fredag 17. desember 2010

Tanker ved årsslutt


Snart går vi ut av 2010 og inn i et nytt år. Ofte når man krysser en slik grense, kan man kjenne behov for å tenke gjennom livet, gjøre opp status og kanskje stake ut en korrigert kurs?

Jeg har gitt ut to bøker, men enda har jeg langt fra kommet ordentlig i gang som forfatter. Jeg har bestemt meg for at jeg må bli antatt på et større, mer kjent forlag, hvis jeg skal kunne si til meg selv at jeg har hatt noen egentlig framgang siden debuten i 2009.

Jeg har tenkt en del på hvorfor jeg skriver. Det er flere svar.
For det første synes jeg det er givende, interessant og morsomt. Å skrive gir meg glede.
For det andre – og vel så viktig – har jeg lyst til å glede andre, eller gi andre noe som gir dem en opplevelse, eller gjør noe med dem. «Den største gleda ein kan ha, det er å gjera andre gla’», som det heter.
For det tredje er skriving den beste måten for meg å uttrykke meg på. Hvis jeg ikke skrev, fikk jeg ikke ut alt jeg har å fortelle. I en forsamling der det snakkes og fortelles, er jeg nesten alltid en av de mest tilbakeholdne. Ikke bare fordi jeg er sjenert, men også fordi jeg liker å lytte til andre – må få med meg mest mulig av de andres historier. Men jeg har også lyst på taletid, og da ser det ut for at jeg må ty til den skriftlige framstillingen.
Den fjerde grunnen er mer diffus. Det er som et driv inne i meg. Et driv jeg undertrykte i mange år, men som ikke vil bli holdt nede lenger, nå som jeg har åpnet opp for at jeg skal få lov til å gjøre et forsøk som skribent.
For det femte er jeg sta. Når noe synes umulig, blir jeg enda mer oppsatt på at jeg skal få det til. Jeg har evne til konsentrasjon, og jeg er utholdende, og jeg har vel en slags mentale skylapper jeg kan sette på. Jeg tror det kan være viktig noen ganger. Det kan være fristende å søke råd hos andre og skrive slik man tror eller får høre at andre foretrekker. Den taktikken tror jeg ikke går i det lange løp. For å finne og rendyrke sin særegne stemme, må man gjøre det slik man selv synes det er fint eller bra.
Selvfølgelig må man få tekstene sine vurdert og ta imot korreks. Men jeg vil helst gjøre dette med den eller de som skal være med å klargjøre teksten til utgivelse. Hvis de vil gi ut boka mi, har de inntatt en ansvarlig rolle, og vi har et felles mål: At boka skal bli best mulig.

Nå har jeg sendt fra meg en feelgood-roman, en novellesamling og ei barnebok, til tre ulike forlag. Jeg krysser fingrene og håper det skal gå bra for i alle fall én av disse. Kanskje det slår til, det som sto i et horoskop jeg leste forleden: I 2011 skal jeg komme til å glede mange!

lørdag 11. desember 2010

AVSLAG III

Feelgood-romanen jeg har så stor tro på, fikk avslag fra det første forlaget jeg prøvde den hos. Dette forlaget brukte tre måneder på lesing og vurdering.

Redaktøren ga meg et hyggelig og kommuniserende svar, med en uttalelse som viste meg at hun har lest grundig igjennom, og siden har hun brukt tid på å forme et svar til meg som er både velfundert og gjennomtenkt.
Det kan vel være mange grunner til at et forlag betakker seg. Denne gangen fikk jeg en følelse av at boka mi ikke var så verst, men at redaktøren ikke ble nok ”tent” på den, og følgelig slo den kritiske leseren i henne inn for fullt. Hun pekte på ting jeg kunne ha gjort annerledes for å få boka enda bedre, men hun ville altså ikke at hennes forlag skulle være med på den prosessen.
Jeg er ikke uenig i det hun nevner, men samtidig vil jeg ikke akkurat nå, uten å ha prøvd manuset hos flere først, gå inn for vidtgående revisjoner av manuset.

