Å falle i omstendeligheter

Når man skriver og har et inderlig ønske om å formidle til andre det man selv ser for seg, føler eller har en opplevelse av, kan man lett komme i fare for å bli for omstendelig. Jeg tror det kommer av at ønsket jeg har om at leseren skal se det samme som jeg, er veldig sterkt. Da kan det være vanskelig å stole på at leseren fatter fullt og helt, og så beskriver og utbroderer man veldig omstendelig for at leseren virkelig skal forstå. Det blir så man gir det inn med teskjeer.

Ofte når jeg skriver, er jeg i samme scene som de litterære personene mine, og jeg opplever sammen med dem. Jeg hører, ser, føler, tenker – disse observasjonene bygger til sammen den scenen jeg gjennom tekst vil formidle til leseren. Men er jeg nødt til å ta med absolutt alt? Betyr det noe at det henger en florlett, lys gardin i rommet der, som vifter i trekken fra det åpne vinduet? Betyr det noe at hans skjorte er kneppet skjevt? Betyr det noe at hun er bustete på håret og rød i kinnene?
Det kan godt hende disse tingene betyr noe. Det kommer an på hva hovedessensen er i det du vil fortelle leseren.

De første gangene jeg fikk konsulenthjelp, fikk jeg beskjed om å stryke ditt og datt; setninger og avsnitt, kanskje hele kapitler som ikke betydde noe for helheten i historien. Jeg kjente protest i hele meg; Jeg var jo der og observerte alt sammen. Jeg hørte hvordan ordene falt, jeg så for meg hver bevegelse personene gjorde; skulle jeg juge!?

Nå har jeg litt mer erfaring, og jeg vet at det er ikke nødvendigvis ensbetydende med å juge, når du utelater ting. Det er lov å hoppe over kjedelige replikker, handlinger og beskrivelser av personer og miljø. Man kan heller gi noen få, karakteriserende trekk som tegner personer, miljø og scener effektivt og markert.
Og huske å stole på leseren, la det ligge innhold også mellom linjene i teksten din. La leseren skape sine egne bilder.

Jeg ser dette med å falle i omstendeligheter som en typisk nybegynnerfeil, men det er nok ikke bare det. Jeg leser romaner av og til, skrevet av etablerte forfattere og utgitt på etablerte, ærverdige forlag, der jeg også kan finne unødvendig omstendelig språk.

Et lite livstegn

Det skjer lite på skrivefronten om dagen, og det er også lenge siden jeg blogget på Interscribo sist.
Men her kommer et lite livstegn.

Det skrives altså ikke så mye her; det skjer ikke stort. Og det lille som skjer, skjer langsomt.

Jeg holder på å lese korrektur på en novellesamling jeg tenkte å publisere som ebok, og jeg har begynt å hente inn priser på å få Word-filen formatert til epub-format. Det anbefales nemlig av ebok.no, for å få et best mulig resultat. Prisene varierer en del, så jeg tror det er lurt å kontakte enda flere for å kunne velge det beste alternativet. Jeg er klar over at det ikke nødvendigvis er det billigste som er best, jeg tror jeg bør lære meg litt om hva de gjør når de formaterer, for å vite hva det faktisk er man betaler for.
Jeg har fått vite at det finnes gratis program man kan laste ned fra nettet, og konvertere selv. Kanskje jeg forsøker på det, finner ut at det er helt håpløst plundrete, og så skjønner at det er bedre å få noen til å gjøre det for meg? Vi får se.

Jeg sysler også med tanken å publisere en kriminalroman som ebok, kanskje ta den før novellesamlingen? En kriminalroman kan jo selge et eksemplar eller to; novellesamlingen anser jeg som uselgelig. Det er mest at jeg har lyst til å få den født og bli ferdig med den; har ingen forhåpning om å tjene noe som helst på akkurat den.

I tillegg leser jeg korrektur på en underholdningsroman som jeg har lyst til å prøve hos et forlag eller to. Lurer litt på om det er noen vits, men det er jo alltid morsomt å prøve. Men jeg vil ikke bruke mer penger på utskrifter og porto, så det må være et forlag som er villig til å ta imot på e-post.

Jeg jobber ganske mye som bibliotekar for tiden, så det er ikke så mye tid jeg har til skriveprosjektene. Men jeg har også fått en slags ro inni meg, har ikke det paniske drivet jeg hadde en periode. Akkurat det er litt godt. Kanskje har jeg fått skrevet av meg den verste raptusen for en stund?

Uten fødselshjelp

Sommeren i år har vært en drømmesommer, med sol, varme, bærturer, badeliv og alt som hører til i en god, ”gammeldags” sommer. (Det er selvfølgelig bare en seiglivet myte at sola alltid skinte da vi var små, men det er soldagene vi husker.)
Med en slik fin sommer har det ikke vært særlig vanskelig å la skriveprosjekter ligge, koble ut strevet, og heller hygge seg med ting andre har skrevet. For det er vel ingen hemmelighet at jeg liker veldig godt å lese også. Jeg må alltid ha ei bok i nærheten, ellers føler jeg fort at det er noe som mangler.

