Unødvendige småord

Når vi uttrykker oss muntlig, har vi lett for å bruke mange små ord. Vi fyller opp og krydrer med dem, putter små ord innimellom de litt større og tyngre; de ordene som bærer setningen eller som er det faktiske innholdet, selve grunnen til at vi sier akkurat det vi sier.

At vi bruker fyllord, kan være fordi vi vil gjøre setningene våre lengre, så de skal vare litt, så vi kan ha ordet lenger (kanskje vi liker lyden av vår egen stemme), eller for å vise at vi er meddelsomme og imøtekommende, vise den vi snakker med at vi veldig gjerne vil slå av en prat. Eller det kan være de små, hverdagslige ordene kan mykne de skarpe kantene på de ”store ordene”. Hvis du selv skulle komme i samtale med en som prater veldig kort, militært og konsist, lurer du kanskje på om vedkommende egentlig har tid eller lyst til å prate med deg.

Når vi skriver, er det ikke like vanlig å bruke disse småordene; de blir unødvendige, tynger og lesser ned. Noen forfattere vil kanskje ha dem som varemerke og insistere på å bruke dem, men stort sett tror jeg forfattere vil ønske å uttrykke seg presist, enkelt, få det til å flyte. Men husk: noen ganger kan (de unødvendige) småordene ha betydning for rytmen i setningen. Det kan av og til være riktig med et fyllord eller to, men som hovedregel vil jeg si det er best om man stryker dem.

To eksempel:

”Hun satte seg ned ved det runde bordet.”

”Ned” er i denne sammenhengen et unødvendig, lite ord. Det kan like gjerne stå: ”Hun satte seg ved det runde bordet.”
Les de to setningene for deg selv, og kjenn at det er en forskjell.

”Han så bort på henne.”

”Bort” er i denne sammenhengen et unødvendig ord. Det er enklere og renere med: ”Han så på henne.”

(Eksempelet er kanskje ikke verdens beste, for i denne sammenhengen kan vi gjøre det enda bedre ved å skrive om; heller lede leserens blikk for å vise hva ”han” så, da han så på henne. For eksempel: ”Kinnene hennes hadde en frisk rødfarge etter spaserturen i den kalde vinterlufta, og øynene hennes strålte mot ham.”
Slik kan vi vise i stedet for å (gjen)fortelle!)

Da jeg begynte å skrive og jobbe mer med det jeg laget, oppdaget jeg at jeg hadde en lei tendens til å lesse på med ”litt” i hauger og lass.
Har du oppdaget om deg selv at du har ett eller flere småord du bruker ofte, kanskje litt for ofte?

Alt som kan utelates

Forlaget er i gang med sin språkvask og korrektur av min femte roman, den som skal hete «Kjære Sandra». Men før konsulenten gikk i gang med sitt arbeid, ba hun meg ta en ekstra runde og ordne opp i en tung og vanskelig innledning av romanen. Jeg var enig i at starten var tung, og det er alltid smart med en grovopprydding før vi begynner med finpussen. Ellers kan man risikere at man sitter og flikker på en sekvens det til slutt viser seg at man kutter helt ut.

En kommentar konsulenten ga meg på et par ting i teksten, er en kommentar jeg har sett en del ganger før. Den er noe a la dette: «Unødvendige opplysninger. Kan strykes.»
Som alltid når jeg pirkes på eller kritiseres, kjenner jeg at jeg umiddelbart går i forsvarsposisjon. Så går det litt tid, og så tenker jeg: «Javel da, hun har vel kanskje litt rett i dette.» Og så går jeg noen runder, veier for og imot. Noen ganger ender jeg opp med å gi konsulenten helt rett og stryker sekvensen hun mente var unødvendig.  Noen ganger møter jeg henne på halvveien, stryker deler eller skriver litt om. Andre ganger holder jeg på mitt, argumenterer hvorfor jeg vil at nettopp den sekvensen skal være med, og så får jeg beholde den som den står.

I bunn og grunn er det veldig mye som er unødvendig i en roman! Egentlig kan man vel si at hele romanen er unødvendig – ergo kunne alt strykes! Man kunne latt være å skrive noe som helst. Ingen ville savnet det...

