I anledning årsskiftet ser jeg at mange aviser og blogger forsøker å oppsummere litteraturåret 2010. Hvilke bøker husker vi best fra året som har gått, hvilke gjorde mest inntrykk, og hvilke skapte mest debatt?
Opp gjennom tidene har det også vært kåringer – mer eller mindre høytidelige – av for eksempel de 10 eller 100 viktigste bøkene i verden.
Nå som fristen for Schibsteds romankonkurranse nærmer seg, tenker jeg litt rundt hvor vidt det virkelig går an å konkurrere i litteratur? Kan man rangere litteratur?
Litteraturen er ikke direkte målbar – kanskje bortsett fra omfang (antall sider) og antall solgte eksemplar – eller utlånte eksemplar, fra bibliotekene. Så kan man sikkert registrere antall seriøse bokanmeldelser, antall treff på internett, antall omtaler og debatter. Men opplevelsen av litteratur – leseopplevelsen – er i alle fall ikke lett å måle. Vi ser anmeldere og bloggere som forsøker å måle opplevelsen i terningkast og ved bruk av andre typer skalaer, men er ikke leseopplevelsene høyst individuelle, og avhengig av den enkeltes smak og ballast?
Romaner er sjelden direkte sammenlignbare. Det blir som å sammenligne ulike typer pålegg – hva er best av spekepølse og ost? Svaret vil nok variere, etter hva slags smak de har, de du spør!
Men det er alltid fristende å sammenligne. Om man for eksempel har lest flere bøker av samme forfatter, sier man gjerne: «Den første romanen hennes var bra, men den andre var ikke mer enn middelmådig!»
Når det er sagt, så finnes det selvsagt metoder for å vurdere litteratur, og når en og samme person, eller gruppe, skal lese en avgrenset mengde romaner, så vil de nok fint klare å rangere disse i bra/best, mindre bra og dårlig/fullstendig uinteressant. Kanskje de snakker sammen før de går i gang, og blir enige om ting de særlig skal se etter?
Og hvis en annen gruppe hadde blitt satt til å vurdere de samme bøkene, kunne resultatet blitt et helt annet. Er ikke det ganske fascinerende å tenke på?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar