fredag 16. mars 2018

Ulike motivasjoner

Jeg har fortsatt ikke særlig mye tekstproduksjon å blogge om. Jeg har i tidligere innlegg forklart den manglende skrivingen med for liten tid, for lite overskudd, for lite ro. Men akkurat nå kjennes det ut som det kanskje like mye er tanker, erfaringer fra livet jeg halvveis har tenkt - en gang, men ikke nå - å bearbeide gjennom å lage tekst, som kommer i veien for det jeg har mest lyst til å skrive, og som jeg hadde ønsket å gå i gang med først.

Hvis du har lest romanen Brudd av Karin Fossum, så viser denne romanen hvordan skrivehverdagen til en forfatter ikke alltid blir som man har planlagt. Forfatteren i Fossums roman forestiller seg prosjektene sine som en kø av mennesker som står utenfor huset hennes. De venter på å få slippe inn til henne, en om gangen og i tur og orden. Når det er deres tur, skal de fortelle sine historier, og hun skal skrive.

Forfatteren i Brudd opplever at en mann presser seg fram i køen. Ikke bare det, han tar seg inn i huset ubedt, for han mener han ikke kan vente. Historien hans er for viktig. Forfatteren forsøker å be ham stille seg tilbake i køen, vente til det er hans tur, men til slutt lar hun seg overtale til å ta for seg hans historie før alle de andres.

Kanskje har jeg det litt som forfatteren i Brudd. Kanskje er det et prosjekt jeg må ta først, før jeg kan konsentrere meg om det jeg har mest lyst til, selv om det ikke er dette prosjektets tur?
Hva prosjektet er kan jeg ikke si så mye om, annet enn at det ikke er lyst som driver det. Mer plikt.

Hva er den viktigste drivkraften når du skriver? Er det morsomt, som en lek, altså lystbetont? Eller kjenner du det som noe du må, en plikt? Eller som noe helt annet?

lørdag 10. februar 2018

Skriver du noe om dagen?

Noen ganger når jeg møter folk som vet at jeg skriver, hender det at de spør: "Nå!? Åssen går det? Holder du på og skriver noe om dagen?"
Da må jeg svare at det er lite skriving for tida. Ofte synes jeg at jeg må forklare litt hvorfor, og skylder på jobben og at jeg har det travelt på fritida også.

For meg, som det sikkert er for mange forfattere, er livet en kilde til inspirasjon til å skape/skrive. Da jeg "bare gikk hjemme" begynte jeg etter hvert å føle meg uinspirert og litt likeglad. Alle nei-ene fra forlagene gjorde også sitt til at mye av gleden ved å skrive ble borte, og det var lite jeg ellers fikk bygget selvfølelsen opp på. Nå som jeg er i jobb får jeg tilbakemeldinger, eller jeg skjønner av meg selv, at jeg gjør en bra innsats og får til ting. Den forståelsen/følelsen manglet ofte da jeg gikk hjemme og skulle være forfatter på heltid. Det ødela.

En god balanse mellom nok tid og ro til å skrive, men også nok inspirasjon i form av å komme ut og møte mennesker, møte andre utfordringer, få brynt hjernen på mer enn "bare skriving", samt nødvendig påfyll på selvtilliten - en sånn balanse har jeg altså ikke funnet per nå.

Jeg jobber 80 % og har dermed en fridag i uka. Per nå får jeg ikke til å benytte fridagene mine til skriving. Andre ting, som husarbeid, trening og rekreasjon, kommer foran.

I perioder hvor jeg ikke får sittet gode økter ved PCen, kjenner jeg suget etter å få gjøre nettopp det. Og som vanlig kommer det nye ideer til meg, små frø jeg har lyst til å jobbe med for å se hvor de kan føre hen. De fleste ideene mine har kimen i seg til å kunne bli store tekster. Jeg må nok se det som et luksusproblem at jeg har så mange ideer, men når de er så mange og har det i seg at de kan bli så store, så har jeg ikke plass i livet mitt per nå til å jobbe dem fram. Det er litt trist. Men da har jeg noe å drømme om i alle fall.

Hvis jeg bare greide å bestemme meg for én ide som skulle prioriteres hver gang jeg har en ledig stund, så kunne jeg kanskje kommet meg videre. Jeg må forsøke å være mer strukturert. Og mindre kreativ, kanskje - for nye ideer kan være til hinder for konsentrasjon og fokus.

fredag 29. desember 2017

Skriveåret 2017

Nok et år er i ferd med å gå over i historien.
Som skriveår betraktet har det vært et skrint år! Det gjenspeiler seg også i antall blogginnlegg her på Interscribo - dette innlegget blir årets tolvte; ett innlegg per måned i gjennomsnitt er ikke stort å skrive hjem om, som det heter!

På den andre bloggen min, derimot - Pervoluto - har jeg i 2017 satt ny årsrekord med 81 innlegg. Det er et gjennomsnitt på 6,75 i måneden og det er jeg selvfølgelig kjempefornøyd med. Hyppige innlegg har antakelig noe å si for besøket også - Pervoluto er jo mye bedre besøkt enn Interscribo.

