onsdag 15. oktober 2014

Et lite livstegn

Det skjer lite på skrivefronten om dagen, og det er også lenge siden jeg blogget på Interscribo sist.
Men her kommer et lite livstegn.

Det skrives altså ikke så mye her; det skjer ikke stort. Og det lille som skjer, skjer langsomt.
Jeg holder på å lese korrektur på en novellesamling jeg tenkte å publisere som ebok, og jeg har begynt å hente inn priser på å få Word-filen formatert til epub-format. Det anbefales nemlig av ebok.no, for å få et best mulig resultat. Prisene varierer en del, så jeg tror det er lurt å kontakte enda flere for å kunne velge det beste alternativet. Jeg er klar over at det ikke nødvendigvis er det billigste som er best, jeg tror jeg bør lære meg litt om hva de gjør når de formaterer, for å vite hva det faktisk er man betaler for.
Jeg har fått vite at det finnes gratis program man kan laste ned fra nettet, og konvertere selv. Kanskje jeg forsøker på det, finner ut at det er helt håpløst plundrete, og så skjønner at det er bedre å få noen til å gjøre det for meg? Vi får se.

Jeg sysler også med tanken å publisere en kriminalroman som ebok, kanskje ta den før novellesamlingen? En kriminalroman kan jo selge et eksemplar eller to; novellesamlingen anser jeg som uselgelig. Det er mest at jeg har lyst til å få den født og bli ferdig med den; har ingen forhåpning om å tjene noe som helst på akkurat den.

I tillegg leser jeg korrektur på en underholdningsroman som jeg har lyst til å prøve hos et forlag eller to. Lurer litt på om det er noen vits, men det er jo alltid morsomt å prøve. Men jeg vil ikke bruke mer penger på utskrifter og porto, så det må være et forlag som er villig til å ta imot på e-post.


Jeg jobber ganske mye som bibliotekar for tiden, så det er ikke så mye tid jeg har til skriveprosjektene. Men jeg har også fått en slags ro inni meg, har ikke det paniske drivet jeg hadde en periode. Akkurat det er litt godt. Kanskje har jeg fått skrevet av meg den verste raptusen for en stund?

mandag 11. august 2014

Uten fødselshjelp

Sommeren i år har vært en drømmesommer, med sol, varme, bærturer, badeliv og alt som hører til i en god, ”gammeldags” sommer. (Det er selvfølgelig bare en seiglivet myte at sola alltid skinte da vi var små, men det er soldagene vi husker.)
Med en slik fin sommer har det ikke vært særlig vanskelig å la skriveprosjekter ligge, koble ut strevet, og heller hygge seg med ting andre har skrevet. For det er vel ingen hemmelighet at jeg liker veldig godt å lese også. Jeg må alltid ha ei bok i nærheten, ellers føler jeg fort at det er noe som mangler.

Da ferien var slutt, gjorde jeg ferdig nok en runde med finpussing på en romantisk underholdningsroman jeg har laget. Den har jeg holdt på med ei stund. Jeg ser nå at jeg så smått startet med å utarbeide ideen, i form av å opprette tekstfila, høsten 2010, men jeg vet jeg har puslet litt med den før det også. Akkurat nå er romanen hos min trofaste testleser. Hvis hun liker den, eller kanskje uansett – for jeg har stor tro på ideen selv – vil jeg gjerne forsøke å få boka født, men jeg vet ikke hvordan. Det blir ikke aktuelt å samarbeide med Publica forlag om flere utgivelser; jeg orker ikke å være bokselger. Da vil jeg heller publisere boka som e-bok. Salget blir kanskje enda mindre (dvs mikroskopisk/forsvinnende lite), men jeg vil i alle fall slippe å betale for å gi ut boka (i form av å selge et visst antall før utgivelse=kjøpe halvparten selv).

Jeg tror ikke jeg orker å gå flere runder med de etablerte forlagene. Det tar sånn tid og har bare vært nedturer hele veien for min del. Så jeg tror bøkene mine for framtida kommer til å fødes uten noe hjelp av eksterne krefter, som det heter. Som jeg har vært inne på i bloggen min før, så vet jeg ganske mye om hva som kreves for at en tekst skal bli lesbar. Døden på skrivekurs har jeg selv språkvasket og lest korrektur på, og jeg har ikke inntrykk av at den står særlig mye tilbake for det jeg ellers har gitt ut.
Jeg er også en ganske egenrådig person, i alle fall på noen felt. Jeg tror jeg kan like at jeg lager bøkene mine helt som jeg selv vil, uten innblanding.


Mens jeg tenker litt på hva jeg skal gjøre med underholdningsromanen min, forsøker jeg å redigere og ferdigstille en novellesamling jeg skrev i 2007. Ingen forlag har villet ha den (noveller av en ukjent forfatter, finnes det noe mer uselgelig?), så eneste muligheten for at den skal se dagens lys, er vel at jeg publiserer den som e-bok, har jeg nå tenkt.

Jeg har bestemt meg for at skriving skal være hobby, men jeg har veldig lyst til å få landet de prosjektene jeg har stridd med disse årene jeg har forsøkt å bli forfatter. Det er noe med å se et resultat, få satt strek og bli ferdig med ting. Det kjenner jeg at jeg tørster etter. Det er som om alle de uferdige tingene ligger og lager rot, hindrer at jeg kan dykke dypt ned i eventuelt nye ideer.


søndag 25. mai 2014

It’s hard work being bitter

Slik så heftet ut - en Peanuts-klassiker.
Bildet er lånt fra Catawiki
For mange år siden fikk jeg til jul et hefte med Knøttene. Heftet var på engelsk. Knøttene heter på engelsk Peanuts, og heftet jeg fikk het ”It’s hard work being bitter”.
Dette uttrykket kommer til meg av og til...