Jeg mistet uansett ikke troen på boka mi – så om ikke lenge er den på vei til et annet forlag.

onsdag 1. desember 2010

Pusling og fletting
















I disse dager holder jeg på å avslutte et nytt manus. Avslutte selve skapelsesprosessen, i alle fall. Teksten er nok ikke ferdig bearbeidet, men nå skal den få ligge og godgjøre seg litt, uten at jeg ser den en god stund. Neste gang jeg tar den fram, kommer jeg til å lese den nesten som om det var første gang jeg så den. Da vil jeg helt sikkert se flere ting jeg vil endre.

Dette manuset er også en slags kriminalroman. Da jeg fikk avslag i september på et annet krimmanus, kastet jeg fra meg dette her – tenkte at krim ikke var noe jeg burde sysle med, men så fikk jeg ikke fred for det jeg hadde begynt på. Det var noe med at jeg måtte ordne opp i det kaoset jeg hadde stelt i stand for de innblandede. Ja, for det er faktisk slik at hovedpersonene i bøkene mine kjennes levende, og jeg vil følge dem fram mot en avslutning av historien, enten det ender bra eller dårlig for dem. I denne boka ender det skikkelig dårlig for en av personene – den jeg kanskje identifiserer meg mest med. Det kjentes brutalt å la boka ende slik, men slik historien utviklet seg, virket det mest sannsynlig.
Metoden denne gang har vært ganske lik den jeg brukte til forrige krimroman jeg skrev – jeg har latt intuisjonen styre i hovedsak, men til slutt har jeg måttet kartlegge enkeltdelene handlingen består av, lage en tidsplan og pusle bitene på plass, slik de logisk hører sammen. I tillegg har jeg denne gangen måtte flette to historier sammen med hverandre. Det gir en litt interessant effekt, synes jeg – når leseren vet litt mer enn enkelte hovedpersoner, og dessuten kjenner at det dukker opp spørsmål – hun vil vite mer.

Nå begynner jeg å ha mange manus liggende. Ei barnebok, en novellesamling for voksne, to kriminalromaner og en feelgood-roman. I tillegg til at jeg har store deler av tredje bok om Svaldal liggende. Den er langt fra ferdig – den må bearbeides og delvis bygges på nytt. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med Svaldal. Jeg har lyst til å skrive mer derfra, og jeg føler en forpliktelse for å få ut i alle fall ei bok til – for flere av leserne mine etterspør en fortsettelse – men jeg har også andre ideer som sprenger på. «Hva blir neste prosjekt?» er vel egentlig det store spørsmålet.

Jeg tror jeg nå heller må jobbe mer aktivt for å få flere prosjekt avsluttet, det vil si: få utgitt flere av manusene jeg har jobbet mye med. Jeg må rett og slett sende manus «hit og dit». Det gruer jeg meg til. Akkurat denne delen av prosessen er den som har gitt meg nesten bare nedturer, og jeg kjenner at nedturer kan være direkte ødeleggende for skrivelysten. Derfor har jeg ikke vært veldig pågående overfor ulike forlag, men jeg vet jo at jeg må krype til korset, som det heter.
Det er snart tre måneder siden et forlag fikk tilsendt feelgood-manuset mitt. Hvis jeg bare fikk et positivt svar der, vil jeg kjenne meg atskillig mer vellykket og i rute. Jeg skulle så gjerne kommet med minst ei bok i 2011 også!

onsdag 17. november 2010

Forfatter i forvirret forfatning


Forfatteren i overskriften er meg, enda jeg fremdeles synes det er litt skrytete å kalle meg forfatter. Jeg har riktig nok gitt ut to bøker, men de har ikke gjort verken seg selv eller forfatteren særlig bemerket. Følgelig føler jeg meg liten og ubetydelig. Enda.