Kort oppsummert har nok 2017 vært et leseår mer enn et skriveår for min del. Jeg har hatt bra driv i lesingen, men skrivingen har - når sannheten skal fram - nærmest ligget brakk. Jeg har ikke greid å finne roen i meg til skriving - det har vært for mye annet som har kommet foran. Det er lov å håpe at 2018 blir bedre i så måte, men da må jeg nok gjøre en bevisst prioritering i retning av å lese mindre, rett og slett bruke mindre tid på andres verk, og mer på mine egne. Framtida vil vise om det er mulig å få til.

Nå på tampen av året kan jeg lese i avisa at menneskeheten er i ferd med å bli mindre intelligent. En medisin mot fordumming må være å lese og skrive mer. Og jeg er ganske overbevist om at det kan være bra å møtes og ta de gode samtalene også; en god diskusjon stimulerer hjernen, tror nå jeg. I alle fall bør vi legge vekk de tekniske duppedittene av og til. La hjernen få fri fra all skjermtiden så mange fyller dagene med.

Godt nytt lese- og skriveår!

tirsdag 7. november 2017

Salget tar ikke akkurat av


I august fortalte jeg på bloggen at jeg ble kontaktet av eBokNorden. De hadde fått forespørsel fra ebok-innkjøpere i Buskerudbibliotekene om eboka mi Nydelig og en halv kunne distribueres gjennom eBokNorden og deretter Biblioteksentralen. Grunnen til at innkjøperne i Buskerudbibliotekene spurte, var nok fordi jeg først spurte dem om de kunne kjøpe inn eboka mi til fylket sin eboksamling.

Jeg leverte det jeg skulle, eBokNorden gjorde det de skulle, og nå er Nydelig og en halv som ebok tilgjengelig gjennom Biblioteksentralen. Men innkjøperne i Buskerud fylke har enda ikke kjøpt den inn. Jeg sendte dem en ny forespørsel, tipset dem om at nå er boka tilgjengelig fra Biblioteksentralen, kommer dere til å kjøpe den? Denne forespørselen har jeg ikke fått svar på foreløpig.

Jeg har også spurt Biblioteksentralen om de kunne ta Nydelig og en halv med i sin nyhetskatalog - disse katalogene bruker bibliotekene for å se hva som har kommet av nyheter, og bestiller ut fra det.
Jeg fikk et hyggelig svar fra Biblioteksentralen: Jo, de kunne godt ta med Nydelig og en halv i neste nyhetskatalog. Grunnen til at de ikke hadde tatt den med automatisk, var fordi boka var tatt inn i sortimentet etter en kundehenvendelse.

Nå har neste nyhetskatalog kommet, men boka mi er ikke med.

Hvor mye mer skal jeg mase? Hele greia med å gjøre eboka tilgjengelig via eBokNorden og Biblioteksentralen ser ut til å ha vært bortkastet. Jeg kunne visst like gjerne gitt bort boka denne gangen også - som jeg gjorde med Døden på skrivekurs...

lørdag 23. september 2017

Elle melle

Jeg synes man bør se det som et luksusproblem å ha mange ideer, mange ulike skriveprosjekt man kan veksle mellom. Nå er jeg der at jeg endelig kjenner noe mer ro i meg enn jeg har kjent på lenge, som gjør at jeg kan forsøke å sette meg ned i ledige stunder for å skrive, og da mener jeg skrive for å produsere ny tekst, ikke bare flikke på gamle ting.

Hvis det skal være noen vits i at jeg setter meg ned, må jeg vite at jeg kan holde på i noen timer til sammen, ellers blir det en slags stress for meg; da må jeg skynde meg å komme i modus, skynde meg å få ned tankene som flakser litt febrilsk omkring. Da blir det fort krampaktig og jeg får ikke den gode følelsen av å være lukket inne med tankene mine, og ha det rolig og behagelig der. Da blir det bare å kravle rundt og forsøke å fange et eller annet i farten. Jeg blir sjelden fornøyd med resultatet av slike hesbles-økter.

Så var det dette luksusproblemet, da. Jeg har så mange ideer, så mange ulike prosjekt jeg kan ta tak i. Som jeg var inne på i en bloggpost for en stund siden, har jeg en ide som jeg ser kanskje kan bli et av mine hovedverk. Eller selve hovedverket - det beste, både på innhold og form, som jeg noen sinne kommer til å lage. Jeg har liksom gått og spart på denne ideen, ventet med å gi meg i kast med den til forholdene var optimale. Men nå tenker jeg at jeg kommer ikke til å få optimale skriveforhold på veldig lenge. Kanskje aldri. Så hvorfor vente? Jeg har trent såpass mye nå - jeg har tross alt gitt ut seks romaner - at jeg har ferdigheter og kondisjon til å greie det jeg ønsker. Litt lav tidsressurs har jeg riktignok, men det er mange eksempler på at forfattere får til det utrolige med å være strukturerte og nytte hver ledige stund de får.

Jeg har så vidt begynt på dette slags hovedverket mitt. Og denne gangen velger jeg metoden jeg har brukt for de fleste av romanene mine. Jeg begynner å skrive på begynnelsen, og så skaper jeg historien mens jeg skriver. Jeg bruker en person som faktisk har levd, som romanens hovedperson. Jeg vet en del av hva hun opplevde i livet, og de grove trekkene skal med. Jeg har gjort litt research om henne, det finnes enda noen tråder jeg kunne utforsket; da ville jeg fått enda flere knagger å henge historien på. Men det kan også være en fordel å vite akkurat passe lite til at jeg får diktet mesteparten fritt, slik jeg liker.