Svaret det svever i det blå

I dag fikk jeg avslag fra forlag nummer to på feelgood-romanen jeg gjorde ferdig i vinter. Eller ferdig og ferdig, fru Blom. Selvfølgelig er den ikke ferdig, men jeg vurderer den som gjennomarbeidet nok til at jeg våger å vise den til forlag.

Motløsheten er på stigende, og det kan jeg jo ha grunn til. Hvor mye oppmuntring og tommelen opp har jeg fått i løpet av disse årene med prøving og feiling? Jo, det er oppmuntrende med fornøyde lesere, og forlag som slenger på noen hyggelige, oppmuntrende vendinger i følge med avslaget. Men det jeg hører fra forlag er jo i bunn og grunn bare nei. Nei, det passer ikke inn i vår utgivelsesprofil. Nei, den litterære kvaliteten er for dårlig.

Av og til har jeg tenkt at det hadde vært en lettelse om et avslag til slutt opplevdes som et nådestøt. Tenk om jeg fikk et avslag som sved spesielt hardt, som fikk meg til totalt å miste lysten til å skrive. Et avslag som én gang for alle ga meg fred fra det drivet, den kløen som hele tiden driver en forfatterspire videre.

Kanskje er jeg en såpass hard nøtt at ingen avslag egentlig biter på meg?
Jeg pleier å bli lei meg og oppgitt med det samme, men så er jeg tilbake på sporet, tenker like blindt og sta som ellers: Det er forlaget som ikke skjønner. Det er ikke så dårlig litterær kvalitet. De bare liker ikke ideen.

Jeg kan til og med lulle meg inn i forestillinger som: Problemet er vel at jeg er for original for dem. Det jeg skriver ligner ikke noe de har sett før, så de tør ikke satse på det. Ha! Original, liksom… Den må jeg nok veldig mye lenger ut på landet med...

Orker jeg å forsøke flere ganger?
Orker jeg å få flere avslag? 

«Svaret, min venn, det svever i det blå.»*

* Lånt fra Jan Erik Volds oversettelse av Bob Dylans «Blowing in the wind».
I: Dylan, Bob: Damer i regn : 70 sanger / på norsk ved Jan Erik Vold. – Oslo: Den norske bokklubben, 1977.  Boka kan du forresten lese i bokhylla.no.