Gi aldri opp!

Denne tegningen dukket opp på facebook en dag. Dette er tankevekkende stoff for oss som forsøker å følge en drøm. Vi vet ikke hvor langt unna "gjennombruddet" vi er. Kanskje er det tjue år unna, kanskje to måneder. Om vi visste at det var tjue år, ville vi kanskje gitt opp; tenkt at så mye slit er ikke drømmen verdt. Om vi visste at gjennombruddet var like ved, ville det være enkelt å velge å stå på fortsatt.

Jeg har tidligere vært inne på at om man ikke vet, kan man tro eller håpe. Du kan håpe at du er bare millimeter fra å bryte gjennom - den tanken kan gjøre at du holder ut.

Farmen-gården 2012 – Landmark i Nord-Aurdal kommune

Jeg har i det siste fått en del spørsmål om jeg har tilknytning til gården Landmark, årets Farmengård.

Til det er svaret ja – det er denne gården etternavnet mitt skriver seg fra.

Farfaren min – Otto Engebretsen Landmark – ble født og vokste opp på Landmark, som den ellevte i en søskenflokk på fjorten, hvorav tolv vokste opp. Farfar ble født i 1891.

Gården var i en periode delt i to, i Nordre og Søndre Landmark, men ble siden sammenført til ett bruk.

Mye jord tilhørende Landmark ble demmet ned på 1960-tallet i forbindelse med byggingen av Bagndammen og Bagn kraftverk (satt i drift 1963 i følge Wikipedia).

Ikke bare deler av jorda tilhørende gården ble liggende under vann, men også noen av husene det ikke var bryet verdt å redde.

Dette fotografiet er fra farmors album. "Pappas båt på Bægna i Aurdal",
har hun skrevet under. "Pappa" her er Otto, min farfar. Jeg tror
gården på den andre siden av elva, er Landmark.

TV2s konsept for Farmen er at de som bor på gården skal settes 100 år tilbake i tid, bo som de gjorde den gangen, greie seg med mat og utstyr de selv greier å få fram på gården.

Hvor godt de lykkes med dette konseptet, er det sikkert delte meninger om. Jeg for min del tror ikke de kan greie å gjenskape hverdagen slik den fortonte seg for menneskene som levde den gangen, innenfor rammene de setter, med bytte av husbond fra uke til uke, første- og andrekjemper og hjemsendelse av en deltaker per uke.

Men det kommer da absolutt fram at ikke alt bare var idyll – det var ofte knapt med mat, og slurv og slendrian kunne få sine alvorlige følger…

For 102 år siden, i 1910, kan jeg se av folketellingen at det bodde til sammen fjorten personer på Landmark. På Nordre Landmark ti stykker:

Husbonden Engebret (f. 1851), kona Liv (f. 1854) og barna Knut (f. 1874), Gunhild (f. 1889), Anne (f. 1890), Otto (f. 1891), Anders (f. 1894), Engebret (f. 1895) og Lage (f. 1899).

I tillegg bodde det en losjerende på gården, en Mikkel Olsen (f. 1819)

På Søndre Landmark bodde det fire personer: Olav (f. 1875) var nest eldste sønn av Engebret og Liv. I folketellingen står det at han var fortsettelsesskolelærer. Kona hans het Kari Nilsdatter (f. 1883), og de hadde nettopp i 1910 fått datteren Lilli. I tillegg bodde Ole Nilsen Rud (f. 1896) der – han var Karis lillebror.

Selv om gården på denne tiden sikkert kunne gi husly og mat til mange mennesker, måtte ungene – etter hvert som de ble voksne – flytte ut og skaffe seg eget levebrød. Farfar valgte å reise til Canada i 1911, der han tydeligvis gjorde det bra. I alle fall hadde han tjent opp nok penger til at han, da han kom tilbake til Norge, senere kunne kjøpe gården Hovdesveen i Etnedal, der jeg vokste opp.

Gården Landmark eies i dag av Ole Kulterstad. Ole er barnebarnet til Gjertrud Landmark f. 1880, som giftet seg med Ole Olsen Kulterstad.

Kilder: Folket fra Kulterstad og Landmark / av Ingebert Kulterstad (I kommisjon hos Dreyer, 1985)

Skannede kirkebøker, folketellinger, emigrantprotokoller, samt skannede tinglysingsdokumenter på internett

Er det plass til en til?