Ingen har vel lyst til å være bitter, eller framstå som bitter. Men noen ganger, noen øyeblikk i det minste, tenker jeg at vi kan få lov til å føle på bitterheten.
Når vi føler oss urettferdig behandlet.
Når vi strever og sliter uten å oppnå noe som helst, annet enn kanskje utakknemlighet hos den/de vi strever og sliter for. Eller hva med følelsen av at vi for hvert skritt vi tar framover, går to bakover.
Når vi gang på gang har uflaks og planer som virket helt fantastiske, fargerike og vanntette, bare faller i fisk.

Mine forsøk på å etablere meg som forfatter har gitt meg mange bitre stunder, når sant skal sies. Jeg har hatt mange bitre tanker, men stort sett har jeg vel holdt dem for meg selv. For det er fælt å høre seg selv, når man forteller folk om opplevelser man har hatt, og så fange opp at stemmen plutselig har fått en uønsket, ekkel klang. Den bitre klangen...

Når slikt skjer meg, da tar jeg meg sammen.
Det kan hjelpe å tenke: Jammen er det hardt arbeid å være bitter!
Å være bitter er ikke noe koselig i lengden!
Alt blir grått og svart og kjedelig, i en forsterkende, negativ spiral, hvis jeg ikke forsøker å se lyst på ting.
Og ingen liker meg noe særlig, hvis jeg bare sutrer og klager.

Da vil jeg heller, som Pollyanna, leke ”Være-glad-leken”. Selv om smilet kan virke både stivt og kunstig i utgangspunktet, så blir det gjerne mykere og mer ekte etter hvert.
I koret mitt har vi et uttrykk: ”Heller kunstig blid, enn ekte sur!”
På litt avstand kan smilet se ekte ut? Og kanskje det smitter? Det må vi jo bare forsøke!

onsdag 21. mai 2014

Kortvarig glede

OK, jeg innrømmer det: Jeg sendte inn 2 av de totalt 262 bidragene som kom inn til Cappelen Damms barneromankonkurranse med frist 1. mai.

Vanligvis går det ”vinter og vår” før man hører noe, men allerede nå – tre uker etter fristen – fikk jeg beskjed om at mine bidrag ikke er videre i konkurransen.

Jeg er skuffet, så klart, men akkurat nå henger jeg meg mest opp i at det kunne vært fint om det hadde gått LITT lenger tid før jeg fikk denne beskjeden. Da hadde jeg vært enda tryggere på at de virkelig har lest alle manusene grundig og tenkt seg godt om. Uansett hadde jeg kunnet lulle meg inn i dagdrømmen om endelig å nå opp, enda litt til.

Nå ja, det er nok av dagdrømmer å kaste seg over. Jeg finner fort en ny!

torsdag 24. april 2014

Flere grader av ferdig

Når er egentlig romanen, novellen eller diktet ditt ferdig?
Når den flyktige ideen din har kommet ned på papiret og fyller visst mange sider?
Når du har lest korrektur og luket vekk de verste skrivefeilene og logiske bristene?
Når du tør å vise manuset til en venn?
Når du tør å sende det til et forlag for vurdering?

Den første ferdigfølelsen får du gjerne når du har skrevet deg gjennom hele ideen din, når råmanuset ditt er der. Da jeg var nybegynner som skribent, trodde jeg at manuset var ferdig da jeg hadde skrevet det hele ned, lest nøye gjennom og rettet skrivefeil. Nå som jeg er litt mer erfaren, vet jeg at det du sitter med etter å ha fått ideen ned på papiret, slik du planla den eller den utviklet seg mens du skrev, er å regne som et utkast, et råmanus.
De aller fleste greier å lage et slikt råmanus, men det krever trening og erfaring å bearbeide det videre til noe som er leselig og interessant for andre.

Neste trinn mot ferdig er når du har latt manuset ditt hvile, for så å bearbeide det.
Du bør helst ha lagt det vekk noen uker eller måneder og overhodet ikke sett på det mens det var lagt vekk. Ikke så mye som en liten smugkikk.
Når du tar manuset fram igjen, ser du på det med friske øyne og du oppdager litt av hvert du vil endre på.

Dette trinn to, med å la manuset hvile og så bearbeide det, kan gjentas x antall ganger.

Etter å ha latt manuset modnes ved å gjenta trinn to noen ganger, føler du deg en eller annen gang såpass fornøyd at du kanskje tester ut manuset ved å la en venn få lese det, en du vet leser mye og har litt peiling.

Kanskje får du så noen innspill fra testleseren din som du tar til følge. Nok en gang går du gjennom manuset, retter, flikker og endrer.

Etter lang tid, og nå kan det ha gått måneder eller år, synes du endelig at manuset er klart for en reise til et forlag, lager et følgeskriv og sender inn. Og håper det beste.

Manuset blir på en måte aldri helt ferdig. Det er alltid NOE man kan gjøre annerledes eller bedre.
Noen er veldig nøye og sliter med å sette strek. Da skal du huske på at det er nesten ingen som greier å utgi bøker helt uten feil. Det skjer nok ofte at man selv etter at den trykte boka foreligger, kan finne små feil og ting man kunne ønsket å endre. Men det er viktig og riktig å sette strek et sted.
Etter å ha jobbet og strevd, prøvd og feilet x antall ganger, vil du kjenne på deg når manuset er modent nok til det ene eller det andre trinnet i prosessen.


Lykke til!