onsdag 28. januar 2015

Inspirerende innspill

Jeg blogget forrige gang om avslag nummer to på et nytt feelgood-manus. Dette manuset er foreløpig vist til to forlag, og etter avslag nummer to kjente jeg meg motløs. Ikke fordi to avslag er mye, men fordi jeg fikk se konsulentens uttalelse, og den var veldig kritisk. Mye av kritikken vil jeg si var basert på gal innstilling til manuset - jeg har skrevet en underholdningsroman, og konsulenten vurderte som om jeg hadde forsøkt å skrive en seriøs roman om ei kvinnes leting etter livspartner. Boka handler om ei kvinne på 35 som plutselig synes det haster med å få tak i mann, men den er altså primært skrevet for å underholde.
Selv om jeg tenkte på kritikken som skivebom, ble jeg litt lei meg.

Nå har det seg slik at jeg også har et eldre manus, dette til en kriminalroman, som jeg nylig sendte til et relativt nystartet lite forlag. Dessverre avslag der også, men dette avslaget var veldig oppmuntrende. Han som hadde lest manuset, mente kriminalromanen var velskrevet, dessuten spennende, bortsett fra slutten. Han rådet meg til å skrive om slutten på romanen og prøve manuset hos noen andre. Han mente at noen burde gi ut manuset, selv om han ikke så mulighet for at hans forlag kunne gjøre det.
Vanligvis pleier jeg å vende det døve øret til når noen foreslår endringer eller påpeker ”feil” i manuset mitt. Så lenge de ikke skal arbeide videre med manuset sammen med meg, så lytter jeg ikke til dem, fortsetter heller å følge mitt eget forstokkede hode. Jeg har tenkt at så lenge de ikke skal utgi manuset, så er eventuelle råd til meg helt uforpliktende for dem, sikkert ikke særlig gjennomtenkte og følgelig ikke så mye å bry seg om.

Denne gangen tror jeg likevel at jeg vil lytte til rådet jeg fikk. Jeg skal forsøke å skrive en ny slutt.
Det aller beste nå er at jeg føler meg inspirert til å skrive om – jeg gleder meg til å ta fatt.
For jeg ble rett og slett barnslig glad for rosen jeg fikk. Og det er når jeg er glad og fornøyd jeg best kan skape. Som det heter i undertittelen til Øyvind Hammers bok Hammerkoden (Schibsted, 2015);
«Du blir ikke lykkelig av å være best, men du er på ditt beste når du er lykkelig.»


Jeg ser fram til å dykke ned i historien igjen, kjenne på stemningen, observere, vurdere og analysere de ulike hovedpersonene, hvilke muligheter ligger i universet jeg har bygget. Hvordan skal hovedpersonene spille annerledes sammen for at slutten skal bli en ny? Det blir spennende å se.

torsdag 15. januar 2015

Svaret det svever i det blå

I dag fikk jeg avslag fra forlag nummer to på feelgood-romanen jeg gjorde ferdig i vinter. Eller ferdig og ferdig, fru Blom. Selvfølgelig er den ikke ferdig, men jeg vurderer den som gjennomarbeidet nok til at jeg våger å vise den til forlag.

Motløsheten er på stigende, og det kan jeg jo ha grunn til. Hvor mye oppmuntring og tommelen opp har jeg fått i løpet av disse årene med prøving og feiling? Jo, det er oppmuntrende med fornøyde lesere, og forlag som slenger på noen hyggelige, oppmuntrende vendinger i følge med avslaget. Men det jeg hører fra forlag er jo i bunn og grunn bare nei. Nei, det passer ikke inn i vår utgivelsesprofil. Nei, den litterære kvaliteten er for dårlig.

Av og til har jeg tenkt at det hadde vært en lettelse om et avslag til slutt opplevdes som et nådestøt. Tenk om jeg fikk et avslag som sved spesielt hardt, som fikk meg til totalt å miste lysten til å skrive. Et avslag som én gang for alle ga meg fred fra det drivet, den kløen som hele tiden driver en forfatterspire videre.

Kanskje er jeg en såpass hard nøtt at ingen avslag egentlig biter på meg?
Jeg pleier å bli lei meg og oppgitt med det samme, men så er jeg tilbake på sporet, tenker like blindt og sta som ellers: Det er forlaget som ikke skjønner. Det er ikke så dårlig litterær kvalitet. De bare liker ikke ideen.
Jeg kan til og med lulle meg inn i forestillinger som: Problemet er vel at jeg er for original for dem. Det jeg skriver ligner ikke noe de har sett før, så de tør ikke satse på det. Ha! Original, liksom… Den må jeg nok veldig mye lenger ut på landet med...

Orker jeg å forsøke flere ganger?
Orker jeg å få flere avslag? 
«Svaret, min venn, det svever i det blå.»*

* Lånt fra Jan Erik Volds oversettelse av Bob Dylans «Blowing in the wind».
I: Dylan, Bob: Damer i regn : 70 sanger / på norsk ved Jan Erik Vold. – Oslo: Den norske bokklubben, 1977.  Boka kan du forresten lese i bokhylla.no.

søndag 4. januar 2015

Godt nytt skriveår?

Jeg skriver ikke stort for tida, som jeg har nevnt i tidligere innlegg. Men jeg tenker en del, da. Både på ulike prosjekt (hvilket skal jeg eventuelt gå løs på, OM jeg skulle sette meg til for å skrive), og mer detaljert, som plott og formuleringer vedrørende de ulike prosjektene. Så kanskje jeg sitter og mentalt kvesser blyantene, gjør meg klar til et eller annet?

