mandag 18. november 2013

FORFATTERFIGHT

På Facebook kan du lese mer om Forfatterfight: https://www.facebook.com/forfatterfight

Helt nøyaktig hvem som står bak finner jeg ikke i farta, men det står at det er "frivillige i kultursektoren som brenner for å nå ut til flere med god litteratur og skriveglede!"
Fristen for å sende inn bidrag til den første runden er allerede 20. november.

Det ønskes innsendt «5 til 15 sider egenskreven tekst i fri skjønnlitterær sjanger til paamelding@forfatterfight.no innen 20. november. De åtte beste skribentene plukkes ut til å delta på det første Forfatterfight-arrangementet på Kulturhuset i Oslo 11. desember. I juryen sitter Tom Egeland, Guro Sibeko og bokbloggeren Bokelskerinnen. Ved hvert arrangement kåres en vinner som går videre til finalen i mai, hvor premien er heder, ære og bokkontrakt med Juritzen forlag.»

Om du synes dette høres ut som et spennende konsept og synes det er ufattelig tregt å vente på tilbakemelding fra forlag du har sendt manus inn til, synes jeg du skal lete fram noen av de beste tekstene du har laget og sende dem inn!



torsdag 31. oktober 2013

Retur av første korrektur

I går gjorde jeg meg ferdig med førstekorrekturen av Kjære Sandra. Jeg sendte dette manuset klart for konsulentbearbeidelse 27. januar.
Jeg fikk beskjed om at manuset måtte stå i "kø".
2. april fikk jeg det tilbake med forslag om å gjøre noen rettinger før konsulenten tok ordentlig tak – da hadde hun begynt å se gjennom og mente det var ting jeg burde rette opp før hun fortsatte.
Det var bare noen ting i starten jeg rettet opp i da, og returnerte manus igjen 8. april.
16. mai fikk jeg en foreløpig rapport; konsulenten skrev da at det var mye å rette opp i, så ting tok tid.
30. mai fikk jeg førstekorrekturen tilbake, og så ble det altså noen runder fram og tilbake mellom redaktøren og meg, før jeg fikk godkjent arbeidsmåten videre. Jeg fikk lov til å forkaste konsulentens slettinger, selv om det da ikke ble mulig å spore alt hun hadde gjort. Alternativet – slik jeg så det – var at forlaget begynte helt på nytt, med manuset jeg hadde sendt 8. april. Konsulentens forslag var altfor omfattende, og metoden rotete; veldig mye av det hun foreslo kunne jeg ikke gå  med på.

Motivasjonen ble så som så. Følelsen av å bli misforstått og motarbeidet var påtakelig. Redaktøren innrømte at konsulenten hadde tatt seg altfor store friheter, og han lovet meg en annen konsulent i fortsettelsen.
Det som har vært vondt, har vært den tvilen konsulenten greide å så i meg. Kan jeg ikke skrive? Er jeg så dårlig? Er ideen min så råtten?
Det har vært en kamp å komme seg gjennom denne korrekturen, men nå har jeg greid det. Og jeg har fått tilbake godfølelsen for ideen. Kjære Sandra skal være en hyggelig underholdningsroman, og da er godfølelsen viktig. Hele veien. Helt fram.


Det er temmelig sikkert at det ikke blir bok i 2013 av Kjære Sandra. Jeg tror mer på våren 2014.

torsdag 24. oktober 2013

Første korrektur av Kjære Sandra

Omsider er jeg gjennom den første runden av første korrekturen. Det var en kjempejobb jeg ble påført av konsulenten. I starten av manus nøyde hun seg med å legge inn kommentarer og be meg korte ned eller stryke, men etter hvert gikk hun stadig mer over til å stryke og skrive om selv, noe som gjorde manus veldig uoversiktlig for meg. Der ga hun meg mange timers ekstra arbeid, bare fordi hun valgte en så uprofesjonell metode.
Hun er ”liksom eksperten” (som Edvarda Knutsen i Døden på skrivekurs ville uttrykt det), men vet ikke at å er infinitivsmerke og skal stå så nær inntil verbet sitt som mulig. Hun virker ikke helt stø på forskjellen mellom overfor og ovenfor. Og vet tydeligvis ikke at man for mange substantiver kan velge om det er hunkjønn eller hankjønn. Slikt fører til at hun gjør om ting som var riktig, til å bli feil. Og jeg må rette tilbake...
Men dette blir jo bare bagateller i forhold til at hun mente seg som overordnet meg og min tekst, mente at hun visste best og ville bestemme hvordan alt skal være. Slik fungerer det ikke. Kjære Sandra er ”bare” en underholdningsroman, like fullt er det jeg som har skapt den og som bestemmer hvordan den skal være. En konsulent kan gi meg råd og komme med forslag, men det er jeg som skal bestemme om jeg vil ta til meg forslagene eller ei.

Nå har jeg tatt inn igjen det aller meste av det konsulenten tok ut. Jeg har vurdert hvert eneste forslag, og noen av hennes forslag har jeg også tatt til følge fordi de var gode. Men for det meste føler jeg at jeg har reparert og limt.