Jeg synes det er underholdende å følge med på talentkonkurranser på TV, slike som Idol, Norske talenter, eller The voice. Jeg liker sang og musikk, men i tillegg synes jeg det er interessant å trekke paralleller til det jeg holder på med – nemlig skriving. Det kan være seg slikt som å finne sin egen stemme, våge å ta opp plass, våge å bli sett, våge å være god, holde fokus på hvordan løse arbeidsoppgavene, greie å sette strek når man har øvd målrettet i lang tid – si at nå har jeg trent nok, nå er jeg klar til å møte et publikum.

Jeg har tenkt at vi kan ikke alle stå på scenen, ikke samtidig i alle fall. Noen må også sitte i salen og høre eller se på, ellers blir hele opplegget meningsløst. Det fine er at de som har stått på scenen, prøvd hva det vil si, de vet hva som kreves og blir følgelig et bedre publikum, det vil si hvis de greier å ha interesse for det de andre gjør. Jeg tror det er en del i den bransjen som ikke interesserer seg synderlig for det andre har å vise fram. For dem er det kanskje en form for overlevelsestaktikk? Tiden er knapp, den bruker jeg bare på meg selv og egne prestasjoner, tenker de kanskje. Eller: Jeg vil ikke se hva de andre gjør, det kan gjøre skade – jeg kan bli påvirket, miste grepet om det som er originalt meg. Eller jeg kan bli psyket ut av andres fantastiske prestasjoner, hva vet jeg? Best å holde meg for meg selv, drive med mitt, ikke se på de andre.

Slik er det til en viss grad i litteraturbransjen også. Alle kan ikke skrive og utgi bøker, det trengs at noen nøyer seg med å være lesere. Noen må kjøpe alle bøkene som produseres, være kunder.

Og det kan da umulig være plass til alle som ønsker å være forfattere i forlagsstallene? Der er det jo så mange fra før. Mange gode, vel etablerte og bestselgende. Det virker helt sprengfullt, spør du meg. Om jeg nå greide å presse meg inn i den stallen, var det vel uansett slutt på havren…

Å forsøke å etablere seg som forfatter er litt som å gi seg i kast med det umuliges kunst. Det er bare å innse at du har alle odds mot deg. Forlagene må da sikkert ha nok med de kjente stemmene, og dessuten kan de få en kjendis til å skrive litt for seg i ny og ne, om de har behov for noe nytt. Noe mer enn det trenger de neppe. Derfor er det ikke det minste rart om forlagene tar imot manus fra oss håpefulle, og bare har et svært overmett og egentlig uinteressert blikk til overs for det vi lager.

Det dreier seg om salg. Dessverre gjør det nok det. Greier du å selge ideen din inn til forlaget, det er det som er spørsmålet. Greier du å få forlaget til å tro at det du lager er salgbart?

Hvis bare et forlag tror på produktet ditt, så kan du i det minste ha en liten mulighet. Da setter de i gang med markedsføringen, kverna begynner å male. Og det meste er salgbart, tror jeg, om bare de virkelig gode selgerne tar tak i produktet. Det finnes mengder av velvillige lesere der ute, som gjerne griper til nye bøker, bare de har hørt om dem og fått dem presentert på en appetittvekkende måte.

Fortid eller nåtid – og hvilket fortellerperspektiv?

Mens jeg holder på med en tekst – enten jeg er i skapelsen eller redigeringen – kan det være fruktbart å eksperimentere litt med hvilken tid man skriver i, og hvor fortellerperspektivet ligger.

Jeg kan endre en tekst fra nåtid til fortid, eller omvendt.

Et eksempel:

«Hun fulgte en av de smale, men tydelige skogsstiene som førte ut mot havet.»

Setningen omgjort til nåtid blir:

«Hun følger en av de smale, men tydelige skogsstiene som fører ut mot havet.»

Presens kan gi en større følelse av nærhet – av å stå i scenen, følge den helt tett, sammen med hovedpersonen.

Å skifte fortellerperspektiv kan også være med på å påvirke avstanden til handlingen, scenen, historien. Hvis jeg skifter til jeg-person i samme setning som over, vil den lyde:

«Jeg følger en av de smale, men tydelige skogsstiene som fører ut mot havet.»

