Godt nytt skriveår?

Jeg skriver ikke stort for tida, som jeg har nevnt i tidligere innlegg. Men jeg tenker en del, da. Både på ulike prosjekt (hvilket skal jeg eventuelt gå løs på, OM jeg skulle sette meg til for å skrive), og mer detaljert, som plott og formuleringer vedrørende de ulike prosjektene. Så kanskje jeg sitter og mentalt kvesser blyantene, gjør meg klar til et eller annet?

Som vanlig er det kanskje litt vel mange prosjekt å velge mellom.
Kanskje er det manglende evne til å brenne for én ide om gangen, som gjør at jeg akkurat nå har skrivetørke?

Eller er jeg mer avventende enn vanlig? Lytter til hvilke impulser som kommer, føler meg fram rundt hvilke prosjekt og ideer som kan ha best grobunn hos meg? Venter litt før jeg hiver meg i det?

Alle avslagene jeg har fått har muligens gjort at jeg gløder litt mindre, har litt mindre tro på meg selv, på det jeg skriver, på ideene mine.

Det har på en måte blitt nødvendig å være litt likeglad, ikke ta det så tungt om ingen vil ha det jeg lager. En medisin er å gjøre andre ting. Tenke på andre ting.

Akkurat nå er det veldig hyggelig å jobbe som bibliotekar. Arbeidet jeg gjør som bibliotekar får jeg både ros og lønn for.

Uansett: Jeg håper jeg får til en utgivelse også i 2015, om det så er noe jeg skal betale for selv. Det er alltid meningsfullt å se resultater av alt arbeidet man legger i noe!

Jeg ønsker alle skrivelystne - meg selv inkludert - et godt nytt skriveår!

Være i egne tanker

Om jeg befinner meg på steder hvor folk venter, det være seg en bussholdeplass, i foajeen ved kinoen, på venterommet til legen eller hvor som helst folk hoper seg opp mens de venter på et eller annet, da slår det meg at veldig mange sitter med mobiltelefon eller nettbrett. Noen sjekker e-post, noen oppdaterer facebook-statusen, noen bare surfer, men de dukker i alle fall ned i skjermen og har tidsfordriv der. Hvis det er noen som ikke trekker opp en mobil fra lomma, men heller titter rundt seg og kanskje småprater med sidemannen, så er det helst eldre mennesker. Mennesker som vokste opp før mobiltelefon var allemannseie.

Er folk blitt redde for å sitte i sine egne tanker, bare glo ut i lufta og la tankene vandre? Kjeder vi vettet av oss hvis vi blir overlatt til oss selv uten mobil og nett? Eller er vi bare så hekta på å få med oss siste nytt at vi i hver ledige stund må inn og sjekke status?

Forfattere tror jeg med fordel kan la mobilen ligge i lomma, eller kanskje til og med la den ligge igjen hjemme, hvis man ikke absolutt må kunne nås, eller må ha mulighet til å gi beskjeder mens man er ute på vift.

Befinner du deg på et sted der det kryr av andre mennesker, så er det bare å la blikket vandre omkring seg, observere og fundere. Se den gamle damen med trillebagen, sirlig kledd i kåpe og hatt; ikke den du ventet skulle stoppe ved søppelkassen for å grave etter tomflasker.
Se de to unge kvinnene som møtes, den ene har stått ved siden av deg en stund og kikket på klokka, den andre kom tydeligvis med bussen nettopp – nå ler de mot hverandre, gir hverandre en god, varm klem; du blir glad av å se den tydelige gjensynsgleden.
Og hva med den unggutten som ligger på benken, det ser ut som han sover. Du bekymrer deg litt; burde ikke han vært på skolen nå?

Før du vet ordet av det har ventetiden din gått og bussen din kommer. Mens du sitter på bussen kan du fundere videre, hvis du ikke bare MÅ sjekke e-posten din, da…

Det kan være utrolig lærerikt, underholdende og utviklende å være i sine egne tanker.