Helt siden avslaget jeg fikk i slutten av september (det jeg blogget om, det som fikk meg til å innse at ubegrunnede avslag likevel var å foretrekke framfor de begrunnede), har jeg vært plaget av forvirring, rastløshet og sviktende tro på at jeg kan få til noe som helst, som holder vann.
Siden det var et krim-manus jeg fikk refusert, slapp jeg den krim-ideen jeg jobbet med akkurat da, som om jeg hadde brent meg på den. ”Krim kan jeg i alle fall ikke skrive,” tenkte jeg. Og deretter: Bare forvirring. Jeg har brukt de siste ukene til å hoppe mellom ulike prosjekt – jeg har mange, som er på ulike stadier av ”ferdig”. Men akkurat nå står jeg igjen midt i krim-ideen jeg slapp da den siste refusjonen kom. Jeg har jobbet så mye med den, og jeg vil klare å lande den – sy den sammen til en ferdig tekst. Eller i alle fall: Sy den sammen til en helhet, noe som henger sammen. Dessuten er det som om menneskene i boka ikke vil slippe meg…
Disse forvirrede, rastløse ukene har virkelig vært frustrerende, selv om jeg har greid å trøste meg selv med at det kommer til å lysne. Jeg har gitt meg selv lov til å virre og rote litt rundt, og nå ser det endelig ut til at jeg har tilgitt meg selv for å ha dummet meg ut. For det føltes slik denne gangen: Som om jeg hadde dummet meg ut. Tenk at jeg var så dum at jeg trodde at jeg hadde laget noe bra…

De tyngste stundene er når tvilen kommer snikende, med sin lange, svarte skygge. Om man da bare kunne sette på seg skylappene og dure fram som man stevner, med ståltro på at prosjektets ide er genial og liv laga. Det er jo stort sett det jeg har gjort ellers – bortforklart alle avslagene med at forlagene ikke har lest manuset mitt med velvilje, bare vrangvilje, og derfor ikke sett potensialet, fordi de ikke vil se. Selvgod må man være. Selvtillit må man ha.

Akkurat nå har jeg bare ett manus inne til vurdering, men det er til gjengjeld et manus jeg virkelig tror på – og denne gangen er det en feelgood-roman. Det er over to måneder siden jeg sendte det av gårde, og jeg hadde ikke lest i det på to måneder, da jeg leste gjennom det på nytt for snart to uker siden. Det må jeg si var et gledelig gjensyn.
Jeg synes fremdeles det er lovende, det fyller meg med varme og godfølelse når jeg leser – slik en skikkelig feelgood-roman skal.

torsdag 11. november 2010

Trivelig gjensyn


Alvdal, 9. november 2010, kald og blek.










Tirsdag 9. november var jeg på besøk i Alvdal, bygda hvor jeg bodde fra februar 1991 og ut 1994.
Jeg likte meg veldig godt i Alvdal og jeg fikk mange venner i tida jeg holdt til der, men jeg har dessverre ikke vært så flink til å reise dit på besøk. Siste gang jeg var der var høsten 1997, så nå var det veldig fint at biblioteket inviterte meg til Skumringstime, slik at jeg fikk et lite spark bak og kom meg av gårde. Tusen takk for invitasjonen, Britt og Torstein ved Alvdal bibliotek!

Jeg kom fram litt før to, og begynte «hilserunden» – kanskje litt originalt? – på kirkegården. (Som vanlig var det kaldt i Alvdal, og jeg som hadde tenkt før jeg reiste, at jeg for all del måtte huske å ta med meg lue! Selvfølgelig hadde jeg greid å glemme akkurat det.)
Jeg ønsket å se graven til et ektepar jeg gikk mye tur i fjellene sammen med, både sommer og vinter – de døde for noen år siden, begge to. Da jeg bodde i Alvdal hadde jeg verken førerkort eller bil, derfor var det veldig kjekt at dette paret ville ta meg med på fjellturene sine. De var også godt kjent i området, og tok meg med rundt og viste meg mange fine plasser.
Jeg burde ha tenkt på at kirkegården er stor og det ligger mange der. Plutselig ble jeg redd jeg ikke skulle finne dem, men tilfeldigvis begynte jeg vandringen min i riktig ende av kirkegården, slik at det tok ikke lang tid før jeg fant dem. Det var rart og sørgelig å se navnene deres inngravert i steinen. Det var valgt naturstein til gravstedet deres, og det passet veldig godt, siden de satte så stor pris på friluftsliv og ofte gikk tur i fjellet.

