LAVSTATUSLITTERATUR

I dag kunne jeg lese i Aftenposten at underholdningslitteratur rettet mot kvinner har lav status; det kan være flaut å innrømme at man kjøper og leser såkalt "damelitteratur".
Artikkelen hevder forlagene satser på denne typen litteratur, likevel har den lav status.

Artikkelen kan du lese her: Flaut å kjøpe damelitteratur

Jeg lurer på hos hvem underholdningslitteraturen har lav status? Hos litteraturkritikerne, sikkert nok. Jeg tror også at en del forlag og forlagsfolk ser på underholdningslitteratur med et litt skjevt blikk.

Jeg har for lengst innsett at det jeg skriver - feelgoodromaner kanskje mest myntet på kvinnelige lesere, av mange anses som lavstatuslitteratur, og min oppfatning etter å ha fridd til ulike forlag gjennom noen år, er faktisk at forlagene IKKE satser på denne typen romaner.
Av et forlag fikk jeg til og med råd om ikke å flagge at jeg skrev underholdningslitteratur; han som ga meg rådet hadde fått piggene ut og stilte seg litt negativ til overhodet å lese det jeg sendte til vurdering, fordi jeg skrev i følgebrevet at jeg anså romanen som en underholdningsroman, men så hadde han begynt å lese og fant ut at det ikke var så verst, likevel.

Det er mulig definisjonen "damelitteratur" ikke helt passer til det jeg skriver. Det er vanskelig å sjangerplassere i underklassene av underholdningslitteratur, for de er mange. Artikkelen i Aftenposten tror jeg i hovedsak henviser til det jeg kaller "skjebneromaner", av andre kalt "løkkeskriftbøker" eller "lavendeleng-bøker", fordi de ofte er prydet av vakre omslag med kvinner stående i eller ved lavendelenger, eller viser grønne, gåtefulle hager bak et stakittgjerde, og tittel og forfatter er skrevet med store,
romantiske (?) løkkeskriftbokstaver.

Det jeg skriver, eller ønsker å skrive, er det jeg vil kalle feelgood. Jeg skriver ikke om så veldig store hemmeligheter, eller veldig dramatiske skjebner. Jeg liker å skrive om nokså allminnelige folk, skrive noe mange kan kjenne seg igjen i. Jeg liker å underholde, men kan også ha et alvorlig bakteppe eller undertoner som leserne kan se eller merke seg om de evner eller vil, og som kan gi dem noe å tenke over, noe å tygge på.

Det er mulig forlagene satser på det jeg kaller "skjebneromaner", men jeg vil hevde at de importerer mesteparten av dette fra utlandet. Norske forfattere som skriver underholdningslitteratur rettet mot kvinner, er det ikke mange av, hvis vi holder kriminallitteraturen utenfor dette "regnestykket". De fleste av de som skriver kvinneunderholdning, skriver serielitteratur; da tenker jeg på de uinnbundne bøkene, der det kommer en ny i serien annenhver måned. Lengden på boka, samt hvert kapittel i boka følger maler for hvor store/lange de kan være, og hver bok slutter med en cliffhanger, så man skal vente i spenning på neste nummer i serien.

Enkeltromaner innen underholdningssjangeren bærer seg ikke økonomisk, har jeg hørt forlagsfolk si.
Så at forlagene satser på underholdningslitteratur for kvinner, mener jeg er en sannhet med modifikasjoner. De satser serier, eller de satser oversatt litteratur. De satser ikke på norske forfattere som skriver innen underholdningssjangeren, vil jeg påstå.
Jeg håper det skjer en endring her, at forlagene ser at velskrevne underholdningsromaner skrevet av norske forfattere, også er noe å satse på.

TÅLMODIGHET

Nå har jeg et par-tre måneder - om ikke mer - holdt på med å lage en ny slutt på en kriminalroman jeg begynte på for leeeeenge siden, og egentlig mente meg ferdig med. Men så fikk jeg altså en tilbakemelding fra et forlag, som sa at romanen var velskrevet og spennende, unntatt slutten. Han som ga meg tilbakemeldingen mente jeg burde skrive en ny slutt.
Ved nærmere ettertanke syntes jeg han var inne på noe, og nå har jeg altså laget en alternativ slutt.
Det har tatt tid, det har gått veldig trått.
Med mulighet for konsentrert skriving bare en dag i uka, er det vanskelig å holde tråden. Jeg pleier ikke å planlegge i detalj hva jeg skal skrive, det meste kommer først når jeg sitter der og skriver.
Det er krevende i den forstand at jeg må være inni handlingen, være i stemningen, kjenne de impliserte tett på, og så skjer det som skjer, og oppgaven min blir "bare" å skrive det ned. Det oppleves som å være med i handlingen selv - nesten så man føler man må dukke om noen langer ut en ørefik over bordet! - og det er en veldig spennende måte å jobbe på. Men som sagt krever det at man har sammenhengen, har greid å dukke seg ned i plottet igjen, er på riktig sted og i riktig stemning. Det har ikke vært lett å få til når det kan gå en hel uke mellom hver gang.

