FORFATTERTREFF

I går var jeg på forfattertreff på Jevnaker folkebibliotek, og det var jeg som var forfatteren! :-)

Arrangementet var – som tidligere nevnt – en Liv & Røre-arrangement.

Da jeg kom, måtte jeg stoppe opp litt utenfor biblioteket. Der var det nemlig slått opp telt, hvor det lå stabler av utgåtte og kasserte bøker som biblioteket ga bort. Ikke at jeg skulle ha noe, men det var kjentfolk der som jeg måtte veksle noen ord med.

Ellers var det virkelig liv og røre på torget på Nesbakken i går – artig å høre og se så mange folk som stiller opp når det skjer noe.

Inne i biblioteket var det ikke fullt så ”livlig og rørete”. Det var 7-8 stykker som kom for å høre på meg. Det er færre enn jeg opplevde i Alvdal, men flere enn på Brandbu, den gangen jeg var der. Dette er jo bare tredje gang jeg opptrer som forfatter på denne måten.

Det er alltid spennende å se hvor mange som kommer, og det spiller ikke så stort rolle hvor stor forsamling man har foran seg. Ofte kan det bli vel så koselig når man er færre – man kan føle at man får bedre kontakt med hver enkelt som hører på.

Jeg startet med å fortelle hvorfor jeg ble forfatter. Det var ikke noe jeg bråbestemte meg for da jeg rundet 40, liksom. Nei, jeg tror jeg alltid (i alle fall så lenge jeg har visst om litteratur og bøker) har drømt om å bli forfatter. Men jeg hadde antakelig en stor dose fornuft eller kritisk sans i meg; jeg hadde det liksom for meg at dette var og måtte bli bare en drøm. Og jeg kan heller ikke huske at jeg fortalte til noen at jeg hadde slike drømmer – tvert imot holdt jeg det vel hemmelig.

Som ung kan jeg huske at jeg satte meg ned for å skrive, men det bare stoppet opp for meg etter et par sider eller så. Jeg trodde den gangen at jeg ikke hadde nok livserfaring eller noe å skrive om. Men siden har jeg skjønt at jeg ikke manglet noe å skrive om (for jeg hadde fantasien min!), men jeg manglet verktøyskrinet, metodene som kunne få ideene forløst.

Som voksen tok jeg skrivekurs, og da lærte jeg hvordan jeg skulle komme i gang. Men så fikk jeg samboer og barn, og ingenting skjedde på skrivefronten før jeg i 2006-2007 hadde et friår fra jobben min. Da forsøkte jeg for første gang, helt seriøst, å sette meg ned og skape tekst. Og det viste seg å gå veldig greit. Jeg skrev dette året råteksten til to og en halv roman, ei barnebok og en novellesamling. Når jeg ser tilbake på dette nå, så kan jeg det nesten synes som jeg var overmoden for endelig å begynne ”produksjonen”.

Jeg fortalte tilhørerne litt om metoden jeg bruker – at jeg ikke planlegger, men at teksten for en stor del blir til mens jeg skriver. At det handler om å leve seg inn i handlingen, og kjenne at personene lever.

Videre fortalte jeg om de tre bøkene jeg har gitt ut, og avsluttet med å lese et avsnitt fra «Pengetrøbbel». Jeg har hørt folk diskutere om bygdeoriginalene er borte i vår tid. Jeg tror ikke de er det, og i Svaldal finnes de i alle fall. For å vise fram dette, leste jeg følgende utdrag – der politimennene Truls og Hallgrim drar for å besøke Pål Bratta, en mann som liker å følge med på hva som skjer rundt seg:

Veien opp var usedvanlig smal og dårlig. Vårens smeltevann

hadde stukket av gårde med mye av både veidekke og fundament

flere steder, så den solide lunsjen i magene på politimennene

ble godt ristet og blandet. Av og til smalt det til under

bilen. Hallgrim ropte til lensmannen, for å overdøve skuringen

av grus mot understellet: «Jeg blir bare mer og mer glad for at

det er du og den uniformerte bilen som kjører!»

«Ja, du vet, denne bilen har vært ute en vinterdag før,» skrøt

Truls. «Ja, en vårdag også, forresten. Så, nå får vi se om vi greier

den siste kneika også.»

Rett etter en krapp sving åpenbarte det seg en bemerkelsesverdig

steil stigning opp den siste biten frem til gården Bratta.

Hjulene spant så det freste i grusen i utgangen av svingen, men

bilen kom seg da opp uten altfor stort heft. Truls parkerte like

nedenfor det hvite våningshuset. Gården hadde ikke noe skikkelig

opparbeidet tun, men det hadde vel med det bratte terrenget

å gjøre. Våningshuset, den falleferdige låven og et uthus

sto i rekke – i et slags stivt og gebrekkelig geledd, tenkte

Hallgrim – som om husene var engstelige for å skli utfor kanten

på den bratte skråningen. De steg ut av bilen. I vinduet lengst

unna seg kunne de skimte noen bevegelser bak en urolig gardin.