Etterpå tok jeg en snartur innom bokhandelen. Der var det foretatt en ombygging/ansiktsløftning siden sist jeg var innom. Ryddig og oversiktlig, og mye interessant av lokale bøker. Jeg ble glad for å se at de hadde en egen krok med ”Aukrust-effekter”, siden Aukrustsenteret var stengt, og jeg hadde lyst til å kjøpe med noe til døtrene mine. Det ble to krus med Solan og Ludvig på.












Til Skumringstimen på Alvdal bibliotek kom det ca 30 stykker. Jeg skulle ha min del av programmet til slutt, etter pausen. Jeg ble fryktelig nervøs da det nærmet seg min tur. Hendene mine ristet, så jeg greide så vidt å få i meg noe vann og en kopp kaffe. Kake orket jeg ikke, enda det så veldig fristende ut. Men da jeg først begynte på innlegget mitt, slapp nervøsiteten taket, slik den helst skal, og alt gikk veldig fint. Jeg hadde notert noen punkter og tenkt desto mer på hva jeg ville si, men det ble ikke helt slavisk slik jeg hadde planlagt. Jeg tittet på notatene mine innimellom, bare for å sikre meg at jeg fikk sagt det viktigste, og i en logisk rekkefølge.

Jeg fortalte at jeg nok alltid har drømt om å bli forfatter, i alle fall så lenge jeg har visst om bøker og litteratur, og visst at det var noe som het forfatter – mennesker som skrev og diktet opp alt det fantastiske som bøkene rommer. Men jeg har jo en stor dose fornuft i meg (eller en indre, kritisk stemme?), slik at jeg ikke egentlig tenkte på å realisere denne drømmen. Det var en drøm. Punktum. Jeg måtte skaffe meg en utdannelse og jobb, så fikk jeg heller ha denne skrivingen som hobby, var det vel jeg tenkte, i den grad jeg tenkte veldig bevisst rundt dette.
Jeg fortalte at drømmen likevel hadde det med å «komme opp og vake», og at jeg tok et skrivekurs som brevkurs i voksen alder. Jeg begynte på kurset mens jeg fremdeles bodde i Alvdal, men avsluttet det først i 1996, da jeg var flyttet til Hønefoss.

Jeg fortalte om friåret mitt fra august 2006-2007. Jeg sa at jeg samme år fylte 40 og kanskje var litt sliten av årene med full jobb og små unger. Jeg tror jeg kjente at livet ikke var helt slik jeg ønsket, men jeg hadde aldri tid eller ro til å tenke og kjenne etter, gjøre opp status og pønske ut om det var noen grep jeg kunne ha gjort. Det føltes alt i alt som et smart trekk å få seg en pust i bakken.
Da permisjonsåret mitt startet hadde jeg tenkt at jeg skulle få huset «på stell» før jeg satte meg til for å skrive. Med orden i huset skulle jeg få så god ro inne i meg, hadde jeg tenkt – da skulle det bli fint å skrive! Men så var det jo slik at innen jeg var kommet meg gjennom to-tre av rommene i huset, så var det første rommet allerede klart for en ny runde med rydding og vask, så det var jo ikke mulig å se noen ende på den oppgaven. Planen om å få orden i huset før jeg begynte å skrive, ble altså forkastet. Her var det flere i salen som lo – jeg tror alle som gjør husarbeid vet hvor endeløst det arbeidet er!

Jeg forklarte hvordan jeg arbeidet fram «Vårløsning» – at jeg planla veldig lite før jeg begynte. Jeg hadde et utgangspunkt og noen punkter jeg ville innom på veien, men så var det bare å kjøre av gårde og se hvordan historien utviklet seg – «veien ble til mens jeg gikk.» Jeg ga et eksempel på hvordan jeg kunne bli overrasket over ting som dukket opp – nemlig scenen tidlig i boka der Marie er på butikken, og Hjørdis i kassa ønsker henne velkommen, og vet navnet hennes og alt. Jeg hadde ment å vise hvor gjennomsiktig et lite bygdesamfunn kan være, og hvor god kontroll enkelte kan ha på alt som rører seg der, og så overrasket Hjørdis meg ved å fortelle Marie om Guri, ei kvinne Marie ikke hadde hørt et pip om før. Det merkelige var jo at heller ikke jeg hadde hørt om Guri – denne viktige sidehistorien kom bare plumpende inn på den overraskende måten der. Så slik har intuisjonen min vært til stor glede og nytte.