Nå er jeg i gang med å lese nøye gjennom,en slags andre runde av første korrektur. Det vil også ta tid, men etter å ha lest nøye en eller to ganger på denne måten, bør jeg snart være ferdig for denne gang.



søndag 15. september 2013

SUPERLAURDAG

Skiferplassen, Fagernes.
Skulpturen er til minne om folk og dyr ved A/S Valdres skiferbrot.
I går markerte Nord-Aurdal mållag Språkåret 2013 med "Superlaurdag" på Fagernes.
Det startet med variert og fint program fra scena på Skiferplassen, servering av kake og kaffe, og en liten "bokby" var det anlagt der på plassen, med blant annet tidsskriftkrok og boksalg av lokale forfattere. Jeg var en av forfatterne som hadde fått invitasjon til å stå der og selge bøkene mine. Veldig hyggelig å bli regnet som Valdresforfatter - det er mange år siden jeg bodde i Etnedal, men jeg er jo født og oppvokst der, og ein gong valdris, alltid valdris!
Etternavnet mitt stammer forresten fra Landmark i Nord-Aurdal, der farfaren min vokste opp. Landmark ble i fjor bedre kjent som "Farmengården".

Superlaurdagen omfattet også kåseri på biblioteket med forfatter Karin Sveen, språkkafé på kulturhuset og til sist konsert med Odd Nordstoga og Ingebjørg Bratland. Jeg hørte at konserten var utsolgt, så forhåpentligvis har arrangementet totalt hatt godt besøk. Det var mange innom på Skiferplassen de to timene jeg var der, og det så ut til at folk hygget seg, regnværet til tross.

Bøkene mine
Kl 12.00 var jeg på Skiferplassen med bøkene mine. Som i "det virkelege livet" var det vanskelig å få solgt noe, men to stykker ville hver for seg ha alle de tre Svaldal-bøkene, som jeg ga et spesielt tilbud på denne dagen. Å få solgt seks bøker var jo ikke så verst!

Vårløsning er nå ei bok det snart er umulig å få tak i, om du tenker å kjøpe. Forlaget har ikke igjen flere; de fire siste eksemplarene er det jeg som sitter med.
Lystløgneren og Pengetrøbbel har jeg flere av, men jeg regner med at kan bli vanskelige å få solgt, når den første boka ikke lenger er å få tak i. Bøkene kan leses uavhengig av hverandre, men veldig mange lesere ønsker jo å starte med første bok når det er flere som henger sammen.

Jeg vet at jeg ikke er noen selger, og i går fikk jeg bekreftet for n'te gang at jeg best beskrives med ordet tafatt når det kommer til å promotere meg selv og produktene mine. Men det var moro å være med på Superlaurdag, kaka var god og programmet fint. Så tusen takk til Nord-Aurdal mållag for invitasjonen!

torsdag 5. september 2013

Noen sider i uka

En liten rapport om hvordan det går (eller ikke går) med korrekturen av Kjære Sandra.
Jeg må nok bare innrømme at det går uhyre sakte.
Tempoet kan beskrives som ”Noen sider i uka.”
Det er vanskelig å finne tid til å sitte noe særlig ved PC-en hjemme om dagen, og for å være ærlig er jeg lite motivert akkurat nå. Det å få tilbake manuset i ”knust tilstand” er jeg like lei meg for og oppgitt over enda. Ikke bare tenker jeg at jeg nå sitter og gjør et stort stykke arbeid jeg kunne vært spart for, men siden konsulenten så tydelig mislikte det meste av manuset, er det i meg også blitt sådd en tvil til hele prosjektet.
For jeg sitter jo med følelsen av at konsulenten syntes det var en pine å lese teksten min, og for å gjøre pinen så kort som mulig, prøvde hun å kutte den ned til et tørt og stusslig minimum. Effektivt og rett på sak, så blir vi ferdig med det, liksom. Men hvem er det som vil lese en slik roman? Du har jo lyst til å romanen skal vare en stund, hvis du liker tema og handling? Du vil jo kose deg med de hyggelige scenene, sutte litt på dropset?

Det kjennes som om jeg sitter og limer sammen noe som er knust i småbiter, og mens jeg limer er jeg redd for at noen små skår har føket så langt av gårde at de blir umulige å finne igjen og er gått tapt.
Tålmodig tar jeg for meg bit for bit av det konsulenten har tatt ut. Vurderer i hvert tilfelle om jeg skal ta inn igjen alt, noe av det, eller kanskje gi konsulenten rett, og ikke sette inn igjen noe av det.
Så langt har jeg tatt inn igjen det aller meste, forsøker å lappe sammen og få tilbake godfølelsen for produktet.

Jeg har arbeidet med dette manuset i flere år; så jeg kjente at det begynte å bli ganske overarbeidet. Og nå med den ekstra belastningen jeg føler det var å få såpass brutal konsulentbehandling…

Jeg må virkelige bite tennene sammen for å holde ut med Kjære Sandra hele veien fram til utgivelse.