Truls kommenterte tørt: «Han er nok hjemme, ja.»

«Ser sånn ut,» smilte Hallgrim.

Lensmannen førte an. Da de nærmet seg det hvite huset,

kunne Hallgrim se at malingen var i ferd med å skalle av. Synet

ga ham assosiasjoner til en hare eller rype som var i gang med å

skifte til vårham, for der hvitmalingen hadde sluppet veggen,

skinte det gråflammede flekker igjennom. Før han gikk inn,

vendte Hallgrim seg ut mot dalen, og måtte uvegerlig snappe

etter pusten. Utsikten var rett og slett formidabel. Langt der

nede bredte dalen seg ut foran ham, og han fikk ny innsikt i hvor

variert og frodig bygdas landskap faktisk var. Utsikten kunne jo

være en fin bonus å ta med seg, når man først fant på å bosette

seg et sted som her. Veien opp til Bratta måtte være et håpløst

slit – og særlig på vinterføre, tenkte Hallgrim.

De to karene stampet inn. Truls tok av seg støvlene i den ytre

gangen, og Hallgrim fulgte eksemplet hans. Truls banket på

døra som førte videre inn i huset. Et «Kom inn!» ble avlevert så

raskt og kontant at de ble enda sikrere på at ankomsten deres var

observert. Da de steg innenfor den neste døra, kom de inn i en

ny gang. De åpne dørene videre viste at der lå stue og kjøkken,

i hver sin ende av gangen. Inne på kjøkkenet sto en brunkledd,

eldre mann ved benken og støttet seg på en nokså nett rullator,

tydelig beregnet til innendørs bruk.

«Jeg så at dere kom, så nå holder jeg på med å sette over kaffen!

» kauket kallen med glad røst.

Truls gikk bort til ham og håndhilste.

«God dagen, lensmann!» smilte Pål. «Og hvem har du med deg

i dag?» ville han vite.

Hallgrim presenterte seg selv: «Hallgrim Orhøgden.

Førstebetjent.»

«Åja, deg har jeg både hørt og lest om. Artig å få hilse på deg!

Vær så god og sitt. Sitt hvor dere vil, bare dere ikke tar plassen

min. He-he!»

Hallgrim smilte til Pål, men strevde med å møte blikket hans,

siden Pål led av betydelig skjeling. Øynene, som nå lyste av iver,

kunne skimtes som entusiastisk skinnende rundinger bak de

tykke brilleglassene. Hallgrim følte umiddelbar sympati for

mannen; ordvalg og klangen på stemmen ga inntrykk av at han

var både sosial og kvikk.

Politimennene satte seg på hver sin kjøkkenstol på samme side

av bordet, vis a vis det de forsto var Påls faste plass. Kjøkkenbordet

var noe av det største Hallgrim hadde sett. Det virket

som om det var spesiallaget for å kunne tjene som både arbeidsplass

og oppsamlingssted av bruksting og rariteter for en travel

mann. På det ene hjørnet lå et påbegynt puslespill med 2000

biter, etter det han kunne lese på den tilhørende esken. Midt på

bordet lå det blant mye annet et håndarbeid. Hallgrim kunne

nokså lett artsbestemme dette, på grunn av morens jobb som

formingslærer; det var nupereller.

Ved siden av Påls plass lå det flere stabler med skrivebøker, et

skriveunderlag og et skrin fullt av blyanter og andre skrivered-

skap. Flere kikkerter av ulike fasonger og størrelser var stilt opp,

og i vinduskarmen var det til og med én på et robust stativ. På

veggen hang et digitalt termometer som viste inne- og utetemperatur,

samt minimum- og maksimumstemperaturer, ved siden

av et barometer og et hygrometer. Utenfor vinduet kunne

Hallgrim se et beger for måling av nedbør montert på en slags

arm som stakk ut fra huset – tydeligvis plassert slik for at Pål

kunne betjene og avlese målestasjonen gjennom vinduet.

Følelsen av å befinne seg i et slags observatorium ble stadig mer

påtrengende ettersom Hallgrim så seg omkring.

Jeg håper tilhørerne hygget seg – det gjorde i alle fall jeg! Ei av damene som var der lånte med seg den første boka (Vårløsning) hjem fra biblioteket etterpå. Da er jeg veldig fornøyd, når jeg har greid å vekke interessen eller nysgjerrigheten hos noen.
Flere av de andre tilstedeværende hadde lest alle tre, og ga uttrykk for at de har likt dem veldig godt. Jeg blir veldig glad for ros, så takk skal dere ha.

Og tusen takk til Jevnaker folkebibliotek v/ Tina som ba meg komme!