Å falle i omstendeligheter

Når man skriver og har et inderlig ønske om å formidle til andre det man selv ser for seg, føler eller har en opplevelse av, kan man lett komme i fare for å bli for omstendelig. Jeg tror det kommer av at ønsket jeg har om at leseren skal se det samme som jeg, er veldig sterkt. Da kan det være vanskelig å stole på at leseren fatter fullt og helt, og så beskriver og utbroderer man veldig omstendelig for at leseren virkelig skal forstå. Det blir så man gir det inn med teskjeer.

Ofte når jeg skriver, er jeg i samme scene som de litterære personene mine, og jeg opplever sammen med dem. Jeg hører, ser, føler, tenker – disse observasjonene bygger til sammen den scenen jeg gjennom tekst vil formidle til leseren. Men er jeg nødt til å ta med absolutt alt? Betyr det noe at det henger en florlett, lys gardin i rommet der, som vifter i trekken fra det åpne vinduet? Betyr det noe at hans skjorte er kneppet skjevt? Betyr det noe at hun er bustete på håret og rød i kinnene?
Det kan godt hende disse tingene betyr noe. Det kommer an på hva hovedessensen er i det du vil fortelle leseren.

De første gangene jeg fikk konsulenthjelp, fikk jeg beskjed om å stryke ditt og datt; setninger og avsnitt, kanskje hele kapitler som ikke betydde noe for helheten i historien. Jeg kjente protest i hele meg; Jeg var jo der og observerte alt sammen. Jeg hørte hvordan ordene falt, jeg så for meg hver bevegelse personene gjorde; skulle jeg juge!?

Nå har jeg litt mer erfaring, og jeg vet at det er ikke nødvendigvis ensbetydende med å juge, når du utelater ting. Det er lov å hoppe over kjedelige replikker, handlinger og beskrivelser av personer og miljø. Man kan heller gi noen få, karakteriserende trekk som tegner personer, miljø og scener effektivt og markert.
Og huske å stole på leseren, la det ligge innhold også mellom linjene i teksten din. La leseren skape sine egne bilder.

Jeg ser dette med å falle i omstendeligheter som en typisk nybegynnerfeil, men det er nok ikke bare det. Jeg leser romaner av og til, skrevet av etablerte forfattere og utgitt på etablerte, ærverdige forlag, der jeg også kan finne unødvendig omstendelig språk.

Et lite livstegn

Det skjer lite på skrivefronten om dagen, og det er også lenge siden jeg blogget på Interscribo sist.
Men her kommer et lite livstegn.

Det skrives altså ikke så mye her; det skjer ikke stort. Og det lille som skjer, skjer langsomt.

Jeg holder på å lese korrektur på en novellesamling jeg tenkte å publisere som ebok, og jeg har begynt å hente inn priser på å få Word-filen formatert til epub-format. Det anbefales nemlig av ebok.no, for å få et best mulig resultat. Prisene varierer en del, så jeg tror det er lurt å kontakte enda flere for å kunne velge det beste alternativet. Jeg er klar over at det ikke nødvendigvis er det billigste som er best, jeg tror jeg bør lære meg litt om hva de gjør når de formaterer, for å vite hva det faktisk er man betaler for.
Jeg har fått vite at det finnes gratis program man kan laste ned fra nettet, og konvertere selv. Kanskje jeg forsøker på det, finner ut at det er helt håpløst plundrete, og så skjønner at det er bedre å få noen til å gjøre det for meg? Vi får se.

Jeg sysler også med tanken å publisere en kriminalroman som ebok, kanskje ta den før novellesamlingen? En kriminalroman kan jo selge et eksemplar eller to; novellesamlingen anser jeg som uselgelig. Det er mest at jeg har lyst til å få den født og bli ferdig med den; har ingen forhåpning om å tjene noe som helst på akkurat den.