Som vanlig er det kanskje litt vel mange prosjekt å velge mellom.
Kanskje er det manglende evne til å brenne for én ide om gangen, som gjør at jeg akkurat nå har skrivetørke?
Eller er jeg mer avventende enn vanlig? Lytter til hvilke impulser som kommer, føler meg fram rundt hvilke prosjekt og ideer som kan ha best grobunn hos meg? Venter litt før jeg hiver meg i det?

Alle avslagene jeg har fått har muligens gjort at jeg gløder litt mindre, har litt mindre tro på meg selv, på det jeg skriver, på ideene mine.
Det har på en måte blitt nødvendig å være litt likeglad, ikke ta det så tungt om ingen vil ha det jeg lager. En medisin er å gjøre andre ting. Tenke på andre ting.
Akkurat nå er det veldig hyggelig å jobbe som bibliotekar. Arbeidet jeg gjør som bibliotekar får jeg både ros og lønn for.

Uansett: Jeg håper jeg får til en utgivelse også i 2015, om det så er noe jeg skal betale for selv. Det er alltid meningsfullt å se resultater av alt arbeidet man legger i noe!

Jeg ønsker alle skrivelystne - meg selv inkludert - et godt nytt skriveår!

fredag 28. november 2014

Være i egne tanker

Om jeg befinner meg på steder hvor folk venter, det være seg en bussholdeplass, i foajeen ved kinoen, på venterommet til legen eller hvor som helst folk hoper seg opp mens de venter på et eller annet, da slår det meg at veldig mange sitter med mobiltelefon eller nettbrett. Noen sjekker e-post, noen oppdaterer facebook-statusen, noen bare surfer, men de dukker i alle fall ned i skjermen og har tidsfordriv der. Hvis det er noen som ikke trekker opp en mobil fra lomma, men heller titter rundt seg og kanskje småprater med sidemannen, så er det helst eldre mennesker. Mennesker som vokste opp før mobiltelefon var allemannseie.

Er folk blitt redde for å sitte i sine egne tanker, bare glo ut i lufta og la tankene vandre? Kjeder vi vettet av oss hvis vi blir overlatt til oss selv uten mobil og nett? Eller er vi bare så hekta på å få med oss siste nytt at vi i hver ledige stund må inn og sjekke status?

Forfattere tror jeg med fordel kan la mobilen ligge i lomma, eller kanskje til og med la den ligge igjen hjemme, hvis man ikke absolutt må kunne nås, eller må ha mulighet til å gi beskjeder mens man er ute på vift.

Befinner du deg på et sted der det kryr av andre mennesker, så er det bare å la blikket vandre omkring seg, observere og fundere. Se den gamle damen med trillebagen, sirlig kledd i kåpe og hatt; ikke den du ventet skulle stoppe ved søppelkassen for å grave etter tomflasker.
Se de to unge kvinnene som møtes, den ene har stått ved siden av deg en stund og kikket på klokka, den andre kom tydeligvis med bussen nettopp – nå ler de mot hverandre, gir hverandre en god, varm klem; du blir glad av å se den tydelige gjensynsgleden.
Og hva med den unggutten som ligger på benken, det ser ut som han sover. Du bekymrer deg litt; burde ikke han vært på skolen nå?

Før du vet ordet av det har ventetiden din gått og bussen din kommer. Mens du sitter på bussen kan du fundere videre, hvis du ikke bare MÅ sjekke e-posten din, da…

Det kan være utrolig lærerikt, underholdende og utviklende å være i sine egne tanker.

lørdag 8. november 2014

Å falle i omstendeligheter

Når man skriver og har et inderlig ønske om å formidle til andre det man selv ser for seg, føler eller har en opplevelse av, kan man lett komme i fare for å bli for omstendelig. Jeg tror det kommer av at ønsket jeg har om at leseren skal se det samme som jeg, er veldig sterkt. Da kan det være vanskelig å stole på at leseren fatter fullt og helt, og så beskriver og utbroderer man veldig omstendelig for at leseren virkelig skal forstå. Det blir så man gir det inn med teskjeer.

Ofte når jeg skriver, er jeg i samme scene som de litterære personene mine, og jeg opplever sammen med dem. Jeg hører, ser, føler, tenker – disse observasjonene bygger til sammen den scenen jeg gjennom tekst vil formidle til leseren. Men er jeg nødt til å ta med absolutt alt? Betyr det noe at det henger en florlett, lys gardin i rommet der, som vifter i trekken fra det åpne vinduet? Betyr det noe at hans skjorte er kneppet skjevt? Betyr det noe at hun er bustete på håret og rød i kinnene?
Det kan godt hende disse tingene betyr noe. Det kommer an på hva hovedessensen er i det du vil fortelle leseren.

De første gangene jeg fikk konsulenthjelp, fikk jeg beskjed om å stryke ditt og datt; setninger og avsnitt, kanskje hele kapitler som ikke betydde noe for helheten i historien. Jeg kjente protest i hele meg; Jeg var jo der og observerte alt sammen. Jeg hørte hvordan ordene falt, jeg så for meg hver bevegelse personene gjorde; skulle jeg juge!?


Nå har jeg litt mer erfaring, og jeg vet at det er ikke nødvendigvis ensbetydende med å juge, når du utelater ting. Det er lov å hoppe over kjedelige replikker, handlinger og beskrivelser av personer og miljø. Man kan heller gi noen få, karakteriserende trekk som tegner personer, miljø og scener effektivt og markert.
Og huske å stole på leseren, la det ligge innhold også mellom linjene i teksten din. La leseren skape sine egne bilder.

Jeg ser dette med å falle i omstendeligheter som en typisk nybegynnerfeil, men det er nok ikke bare det. Jeg leser romaner av og til, skrevet av etablerte forfattere og utgitt på etablerte, ærverdige forlag, der jeg også kan finne unødvendig omstendelig språk.