Men nå har jeg altså fått ned noe jeg tror kan fungere. Nå lukker jeg den fila, lar den hvile og godgjøre seg over sommeren. Så skal jeg til høsten sy sammen slutten med resten av romanen, og kanskje prøver jeg den hos et annet forlag, eller kanskje bare publiserer jeg den selv som e-bok.

Jeg begynner nemlig å gå lei av å sende manus til forlag. For 10 uker siden sendte jeg et feelgood-manus til et forlag jeg ikke har sendt noe til før. Forlaget har en utgivelsesprofil jeg tror kan passe til det jeg lager. Og jeg kunne sende manuset med e-post, noe jeg synes er glimrende! (Kan ikke enda flere forlag åpne for det?)
Da jeg sendte manuset, fikk jeg en automatisk "Fraværende"-melding, der det sto at manus var mottatt, og jeg ville få svar innen 6-8 uker.
I forrige uke var det gått 9 uker, og jeg purret dem, spurte om de hadde fått anledning til å se på manuset jeg sendte. Fullstendig tyst.
I dag har jeg purret for andre gang, men det aner meg at jeg antakelig ikke får noe svar nå heller. Og det aner meg at dette enten blir a) Om x antall uker: "Nei takk, vi vil ikke ha manuset ditt", eller b) Jeg frafaller hele greia, fordi jeg har mistet lysten til å samarbeide med et forlag som ikke engang gidder å svare skikkelig på e-poster de mottar.

Tålmodigheten begynner å bli tynnslitt, det er det som er saken.

Men nå er det sommer, og jeg tar noen ukers ferie fra skrivingen. Tror jeg...

God sommer til dere alle!

E-boka «Døden på skrivekurs» tilgjengelig for lån i Oppland og Buskerud

Er du bibliotekbruker i Oppland eller Buskerud, kan du nå låne «Døden på skrivekurs» som e-bok.

Jeg har gitt bort 10 eksemplar til hvert av fylkene.

Håpet er at noen velger å låne den, for så å lese den, og kanskje få lyst til å se nærmere på hva jeg ellers har skrevet.

Lesing av e-bøker

Et eksempel på hvordan
teksten i  ei ebok tar seg ut
på en liten skjerm. Boka du får
en liten titt i, heter "Sønnen til læreren"
og er skrevet av
Bjørn Ingvaldsen

Jeg er tilhenger av papirboka. Den er genial. Alt du trenger er litt leselys, så kan du sette i gang. Du ser lett hvor langt du er kommet i boka, og det er ingen sak å legge inn bokmerke og fortsette der du slapp.

Jeg trodde ikke jeg ville like å lese ebøker, men oppdaget til min overraskelse at jeg synes det fungerer helt greit.
Ebøkene jeg har lest, har jeg lest på iPhonen min, og det har i hovedsak vært bøker lånt fra Jevnaker folkebibliotek. I Oppland har bibliotekene valgt løsningen ebokbib. Her må du først laste ned en egen app, men deretter er alt såre enkelt. Ikke at det er så vanskelig å laste ned en app, men det skal jo gjøres. Appen er forresten gratis å laste ned.
Du må ha nasjonalt lånekort for å benytte tjenesten, og for å låne fra Opplands eboksamling, må du være tilknyttet et bibliotek i dette fylket.

Jeg er også tilknyttet Buskerud fylkes eboksamling, siden jeg også er låner ved Ringerike bibliotek. Der har de - forvirrende nok - en annen ebokløsning, som lyder navnet ebib. For å låne bøker fra denne samlingen må du - og du har sikkert gjettet det allerede - ha nasjonalt lånekort og være tilknyttet et bibliotek i Buskerud. Fordelen med ebib er at du ikke trenger laste ned noen app for å lese bøkene du låner, det er din nettleser som sørger for at det fungerer, enten det er explorer, safari eller noe annet.