I tillegg leser jeg korrektur på en underholdningsroman som jeg har lyst til å prøve hos et forlag eller to. Lurer litt på om det er noen vits, men det er jo alltid morsomt å prøve. Men jeg vil ikke bruke mer penger på utskrifter og porto, så det må være et forlag som er villig til å ta imot på e-post.

Jeg jobber ganske mye som bibliotekar for tiden, så det er ikke så mye tid jeg har til skriveprosjektene. Men jeg har også fått en slags ro inni meg, har ikke det paniske drivet jeg hadde en periode. Akkurat det er litt godt. Kanskje har jeg fått skrevet av meg den verste raptusen for en stund?

Uten fødselshjelp

Sommeren i år har vært en drømmesommer, med sol, varme, bærturer, badeliv og alt som hører til i en god, ”gammeldags” sommer. (Det er selvfølgelig bare en seiglivet myte at sola alltid skinte da vi var små, men det er soldagene vi husker.)
Med en slik fin sommer har det ikke vært særlig vanskelig å la skriveprosjekter ligge, koble ut strevet, og heller hygge seg med ting andre har skrevet. For det er vel ingen hemmelighet at jeg liker veldig godt å lese også. Jeg må alltid ha ei bok i nærheten, ellers føler jeg fort at det er noe som mangler.

Da ferien var slutt, gjorde jeg ferdig nok en runde med finpussing på en romantisk underholdningsroman jeg har laget. Den har jeg holdt på med ei stund. Jeg ser nå at jeg så smått startet med å utarbeide ideen, i form av å opprette tekstfila, høsten 2010, men jeg vet jeg har puslet litt med den før det også. Akkurat nå er romanen hos min trofaste testleser. Hvis hun liker den, eller kanskje uansett – for jeg har stor tro på ideen selv – vil jeg gjerne forsøke å få boka født, men jeg vet ikke hvordan. Det blir ikke aktuelt å samarbeide med Publica forlag om flere utgivelser; jeg orker ikke å være bokselger. Da vil jeg heller publisere boka som e-bok. Salget blir kanskje enda mindre (dvs mikroskopisk/forsvinnende lite), men jeg vil i alle fall slippe å betale for å gi ut boka (i form av å selge et visst antall før utgivelse=kjøpe halvparten selv).

Jeg tror ikke jeg orker å gå flere runder med de etablerte forlagene. Det tar sånn tid og har bare vært nedturer hele veien for min del. Så jeg tror bøkene mine for framtida kommer til å fødes uten noe hjelp av eksterne krefter, som det heter. Som jeg har vært inne på i bloggen min før, så vet jeg ganske mye om hva som kreves for at en tekst skal bli lesbar. Døden på skrivekurs har jeg selv språkvasket og lest korrektur på, og jeg har ikke inntrykk av at den står særlig mye tilbake for det jeg ellers har gitt ut.
Jeg er også en ganske egenrådig person, i alle fall på noen felt. Jeg tror jeg kan like at jeg lager bøkene mine helt som jeg selv vil, uten innblanding.

Mens jeg tenker litt på hva jeg skal gjøre med underholdningsromanen min, forsøker jeg å redigere og ferdigstille en novellesamling jeg skrev i 2007. Ingen forlag har villet ha den (noveller av en ukjent forfatter, finnes det noe mer uselgelig?), så eneste muligheten for at den skal se dagens lys, er vel at jeg publiserer den som e-bok, har jeg nå tenkt.

Jeg har bestemt meg for at skriving skal være hobby, men jeg har veldig lyst til å få landet de prosjektene jeg har stridd med disse årene jeg har forsøkt å bli forfatter. Det er noe med å se et resultat, få satt strek og bli ferdig med ting. Det kjenner jeg at jeg tørster etter. Det er som om alle de uferdige tingene ligger og lager rot, hindrer at jeg kan dykke dypt ned i eventuelt nye ideer.