Et stille rom

Når jeg skal skrive er det mange ganger som å gå inn i et stille rom, stenge døra etter meg, og glemme eller stenge ute hverdagens kjas og mas. Det å kunne dukke ned i oppdiktede problemstillinger, eller engasjere meg i liv og skjebne til fantasifigurer er kanskje som en slags flukt, men det oppleves i alle fall som å gå inn i noe som gir meg fred, det oppleves som stille og rolig, på en god måte.

Jeg vet ikke om andre forfattere har det likeens, men i hodet mitt foregår det alltid noe. Av og til er det slitsomt mye. Jeg tumler med ideer, lytter til hva hovedpersonene mine i bøker vil fortelle meg, eller kanskje ”lytter” er feil ord; kanskje jeg mer sanser at de vil et eller annet. Helst vil de nok videre? De vil at jeg skal gå inn i deres historie igjen, og fortsette der jeg slapp. «Hva skjer videre i livet mitt?» spør de kanskje. 

Det er mange av de litterære figurene mine etter hvert. For jeg har hatt og har så mange ideer, og jeg må innrømme at jeg av og til hopper ganske mye mellom ideene mine. Før jeg er ferdig med ide A, hopper jeg kanskje til ide K og skriver litt på den. Så fristes jeg til å grave litt mer i en ide F, som er en jeg tar litt innimellom, og kanskje får jeg likegodt en helt ny ide P, som jeg ikke greier å la være å begynne på med en gang den dukker opp…

Jeg tror skrivingen oppfattes som et stille eller behagelig rom for meg, fordi jeg da endelig kan la alle ”stemmene” få slippe til. I hverdagen ellers - når jeg driver med andre ting, da jeg er der for andre (virkelige!) mennesker - må stemmene inni meg tie. Det kan være slitsomt å dytte dem vekk, holde dem unna, få dem til å være stille, be dem vente.

Hm. Kanskje forfatter ikke er et yrke, men en diagnose? At man ”hører stemmer” pleier vel ikke å være et godt tegn, eller hva...? :-)

Joda, for en forfatter tror jeg det er en veldig god ting å ”høre stemmer”. Hva tror du?