Jeg sa også at man har stor nytte av følelsen av at hovedpersonene er levende. Da kan man planlegge scener – de og de skal møtes og man vet omtrent hva de skal prate om – men så kan man overlate til aktørene å finne ut hvordan ordene faller. Noen ganger kjennes det som om jeg bare er observatør til hva hovedpersonene driver med, og så må jeg forte meg og skrive ned alt som skjer og alt som blir sagt.
Det er en fordel å skrive på PC. Jeg er ikke sikker på om metoden med å la intuisjonen styre hadde hatt så god effekt, om jeg hadde skrevet for hånd. Siden jeg kan touch-metoden og skriver fort på maskin, kan jeg skrive og samtidig til en viss grad holde tritt med tankene, som jo arbeider mye fortere enn folk flest skriver.

Jeg fortalte kort hva bøkene mine handler om. Her har jeg tidligere i bloggen vært inne på at man må si passe mye. Det er dumt å røpe for mye av handlingen – for da blir ikke lesingen så spennende som den kunne vært – men man må røpe såpass at nysgjerrigheten blir vekket.

Jeg fortalte også at Svaldal er inspirert av Alvdal. Jeg husker ikke om jeg sa til dem som satt i salen den kvelden at jeg ble veldig glad i Alvdal den tida jeg bodde der oppe. Men jeg sa i alle fall at jeg ønsker at folk skal kjenne at det er godt å bo i Svaldal – det skal ligge som en grunntone hele veien at det å bo ute på bygda er godt, der har man muligheten for å leve det gode liv. En av mine lesere har sagt: «Jeg tror jeg hadde villet trives i Svaldal!»
Jeg ble glad for den kommentaren der, for det er jo akkurat trivsel og godfølelse jeg vil skape.

Til slutt kunne publikum stille spørsmål, og da var det ei som lurte på hvorfor jeg ikke like godt hadde kalt bygda i bøkene mine for Alvdal?
Jeg svarte at jeg ikke hadde våget – da hadde jeg måttet være mye mer nøye, passet på at stedsnavn og avstander og alt ble riktig. Jeg ville ha det fritt, slik at Svaldal ER IKKE Alvdal, det er bare inspirert av og har likhetstrekk med Alvdal. Jeg har i bøkene også trukket inn elementer fra bygda hvor jeg har vokst opp – for eksempel dette med at det er så mye snø i Svaldal. Det er ikke alle som vet det, men Alvdal og Østerdalen generelt er et nedbørsfattig område, slik at det er ikke alltid det kommer så mye snø der i løpet av vinteren. Etnedal og Valdres, derimot, der jeg er vokst opp, der er det snø, der!
Uansett hadde hensikten min vært å skrive fra bygdemiljø. Jeg synes ikke det er så nøye hvor dette er, det viktige er at det er ei bygd. I første utkastet til Vårløsning kalte jeg bare bygda for Bygda, med stor B, og arbeidstittelen til boka var «Marie i Bygda». Siden fant jeg ut at jeg skulle gi bygda et navn, og kom etter mye spekulering fram til Svaldal. En sval dal. Navnet skulle gi positive assosiasjoner.

