være ute mer, men går inn i huset hvor hun føler seg trygg, og setter seg ved kjøkkenbordet for å skrive. Hun ønsker å bli forfatter, og det kommer fram at hun har skrevet mye, sendt mange manus til flere forlag, men bare fått nei over hele linja. Dette har skapt enorm frustrasjon hos henne, og etter hvert som romanen skrider fram får vi innblikk i hvor farlig stor denne frustrasjonen er, og hvordan hun kommer til å utøve desperate handlinger for å komme til målet sitt – nemlig det å få utgitt bok.
Jeg tror at denne romanen vil være av spesiell interesse for folk som er interessert i forfattere og litteratur, men jeg håper også at krimplottet vil oppleves spennende.
Måten romanen er skapt på gjør at den kan beskrives som episodisk. Jeg håper at dette episodiske preget gir lite dødtid og tomme transportetapper.

Nå til det egentlige temaet for dagens innlegg: 
Når kan man sette strek for finpussing og flikking, og si at er teksten så bra som jeg kan få den?
Det er vanskelig å vite, og det er til avgjørelsen av slike ting det er fint med hjelp fra konsulent/redaktør. For akkurat dette manuset blir jeg nødt til å stole på min egen vurderingsevne og bestemme selv når manuset er klart for utgivelse.
Siden jeg har vært igjennom prosessen med å jobbe fram manus og bearbeide helt til ferdigstilt bokutgivelse tre ganger tidligere, mener jeg at jeg vet hva som skal til. Og jeg er veldig nære målet nå. 
Råteksten/råmaterialet (som ble laget på slutten av 2009/begynnelsen av 2010) har vært pusset og flikket på x antall ganger. Manuset har ligget og hvilt og godgjort seg i mange runder, det har vært til vurdering hos noen forlag, og jeg har til en viss grad lyttet til innspill jeg har fått av de som har lest og ment noe om teksten.
Det er skummelt å sette strek, men man må en gang bli ferdig; en gang må teksten bli født for at den skal få møte sitt publikum.

5 kommentarer:

  1. Jeg må tilføye noe jeg glemte å skrive i selve innlegget tidligere i dag: For meg er det et tydelig tegn på at man begynner å ha gjort sitt med en tekst, når man "retter" ting fram og tilbake. Altså: om man en dag retter en setning, for neste dag å rette setningen tilbake til hvordan den lød før man rettet på den.
    Og når man bare finner små detaljer å rette på - ikke finner større ting å endre - det tror jeg også kan være et tegn på at teksten begynner å bli så ferdig som man klarer å få den.
    For ikke å glemme når man begynner å bli så lei at man blir kvalm av akkurat den teksten man holder på med... Da er det i best å sette strek, alternativt legge den vekk for en LANG periode for å få den litt unna seg.

    SvarSlett
  2. Alternativt publisere boken og la den ligge tilgjengelig inntil man eventuelt gjør en Nerdrum og prøver å forbedre et av sine egne Nasjonalmuseetopphengteverk, vandrehistorie eller ei :)

    Hvem har sagt at en bok i vår tidsalder skal stå som skrevet i stein? Muligheten til å gi ut et nerdrumifisert opplag er jo alltid til stede, uten at noen blir lidende av det.

    Levende verk (joa, litt dobbeltmening der :)

    SvarSlett
  3. Gudskjelov skriver vi ikke i stein! :-)
    Men vi skal heller ikke skrive i sanden...
    Som leser liker jeg å vite at boka jeg leser er så gjennomarbeidet som mulig - at det er det ferdige produktet jeg leser, ikke en kladd eller tidlig versjon.
    Som forfatter er det skjerpende å vite at det jeg godkjenner som endelig versjon blir stående - at man en gang kommer til en punkt hvor man har gjort maksimalt ut av materialet, setter strek og sier at DETTE er det leseren skal få se. Tanken på at det siden vil være for sent å endre noe, gjør at jeg skjerper meg maksimalt.
    Når det er sagt så endres trykte utgaver også. Når det kommer nye opplag blir det ofte tatt en ny gjennomgang og man finner småting man vil endre.

    I vår moderne tid er det enklere å gjøre endringer og lage nye versjoner, og kanskje blir det mer av den slags. Det får tiden vise. Men at forfatterne slipper verkene tidligere fordi de tenker "Samme det - jeg forbedrer heller i neste versjon"? - den passer ikke meg i alle fall. ;-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Nja, det var ikke helt det jeg mente du skulle gjøre heller, mer noe om at vi kanskje aldri blir helt fornøyde, men kanskje fornøyde nok?

      Slett
    2. Jeg tror jeg skjønner hva du mener, Ken - og jeg tror vi er enige om denne saken.
      Vi blir aldri helt fornøyde - det vil alltid være noe å finpusse på om vi glor og glor - men vi må bestemme oss for når vi avslutter et arbeid. Det er viktig å kunne sette strek, ellers blir det aldri ferdige produkt av skrivinga. Det er viktig å komme til et mål en og annen gang - ikke alltid være på vei mot stadig nye mål.

      Slett