onsdag 26. juni 2019

IPP- ikke på plass

Dagene går, og ukene, månedene - de bare svisjer forbi. Her på bloggen har jeg ikke skrevet noe siden april, og det har heller ikke skjedd en døyt på skrivefronten siden siste innlegg.

Jeg tror jeg må skylde på at jeg ikke er helt på plass, derfor overskriften på dagens innlegg.
IPP er en forkortelse vi bruker på biblioteket når katalogen sier at en bestemt bok skal stå på hylla, men vi ikke finner den der den skulle stått. Da endrer vi status på boka, fra "på hylla" til "IPP" - kanskje dukker den opp igjen, kanskje er den tapt, tiden får vise.
(Hvis kunden virkelig ønsker eller trenger boka NÅ, bestiller vi den selvfølgelig fra et annet bibliotek.)

Som forfatter er jeg IPP om dagen. Jeg vil heller bruke fritida på å lese, trene, skravle med venner, være med familien, se TV eller bare sitte og glo ut i lufta og høre gresset gro. Tiden får vise om forfatteren i meg kan dukke opp igjen, eller om hun er tapt for alltid.
Hm. Dette hørtes da veldig dramatisk ut. Men akkurat nå kjenner jeg at jeg ikke orker å ha noe press. Jeg vil være fri og bare kunne slappe av når jeg ikke er på jobb. Og når skrivingen akkurat nå går tungt, slik at det kjennes litt for mye som arbeid, ikke er særlig lystbetont rett og slett, da får vi bare se hvordan det går. Eller ikke går.

Det er i år ti år siden jeg debuterte som forfatter. Siden har jeg gitt ut sju bøker, og jeg har skrevet enda mer enn det jeg har gitt ut. Skrivingen har gitt meg glede, den har utviklet meg som menneske, jeg ville ikke vært foruten alle disse timene ved tastaturet. Men drømmen jeg hadde, troen jeg hadde på at jeg skulle få det til - nei, jeg tror nok dessverre jeg mistet noe av pågangsmotet på veien.

Men. Kanskje jeg ser annerledes på det hele etter ferien ;-)

God sommer!

tirsdag 16. april 2019

Interscribo har jubileum

Her en dag kom jeg plutselig på at det er jo 10 år siden i vår, at jeg startet å blogge på Interscribo. Det aller første blogginnlegget publiserte jeg
18. mars 2009.
Det er også 10 år siden jeg debuterte som forfatter.
Det var ikke meningen at jubileet skulle forbigås i stillhet, men jeg må innrømme det ble litt glemt; det har vært litt travelt om dagen...

Jeg husker hvor spennende det var å se den aller første boka si for aller første gang. Tankene, ordene, setningene man hadde plundret med i årevis; endelig var de omformet til et håndfast produkt. Og jeg hadde endelig en måte å invitere andre inn i min verden på.

Det foregår fortsatt mye i hodet mitt, relatert til ulike skriveprosjekter. Forhåpentlig blir det flere bøker i årene som kommer. Men det får nå tiden vise.

God påske til alle som følger bloggene mine!

torsdag 28. mars 2019

Hvorfor stille til start?

Som dere kanskje har fått med dere, liker jeg å løpe.
Eller "løpe"... Enkelte mener at det jeg gjør er å "jogge", og det er kan hende rett benevnelse. Spesielt fort går det jo ikke. Men det er likevel en følelse av fart; det er noe med å kjenne vinden i håret som er veldig tilfredsstillende. Det er ingen tvil om at jeg liker aller best å trene utendørs - det er jo der det er mest vind, som kjent.
Et par år nå har jeg vært med i en liten gjeng som løper rolige langturer sammen, og det er genialt. Med noen å skravle med underveis, går kilometerne merkverdig fort unna.
I flere år har jeg deltatt i mosjonsløp i distriktet, og løpevenninnene mine har deltatt i noen av de samme løpene. Men nå sier i alle fall den ene at nok er nok, nå skal hun ikke delta i flere løp. Hun kommer til å trene løping likevel, hun trenger ikke disse konkurransene for å ha motivasjon til å trene.
Beslutningen hennes har fått meg til å tenke litt over hvorfor jeg selv deltar i løp. Det er ikke bare fordi det motiverer til å trene mer og bedre; det er også andre ting som drar. Som atmosfæren og følelsen av fellesskap både før, under og etter løpet.
Og jeg tror faktisk jeg trener mer og bedre så lenge jeg tenker at jeg skal bli bedre, eller gjøre det bedre på de enkelte løpene enn jeg har gjort tidligere. Kanskje blir jeg ikke raskere, men jeg kan tilbakelegge distansen uten å bli like kadaver sliten som jeg pleide før.
Tradisjon er også en grunn. Når man har vært med i samme løp x antall år på rad, har man ikke lyst til å bryte rekken.
Jeg løper ikke for å bli sett eller for å få navnet på resultatlista. (Jeg har sett bilder av meg selv løpe, så det er helt klart ikke for å bli sett jeg løper. Det er virkelig ikke noe særlig å se på...)
Jeg løper ikke for at folk jeg kjenner skal si "Så sprek du er!", selv om det er hyggelig med ros. Det som driver meg er en indre motivasjon. Jeg gjør det fordi jeg har lyst.

