Er det plass til en til?

Jeg synes det er underholdende å følge med på talentkonkurranser på TV, slike som Idol, Norske talenter, eller The voice. Jeg liker sang og musikk, men i tillegg synes jeg det er interessant å trekke paralleller til det jeg holder på med – nemlig skriving. Det kan være seg slikt som å finne sin egen stemme, våge å ta opp plass, våge å bli sett, våge å være god, holde fokus på hvordan løse arbeidsoppgavene, greie å sette strek når man har øvd målrettet i lang tid – si at nå har jeg trent nok, nå er jeg klar til å møte et publikum.

Jeg har tenkt at vi kan ikke alle stå på scenen, ikke samtidig i alle fall. Noen må også sitte i salen og høre eller se på, ellers blir hele opplegget meningsløst. Det fine er at de som har stått på scenen, prøvd hva det vil si, de vet hva som kreves og blir følgelig et bedre publikum, det vil si hvis de greier å ha interesse for det de andre gjør. Jeg tror det er en del i den bransjen som ikke interesserer seg synderlig for det andre har å vise fram. For dem er det kanskje en form for overlevelsestaktikk? Tiden er knapp, den bruker jeg bare på meg selv og egne prestasjoner, tenker de kanskje. Eller: Jeg vil ikke se hva de andre gjør, det kan gjøre skade – jeg kan bli påvirket, miste grepet om det som er originalt meg. Eller jeg kan bli psyket ut av andres fantastiske prestasjoner, hva vet jeg? Best å holde meg for meg selv, drive med mitt, ikke se på de andre.

Slik er det til en viss grad i litteraturbransjen også. Alle kan ikke skrive og utgi bøker, det trengs at noen nøyer seg med å være lesere. Noen må kjøpe alle bøkene som produseres, være kunder.

Og det kan da umulig være plass til alle som ønsker å være forfattere i forlagsstallene? Der er det jo så mange fra før. Mange gode, vel etablerte og bestselgende. Det virker helt sprengfullt, spør du meg. Om jeg nå greide å presse meg inn i den stallen, var det vel uansett slutt på havren…

Å forsøke å etablere seg som forfatter er litt som å gi seg i kast med det umuliges kunst. Det er bare å innse at du har alle odds mot deg. Forlagene må da sikkert ha nok med de kjente stemmene, og dessuten kan de få en kjendis til å skrive litt for seg i ny og ne, om de har behov for noe nytt. Noe mer enn det trenger de neppe. Derfor er det ikke det minste rart om forlagene tar imot manus fra oss håpefulle, og bare har et svært overmett og egentlig uinteressert blikk til overs for det vi lager.

Det dreier seg om salg. Dessverre gjør det nok det. Greier du å selge ideen din inn til forlaget, det er det som er spørsmålet. Greier du å få forlaget til å tro at det du lager er salgbart?

Hvis bare et forlag tror på produktet ditt, så kan du i det minste ha en liten mulighet. Da setter de i gang med markedsføringen, kverna begynner å male. Og det meste er salgbart, tror jeg, om bare de virkelig gode selgerne tar tak i produktet. Det finnes mengder av velvillige lesere der ute, som gjerne griper til nye bøker, bare de har hørt om dem og fått dem presentert på en appetittvekkende måte.