Energi, innlevelse og tilstedeværelse

Jeg har tatt fram et manus som har ligget og hvilt en stund. Manuset har vært hos to forlag til vurdering. Det ene ville gi det ut, men jeg takket nei. Det andre forlaget jeg prøvde manuset hos, forkastet det.
Begge forlag ga meg noen kommentarer/tilbakemeldinger, som jeg eventuelt kan bruke som et utgangspunkt for en revisjon.
Jeg har sittet og lest litt i manuset de siste dagene, og merker at det er sant at det er noe som skurrer. Nå tror jeg kanskje at jeg har funnet ut hva denne skurringen kan komme seg av. Det er muligens noe med stemmen. Det er noe stressende, kavende i måten fortellingen er lagt fram på, som om jeg snakker tonløst, fort og uten innlevelse det meste av veien, hesblesende, som om det er noe som haster. Setningene hver for seg har kanskje for mye mening og informasjon innbakt, det blir baktungt og umusikalsk. Kanskje fordi jeg stresser fortellingen, og ikke følger rytmen jeg skal, hopper over gode, naturlige pauser, og lirer alt av meg i en lang, monoton harang. Det blir slitsomt for leseren, og nå har jeg fundert litt på hvordan jeg skal få teksten til å bli til noe som føles mer behagelig å lese.
Jeg har tenkt tilbake til ungdommen. Som ung ønsket jeg å drive med musikk, og piano var hovedinstrumentet mitt. Etter å ha prøvd en stund hvordan det var å øve flere timer per dag for å heve det tekniske nivået, besluttet jeg at jeg ikke orket – det var altfor langt fram. Jeg ville heller ha musikk som hobby. Bedre å være en god amatørmusiker, enn en dårlig profesjonell, tenkte jeg.
Jeg husker hva pianolæreren min sa til meg – hun jeg fikk etter hvert. Jeg slet med dårlig kontakt med tangentene, eller ”tastene”, tror jeg faktisk hun kalte det. Når jeg skulle spille for andre, greide jeg ikke å være energisk, tilstedeværende, eller spille med innlevelse. Man må spille hver tone som om man mener det – hver en tone, alle tema, alle stemmer, skal høres og være tydelig.
En annen ting hun sa til meg var: «Ikke be om unnskyldning for at du skal spille!» For det var som om jeg ba om unnskyldning for at jeg spilte, ikke med ord, men med kroppsholdning, og slik jeg framførte stykkene. Det var som om jeg uttrykte «Unnskyld at jeg bruker av tida di, jeg skal skynde meg å bli ferdig, så blir pinen kortest mulig!» Urytmisk ble det også. Veldig ille, rett og slett!
Problemet hang for en stor del sammen med dårlig selvtillit. Det var mye jeg ville og hadde lyst til, men som jeg ikke våget. Som person var jeg redd for å ta for mye plass.
Jeg tror dette kan ha en parallell til hvordan jeg av og til skriver. Jeg må ikke be om unnskyldning for at jeg skriver det jeg skriver. Det jeg velger å ta med, må jeg våge å gjøre ordentlig. Med energi, innlevelse og tilstedeværelse.
Nå skal jeg gå gjennom manuset på nytt, forsøke å stryke fargene bedre utover. Legge inn pauser og hvile i øyeblikkene, der det er godt. Legge til klargjørende og interessante detaljer på strategiske steder. Personskildringer, naturskildringer, gå dypere inn i sentrale scener og kose meg mer, med alt som skal med.