Da ferien var slutt, gjorde jeg ferdig nok en runde med finpussing på en romantisk underholdningsroman jeg har laget. Den har jeg holdt på med ei stund. Jeg ser nå at jeg så smått startet med å utarbeide ideen, i form av å opprette tekstfila, høsten 2010, men jeg vet jeg har puslet litt med den før det også. Akkurat nå er romanen hos min trofaste testleser. Hvis hun liker den, eller kanskje uansett – for jeg har stor tro på ideen selv – vil jeg gjerne forsøke å få boka født, men jeg vet ikke hvordan. Det blir ikke aktuelt å samarbeide med Publica forlag om flere utgivelser; jeg orker ikke å være bokselger. Da vil jeg heller publisere boka som e-bok. Salget blir kanskje enda mindre (dvs mikroskopisk/forsvinnende lite), men jeg vil i alle fall slippe å betale for å gi ut boka (i form av å selge et visst antall før utgivelse=kjøpe halvparten selv).

Jeg tror ikke jeg orker å gå flere runder med de etablerte forlagene. Det tar sånn tid og har bare vært nedturer hele veien for min del. Så jeg tror bøkene mine for framtida kommer til å fødes uten noe hjelp av eksterne krefter, som det heter. Som jeg har vært inne på i bloggen min før, så vet jeg ganske mye om hva som kreves for at en tekst skal bli lesbar. Døden på skrivekurs har jeg selv språkvasket og lest korrektur på, og jeg har ikke inntrykk av at den står særlig mye tilbake for det jeg ellers har gitt ut.
Jeg er også en ganske egenrådig person, i alle fall på noen felt. Jeg tror jeg kan like at jeg lager bøkene mine helt som jeg selv vil, uten innblanding.

Mens jeg tenker litt på hva jeg skal gjøre med underholdningsromanen min, forsøker jeg å redigere og ferdigstille en novellesamling jeg skrev i 2007. Ingen forlag har villet ha den (noveller av en ukjent forfatter, finnes det noe mer uselgelig?), så eneste muligheten for at den skal se dagens lys, er vel at jeg publiserer den som e-bok, har jeg nå tenkt.

Jeg har bestemt meg for at skriving skal være hobby, men jeg har veldig lyst til å få landet de prosjektene jeg har stridd med disse årene jeg har forsøkt å bli forfatter. Det er noe med å se et resultat, få satt strek og bli ferdig med ting. Det kjenner jeg at jeg tørster etter. Det er som om alle de uferdige tingene ligger og lager rot, hindrer at jeg kan dykke dypt ned i eventuelt nye ideer.

It’s hard work being bitter

Slik så heftet ut - en Peanuts-klassiker.
Bildet er lånt fra Catawiki

For mange år siden fikk jeg til jul et hefte med Knøttene. Heftet var på engelsk. Knøttene heter på engelsk Peanuts, og heftet jeg fikk het ”It’s hard work being bitter”.
Dette uttrykket kommer til meg av og til...

Ingen har vel lyst til å være bitter, eller framstå som bitter. Men noen ganger, noen øyeblikk i det minste, tenker jeg at vi kan få lov til å føle på bitterheten.
Når vi føler oss urettferdig behandlet.
Når vi strever og sliter uten å oppnå noe som helst, annet enn kanskje utakknemlighet hos den/de vi strever og sliter for. Eller hva med følelsen av at vi for hvert skritt vi tar framover, går to bakover.
Når vi gang på gang har uflaks og planer som virket helt fantastiske, fargerike og vanntette, bare faller i fisk.

Mine forsøk på å etablere meg som forfatter har gitt meg mange bitre stunder, når sant skal sies. Jeg har hatt mange bitre tanker, men stort sett har jeg vel holdt dem for meg selv. For det er fælt å høre seg selv, når man forteller folk om opplevelser man har hatt, og så fange opp at stemmen plutselig har fått en uønsket, ekkel klang. Den bitre klangen...

Når slikt skjer meg, da tar jeg meg sammen.
Det kan hjelpe å tenke: Jammen er det hardt arbeid å være bitter!
Å være bitter er ikke noe koselig i lengden!
Alt blir grått og svart og kjedelig, i en forsterkende, negativ spiral, hvis jeg ikke forsøker å se lyst på ting.
Og ingen liker meg noe særlig, hvis jeg bare sutrer og klager.

Da vil jeg heller, som Pollyanna, leke ”Være-glad-leken”. Selv om smilet kan virke både stivt og kunstig i utgangspunktet, så blir det gjerne mykere og mer ekte etter hvert.
I koret mitt har vi et uttrykk: ”Heller kunstig blid, enn ekte sur!”
På litt avstand kan smilet se ekte ut? Og kanskje det smitter? Det må vi jo bare forsøke!

Kortvarig glede

OK, jeg innrømmer det: Jeg sendte inn 2 av de totalt 262 bidragene som kom inn til Cappelen Damms barneromankonkurranse med frist 1. mai.

Vanligvis går det ”vinter og vår” før man hører noe, men allerede nå – tre uker etter fristen – fikk jeg beskjed om at mine bidrag ikke er videre i konkurransen.

Jeg er skuffet, så klart, men akkurat nå henger jeg meg mest opp i at det kunne vært fint om det hadde gått LITT lenger tid før jeg fikk denne beskjeden. Da hadde jeg vært enda tryggere på at de virkelig har lest alle manusene grundig og tenkt seg godt om. Uansett hadde jeg kunnet lulle meg inn i dagdrømmen om endelig å nå opp, enda litt til.

Nå ja, det er nok av dagdrømmer å kaste seg over. Jeg finner fort en ny!