Kan du kjenne at du kom enda nærmere handlingen og hovedpersonen nå?

Det er ikke alltid nært passer best. Noen ganger er det bedre å stå et stykke unna og se det hele på avstand, med klargjørende perspektiv. Du bestemmer.

Hva skjer?

Av og til får jeg spørsmålet: Hvordan går det med skrivinga?

Takk som spør, svarer jeg da, og så forteller jeg at jeg nå egentlig har gitt opp det der "realisere-forfatterdrøm-prosjektet." Jeg ønsker å gå tilbake til en vanlig jobb utenfor hjemmet og heller ha skrivinga som hobby. (Jeg har en del manus nesten klare, som jeg kan arbeide for å få utgitt ved siden av å ha en jobb utenfor hjemmet.)

Folk spør også om når den neste boka kommer – og de mener da neste bok med handling fra Svaldal. Jeg skjønner ut fra måten de spør, at de faktisk venter på og ønsker seg ei neste bok. Dette varmer meg langt inn i sjelen, så dere vet det. Men til dette spørsmålet er svaret at jeg ikke vet; jeg har prioritert å skrive på andre ting nå i et par år, og har ikke mer enn så vidt snust på en mulig fjerde Svaldal-bok. Jeg vet en del om hva den skal handle om – jeg har en tittel, og en person med tilhørende plot som nok skal gi politiet (les: Hallgrim) noe å bryne seg på. Men det er foreløpig bare en ide jeg ikke har begynt å kna så veldig på, fordi det er andre ting jeg vil gjøre meg ferdig med før jeg eventuelt skriver mer om Svaldal-gjengen.

Jeg har fått tilbud fra Publica om å gi ut en frittstående roman jeg sendte dem i vår. Den er enkeltstående, og kan beskrives som en ren kjærlighets- eller feelgood-roman. Forlaget gir meg samme kontrakttilbud som tidligere, som innebærer at jeg må selge et visst antall eksemplarer selv, før utgivelsen. Ved forrige utgivelse greide jeg ikke å selge alle, og måtte kjøpe ganske mange selv. Disse får jeg nok solgt videre etter hvert, men det er uansett et utlegg – en ganske stor sum jeg må ut med – som jeg helst ville sluppet å legge ut.

Et par venner av meg har lest denne romanen jeg sitter i tenkeboksen med, og gitt så sprikende tilbakemeldinger at jeg ble usikker. Selv hadde jeg i utgangspunktet veldig stor tro på romanen, men etter å ha fått mange nei fra ulike forlag, og sammen med den ene vennens negative vurdering, har jeg blitt i tvil.

Ellers har jeg fått mange gode tilbakemeldinger på Pengetrøbbel, mens det er bare ytterst få tilbakemeldinger jeg har fått om ”Døden på skrivekurs”. Det skyldes nok at det er ytterst få som har lest denne boka enda! :-) (Det skal du vite, hvis du har lest den – du hører til en eksklusiv ”klubb”!) 

Uten å vite noe som helst, tror jeg kanskje at det føles litt vrient for publikum å skaffe boka, siden den må bestilles på nettet. Men jeg håper boka skal bli distribuert til flere kanaler etter hvert; jeg har bevisst ventet med å ta kontakt med pressen for å fortelle om utgivelsen, til boka er å få i bokhandlene rundt omkring.

I og med at jeg akkurat nå har et lite vikariat på biblioteket i kommunen hvor jeg bor, har jeg måttet trappe ned skrivingen noe. Jeg har også hatt et oppdrag fra et forlag om korrekturlesing, og får et nytt oppdrag om språkvask i måneden som kommer. Jeg synes det er fint å ha disse jobbene, og veldig hyggelig å tjene penger igjen… Om det skulle være noen der ute som tror det er lukrativt å være forfatter, så tro om igjen. Jeg har tjent lite og ingenting på de fire bøkene jeg har gitt ut, men så ser jeg også på disse årene uten inntekt, som en investering, både i viktig læring og i form av at nå har jeg fått noen romaner ut som skal få en sjanse til å bli oppdaget av publikum. Jeg vet at det kan ta tid, så det er bare å smøre seg med tålmodighet.

Og så får vi se om det kommer noen romaner fra meg til neste år – jeg håper egentlig det.