Min barndoms dal - Etnedal - den er også vakker, men trang (v-dal) og mørk (skogkledd)






Noen i salen, som har lest både Vårløsning og Lystløgneren, lurte på (og det så nesten ut som om de var redde for at jeg skulle svare nei) om det kommer ei tredje bok om Svaldal, og når kommer den i så fall?
Lystløgneren avsluttes på en måte som antyder at det skal komme en fortsettelse – den har ingen god, avrundet eller ”beroligende” avslutning. Derfor er jeg klar over at lesere vil etterlyse en fortsettelse, og jeg hadde nesten skrevet den tredje boka, i rask rekkefølge med at jeg skrev de to første. «Problemet» er at jeg hadde avsluttet «Lystløgneren» annerledes i utgangspunktet, og de endringene jeg gjorde, får følger for neste bok. Jeg har den tredje boka på planen – at jeg skal gå inn og gjøre nødvendige endringer, og avslutte den, for den manglet en avslutning da jeg la den vekk. Jeg la den vekk fordi jeg begynte å få nei etter nei fra forlagene angående Vårløsning, og siden har jeg drevet med andre ting, men jeg skal og vil skrive denne boka. Dessverre kommer den helt sikkert ikke i 2011. Ting tar tid i denne bransjen, folkens. Om dere er utålmodige, så gang det med minst 10 – så vet dere hvordan jeg har det noen ganger når jeg venter på forlagenes dom.

Enten spørsmålet var stilt i plenum, eller det ble tatt på tomannshånd etterpå, så lurer folk på om jeg tjener bra på denne skrivingen min. (De får jo høre at jeg har sluttet å jobbe som bibliotekar.) Svaret er at jeg har tjent fint lite, men ser på dette som en start, en periode jeg investerer arbeidstid i et forsøk på å etablere meg som forfatter, og håper at jeg blir mer kjent og får til større salg etter hvert. Mitt store håp er at et større, mer kjent forlag vil bli interessert i å samarbeide med meg, slik at jeg får bedre støtte i forhold til markedsføring og salg, samt et klapp på skulderen i ny og ne. «Du er flink. Stå på. Vi har tro på det du lager – vi liker det! Vi vil ha mer! Vi kan gjerne drøfte ideene dine med deg, hvis du ønsker det.» Finnes det et forlag som kan og har lyst til å bidra med noe slikt, så ta kontakt! :-)

Tilbake til Skumringstimen: Til slutt mente Britt på biblioteket at jeg skulle lese opp innledningen av «Lystløgneren». Beskrivelsen av vårværet der hadde i alle fall hun kjent igjen, sa hun. Her er de aller første linjene i boka:

«Endelig var våren kommet til Svaldal. April måned var begynt, med våt nedbør og plussgrader. Likevel var det ingen svaldøl med vettet i behold som hadde ryddet vekk vinterhabitten enda; garvet av de påkjenninger det robuste fjellbygdsklimaet utsatte dem for, kledde de seg etter været, ikke etter kalenderen.
Denne tirsdagen – en uke etter påske – ble regn ispedd hagl og slaps pisket sammen til et iskaldt kok av den ilske nordavinden. Blåsten snuste gretten og sur langsmed dalbunnen som om den lette etter noe. Den løftet og dyttet unna alt den var sterk nok til å ta – ei snøskuffe og et par søppeldunker veltet den lett, noen par ski falt i bakken med en kraslende lyd, og en sparkstøtting ble dyttet flere meter bortover en islagt gårdsplass. Om bare vinden hadde kunnet løfte seg litt høyere opp, og gjort en innsats for å få sopt vekk den seige skodda som hang mistrøstig og grøtaktig tykk nedetter dalsidene! Men nei – det spesielle omrisset av den trehodede Trolltoppen – på folkemunne kalt Tretoppen – var umulig å skimte, så dårlig var sikten. Ikke at noen brydde seg særlig om det; i slikt vær holdt folk seg helst inne, og gjerne så nære ovnen det var mulig å komme
.»

Som takk for at jeg kom og snakket om bøkene mine, fikk jeg en søt, liten gave. Det er et produkt fra Annes keramikk, en lokal håndverksbedrift. Legg merke til skigardsmønsteret – er det ikke fint? Jeg ble veldig glad for skåla, som jeg kan bruke til saltkar.














Etter en slik dag og kveld er hodet fullt av inntrykk, man kjenner seg sliten og utladet, men veldig godt fornøyd. Sliten, men happy!