Jeg foretrekker altså å bruke ebokbib, og det av flere grunner. For det første kan du reservere bøker, det er ikke mulig enda i Buskeruds løsning. For det andre kan jeg lettere stille skriften til den størrelsen jeg ønsker. Jeg opplever det også enklere å se hvor langt jeg er kommet i boka,  kan "ta pause" der jeg er og hoppe direkte tilbake dit jeg har kommet når jeg vil fortsette etter et opphold. Dette skal også være mulig i ebib, men jeg har flere ganger opplevd å måtte bla meg tilbake fordi jeg har blitt "sparket ut" fra der jeg var, muligens fordi det har vært noen oppgraderinger av systemet.

Jeg bruker altså mobiltelefonen når jeg leser, og det er det mange som stusser på: Blir ikke skjermen veldig liten? Må du ikke bla i ett kjør? Joda, skjermen er jo liten, men teksten tilpasses og du kan se på skjermdumpet øverst til venstre hvordan det tar seg ut når du leser bok på mobil. Det blir som en avisspalte.
Den store fordelen med å lese på mobil, er at den har jeg stort sett alltid med meg, og den er lett å holde. Hvis jeg må sitte og vente på noe, er det deilig å kunne dykke ned igjen i boka jeg holder på med, da går tida fort.

Jeg har forsøkt å lese litt på iPad, der størrelsen på skjermen gjør at det blir mer som å lese en vanlig bokside, men den synes jeg blir tung å holde, og avstanden blir ikke riktig hvis jeg må legge den ned i fanget.

Ebøker er et forholdsvis nytt tilbud i folkebibliotekene, og mye vil sikkert skje de kommende årene, både når det gjelder tekniske løsninger og utvalget man får å velge blant. Jeg tenker at ebok-utlån kunne vært et tilbud fra en sentral bibliotekinstitusjon, altså foregå fra en base for hele landet, siden dette er en tjeneste vi får på nettet og avstand ikke betyr noe, og slik at alle fikk likt tilbud. I alle fall kunne jeg ønsket meg at det bare var én eboklån-løsning som var i omløp. Mange bibliotekbrukere har lånekort som er knyttet opp mot flere bibliotek, og det blir forvirrende når disse har valgt ulike løsninger.

Jeg er åpen for å publisere flere av mine bøker som ebøker, fordi jeg strir med å få noe forlag til å tenne på produktene mine. Jeg tror ikke det er mange nok som kjøper eller leser ebøker enda, til at dette vil være noe mer innbringende enn de utgivelsene jeg har bak meg på papir, men for meg vil prosessen mot utgivelse bli kortere, og utgivelsen en god del billigere. Og innholdet er jo det samme, enten det foreligger på papir eller skjerm.

Leser du ebøker? Bruker du mobilen, iPad eller lesebrett? Hvor får du tak i ebøkene, kjøper eller låner du? Fint hvis noen vil kommentere dette innlegget, for jeg er nysgjerrig på hvor utbredt lesing av ebøker egentlig er.

Forfatterøkonomien – et sorgens kapittel

Lysner det her? Eller tykner det til med mørke skyer?
Øyet som ser bestemmer...

Jeg mener å ha oppfattet at de fleste forfattere vegrer seg for å snakke om hvor mye de tjener på å skrive, enten de tjener mye eller lite. Generelt er det kanskje slik i Norge at vi ikke så gjerne snakker om lønn og fortjeneste; samtidig som vi respekterer og forstår at dette er noe de fleste ønsker å holde for seg selv.

Likevel: I dag tenkte jeg at jeg skulle fortelle litt om hva jeg har tjent på mine utgivelser. Kanskje blir det til skrekk og advarsel, eller kanskje du etter å ha lest dette kan føle deg trøstet og si: «Å ja, men da - sammenliknet med Randi - så har jeg tross alt ikke kommet SÅ galt ut av det…»

Fire av utgivelsene mine har Publica bokforlag stått for. Dette er et såkalt lavkostnadsforlag, noe som betyr at salg og inntjening er noe forfatterne selv må bidra med. Greit nok. Vi forfattere har vel egentlig godt av å ansvarliggjøres og bevisstgjøres noe i forhold til at forlag faktisk må tenke på inntjening for å overleve.

