tirsdag 12. oktober 2010

Hvile i øyeblikket


Når man velger å skape eller skrive noe, må man våge å gjøre det med tilstedeværelse og energi. Hvis man skal skrive en roman, kan man ikke bare ha transportetapper, det vil si en lang rekke av ting som skjer og skjer i en sannsynlig eller logisk rekkefølge. Det kan være spennende nok, men det kan for mange lesere føre til en følelse av at man overværer noe hastig og halvhjertet.

Man må våge å stoppe opp for å hvile her og der, gi leseren og historien ro, slik at det blir rom for fordøyelse. Dette kaller jeg «å hvile i øyeblikket.» (Ikke spør meg hvor jeg har dette uttrykket fra, mest sannsynlig har jeg vel stjålet det fra noen?)
Man kan ikke beskrive alt i en roman like omstendelig, men av og til må man ta seg tid til en aldri så liten miljø-, person- eller naturskildring – stoppe opp ved et spesielt bilde eller en spesiell scene. Her gjelder det å ta fram paletten og ta i bruk både brede og fine pensler – gjøre seg litt flid for å få til et for eksempel naturalistisk, ekspresjonistisk eller romantisk uttrykk – avhengig av hva slags type bok man lager eller hvordan man liker å gjøre det.

Det kan selvsagt bli for mange utbroderinger og inngående beskrivelser, men det blir litt smak og behag, ikke sant? En konsulent kan – i forbindelse med språkvask og korrektur – merke av en mengde avsnitt og notere i margen at forfatteren bør/må korte ned - «spør deg selv om det er nødvendig å ha med dette for å forstå handlingen», kan det stå.
Jeg kan kjenne det protestere i meg når jeg får slike kommentarer. Selvfølgelig er det viktig å være kritisk og vurderende – alltid på vakt mot kjedelige øyeblikk og stillstand – men det må også være lov å beskrive og utbrodere en del, uten at noen skal pirke i det og spørre om det er nødvendig?
Hvor kjedelig skulle ikke litteraturen bli, om man utelot alt som ikke var nødvendig? Ble det i det hele tatt igjen noe litteratur, om vi skulle måle den mot hva som var nødvendig til enhver tid?

2 kommentarer:

  1. Interessant lesning - og fin blogg!

    SvarSlett
  2. Hei Anita!
    Takk for hyggelig kommentar - det kjennes fint å vite at noen er innom bloggen her av og til og leser. :-)

    Randi

    SvarSlett