På samme måte som jeg har lyst til å delta i mosjonsløp, har jeg også lyst til å stille til start når det gjelder skriving. Jeg har lyst til at det jeg skriver skal bli til noe, og at det blir lest av andre. Derfor har jeg gjentatte ganger sendt manus til forlag og bedt om at de vurderer om det kan gis ut i bokform. Derfor har jeg - når forlagene har vendt tommelen ned - i noen tilfeller stått for utgivelsen selv.

Jeg må stille meg spørsmålet: Kunne jeg vært like tilfreds med å skrive bare for min egen del? Puttet tekstene i skuffen, latt det ligge der ufødt? Kunne jeg latt være å stille til start? Da hadde jeg sluppet at noen ser meg og vurderer prestasjonen min; det kan jo være ubehagelig å få tilbakemeldinger. For ikke å snakke om det andre alternativet: Ikke å få tilbakemeldinger; følelsen av å være luft, totalt ubetydelig i den store litterære sammenhengen, hvor behagelig er den, liksom?

Når det gjelder skriving har jeg også en indre motivasjon. Det er gøy å være med. Det er gøy å prøve, se hva det kan bli til. Og det er godt å få ut noe av alt det som svirrer omkring i hodet på en; omskape tanker og ideer til noe mer håndfast og konkret, en tekst. Aller mest håndfast blir det når det blir en ordentlig bok - helst papirbok - ut av tankespinnet.

Hva med deg? Hvorfor skriver du? Hvorfor fortsetter du, selv om det kanskje også for din del er slik at forlagene bare rister på hodet til det du sender dem?

torsdag 21. februar 2019

Plutselig har jeg gitt ut den sjuende boka

For ei uke siden blogget jeg om at jeg hadde vært på nippet å legge til novellesamlingen Noen ganger holder det på ebok.no, men oppdaget i siste liten at jeg manglet den korte beskrivelsen som skal følge med boka.

Beskrivelsen jeg endte opp med, ble slik:

De fleste opplever situasjoner i livet da man tenker at nå brister eller bærer det. Det gjelder også for hovedpersonene i disse novellene. Her møter du den gamle damen som har begynt å glemme – ikke bare bagateller, men også de store og viktige tingene, som hva hun selv og ektemannen heter, og hvor gammel hun er. Du møter også Thomas, som har planlagt at han skal ut på reise, bare det blir kaldt nok. Arbeidsledige Stella har sosial angst og lever for øyeblikkene da hun kan snakke med Søten på nettet. Du møter også Arndor som bor alene i skogen og gjør alt for å bevare skogens ro, og enda noen til. Jeg la til beskrivelsen før helga, så tok det noen dager før de som administrerer ebok.no godkjente opplastingen og la boka ut for salg. Voilá, så har jeg gitt ut nok ei bok! Jeg går nok glipp av noen lesere fordi den bare utgis som ebok, men å gi ut trykte bøker er ekstra arbeid og krever at jeg må betale litt for det. Jeg lagde papirutgave av den forrige boka; Nydelig og en halv, men denne gangen hadde jeg tenkt å nøye meg med ebok-utgave. De tidligere bøkene mine er i kategorien underholdning; det var det jeg satset på å skrive i starten, fordi jeg tenkte det var mer salgbart. Denne novellesamlingen er mer "seriøs", fordi jeg tenkte at jeg måtte prøve det, da underholdningslitteratur tydeligvis ikke var noe jeg fikk napp på. Hva jeg kommer til å skrive i fortsettelsen? Vi får se.   Jeg forventer ikke noe særlig salg, men skulle du ha lyst til å lese, så er det mulig å kjøpe boka på ebok.no.  Det viktigste for meg ble til slutt å få boka utgitt. Jeg har gått gjennom novellene så mange ganger at jeg begynte å bli lei; hele manuset begynte å bli overarbeidet. Da måtte jeg enten forkaste det, eller lage en ferdig bok. Jeg bestemte meg for utgivelse, og nå er det gjort.

torsdag 14. februar 2019

Noen ganger holder det - nå er det like før utgivelse

Som nevnt skal jeg gi ut en novellesamling som ebok i år. Jeg var ferdig med siste korrektur og hadde lastet opp epub-fila i ebok.no, da jeg oppdaget at det var noe jeg hadde glemt. Nemlig å lage såkalt vaskeseddel, eller teaser; den korte beskrivelsen som skal følge med boka.
Den måtte jeg tenke litt på, så da stoppet det litt opp for meg igjen. Og så ble jeg syk, feber i flere dager, så det var vel influensa. Og så kom det noen andre ting i veien etter det. Men i løpet av helga som kommer håper jeg at jeg skal få gjort alt klart, slik at boka endelig blir født!

Novellesamlingen heter Noen ganger holder det. Novellene skrev jeg første råutkast til våren 2007, må det vel bli. Så nå tenker jeg det er på tide å få dem utgitt. Nå eller aldri.