Publica bokforlag hevder at de har kvalitetsvurdering av manus før de går for utgivelse, men det kravet må i så fall være lavt. (Jeg er klar over at jeg med å skrive dette lager skraper i kvalitetsstempelet på mine egne verk, men det får så være.) Jeg tror at Publica tør å gi ut det aller, aller meste av det de får tilsendt, fordi forfatterne får medansvar for salg, og sørger gjennom dette for at ingen prosjekt går med rene tap for forlaget. Kanskje tjener forlaget lite, og kanskje til og med forsvinnende lite på enkelte av sine utgivelser, men jeg tror ikke de direkte taper på noen av dem, siden dette er noe de er lure nok til å gardere seg mot.

I de enkelte kontraktene har jeg skrevet under på at jeg før utgivelse skal selge minimum 100 ex av boka mi. De jeg ikke klarer å selge, må jeg kjøpe selv, og for tre av de fire bøkene jeg har gitt ut på Publica har jeg måttet kjøpe en andel selv.
Bøkene man har kjøpt, kan man jo selge videre, og så får man utleggene tilbake, det spørs også her hvor god selger du er.

At det ved utgivelse allerede er solgt 100 ex, antar jeg er nok til at forlaget ikke går i tap med den enkelte utgivelse.

Og her vil jeg passe på å nevne noe jeg nylig erfarte at forlaget har fått inn i kontraktene sine den siste tiden. De unnlater nå å betale ut royalty på eksemplarer forfatteren kjøper selv, enda forfatteren på lik linje med andre kjøpere, må kjøpe til full pris! Dette synes jeg er grumsete, og en av grunnene til at jeg ikke vil samarbeide med Publica om flere utgivelser.
Først må jeg altså betale av egen lomme for de eksemplarene jeg ikke klarer å mase inn hos venner og kjente, og så får jeg ikke mine 15 % royalty engang! Royalty som forlaget i så fall først ville betalt ut året etter utgivelsen! Ikke at det er gode innskuddsrenter i banken for tiden, men en sum som står inne på konto og sylter, det blir det jo uansett – for forlaget.

Den første boka jeg ga ut, var det egentlig ganske lett å selge 100 ex av; jeg tror til og med jeg solgte flere enn jeg måtte, og antallet som overstiger pliktsalget får forfatteren større royalty av. Så den første boka innkasserte jeg ca 5.000,- for i royalty, året etter utgivelsen. For de andre bøkene har jeg tjent mindre, uten at jeg skal gå i detalj, men her kommer det med som et stort minus i regnestykket at jeg har kjøpt en del eksemplarer selv.

For Kjære Sandra, som jeg ga ut i fjor, fikk jeg nå i april 2015 utbetalt mine royalty, og det utgjorde ca 4500,-. Denne siste utgivelsen måtte jeg kjøpe ca 40 ex av selv (noe som utgjør en utgift på ca 12000), så her er det snakk om røde tall i regnskapet, siden jeg ikke har solgt videre mer enn kanskje en tredjedel av de eksemplarene jeg fikk på lager hjemme.
Jeg kunne vært en bedre selger, men det er jeg altså ikke. Jeg ønsker primært å skrive, ikke være selger.

Konklusjonen er at forfattergjerningen for min del kanskje mest av alt bør ses på som en nokså dyr hobby, jeg kan legge til: så langt, og late som jeg ser optimistisk på framtida.
Jeg valgte å satse skikkelig på forfatterprosjektet, sluttet å jobbe og skrev på fulltid i to-tre år. Det tapte jeg inntekter på, så regnskapstallene er faktisk meget røde, hvis jeg skal være aldeles grundig og ærlig på alle plusser og minuser.

MEN: Jeg trøster meg med at penger ikke er alt! Så langt ifra!
Jeg kan også si at jeg har vært lærling disse årene. Lærlinger pleier jo ikke tjene så mye, siden de fortsatt er i en læreprosess, er under utdanning. Og det vil jeg i alle fall si: Jeg synes at jeg har lært mye på utgivelsene mine. Jeg har også
hatt gleden av å se det som begynte som et bittelite idéfrø, bli til en hel roman, ei ferdig bok. Jeg har også hatt gleden av å få gode tilbakemeldinger, og det er flere som spør meg om når neste bok kommer. Det betyr at de kan tenke seg å lese mer, noe som er veldig hyggelig og motiverende å vite.
Slike gleder har ingen prislapp; de er uvurderlige!