Men når man først har valgt å fortelle en historie, og har valgt å gjøre det i romans form, så må man våge å bruke hele lerretet. Og romanens lerret er stort! Det er lov å ta med flere sidemotiv, et stort persongalleri, og gå detaljert til verks i beskrivelser av personer, miljø og hendelser. Det kan faktisk være helt nødvendig å ta med litt av hvert for å fylle lerretet – kjøtt og flesk, smaker, farger og dufter – bare fantasien setter grenser.

Det er klart man må holde en viss styring med hva man tar med og hvor langt man strekker det. Det bør ha en retning, en hensikt. Hver lille bestanddel må spille på lag med romanens budskap, den røde tråden må være der.

Men å skrive en hel roman, det handler også om å våge å utbrodere, utfolde seg, pøse på, overdrive og gjøre tingene store og dramatiske. Gjør i alle fall det når du lager ditt første utkast. Så har du mye å gå på når den kritiske prosessen kommer. ;-)

Forfatterutdanning hos Norsk barnebokinstitutt

Norsk barnebokinstitutt tilbyr følgende studier:
To-årig skjønnlitterær forfatterutdanning i barne- og ungdomslitteratur, 
og ett-årig forfatterutdanning i faglitteratur for barn- og ungdom.

Søknadsfristen er 15. mai.
Les mer her: http://barnebokinstituttet.no/artikkel/1273/opptak-til-forfatterutdanninger

Det er viktig å drømme!

En av de norske skihoppheltene våre, Anders Jacobsen, uttaler til Ringerikes blad at han mener det er lov å drømme, og drømme stort. http://www.ringblad.no/ski-vm/article6526238.ece

Han sier: «Jeg har et stort hjerte for skihopping og store drømmer. Det er lov å drømme stort. Det er noe man må hvis man skal nå store mål. Det er mye lettere å jobbe mot en drøm enn et mål. Jeg synes det er lettere å jobbe med følelser enn et mål.»
Jeg skjønner hva han mener. Jeg tror det handler om at ting ikke skal bli programmatisk, tvunget, statisk eller kjedelig. Følelsene må være med. Og leken.

For forfattere er det også veldig viktig å kunne drømme. Jeg tror at å skrive på mange måter er som å drømme i våken tilstand. Den følelsen jeg får når jeg skriver intuitivt, når jeg ikke vet hva som skal skje på neste side. Jeg må skrive meg videre, så får jeg se. Det er som å sitte våken midt i drømmen. Det er som å sitte på et flygende teppe. Jeg kan dra hvor jeg vil, sammen med hvem jeg vil, og oppleve alt mellom himmel og jord!

På fredag falt enda en av drømmene mine i vasken, men det gjør ikke særlig mye. Jeg har mange drømmer, og det er mer der de kommer fra; jeg finner snart en ny drøm!

Ei heltinne kan da ikke hete Gudrun!?

I år skal jeg gi ut en kjærlighets/feelgood/moderne bygderoman. Den er helt frittstående og heter «Kjære Sandra».

Allerede mens jeg satt og skrev den, hadde jeg veldig stor tro på romanen. Svaldalbøkene kjentes litt vanskelig å markedsføre, fordi de var en blanding av flere sjangre: krim, kjærlighet, bygd. Men «Kjære Sandra» skulle bli en rendyrket kjærlighets/feelgoodroman, var planen. Jeg syntes jeg hadde lyktes i å skrive en mer sjangertro roman, men da jeg begynte å sende den rundt til forlagene og fikk en og annen tilbakemelding, kom det fram at jeg nok også denne gangen har blandet ”kortene” litt. I alle fall ett forlag mente at dette var en moderne bygderoman, og da jeg tenkte etter, kunne jeg jo gi dem rett, selv om mye av handlingen i «Kjære Sandra» foregår i byen, nærmere bestemt i Oslo.

I den aller første romanen jeg skrev – Vårløsning – reiste hovedpersonen fra byen og bosatte seg på bygda. Hovedpersonen i «Kjære Sandra» gjør motsatt. Hun flytter fra Leira i Valdres til Oslo, enda hun vet at bylivet egentlig ikke er noe for henne. Men hun er så forelsket i en mann som ikke vil noe noe annet sted enn i Oslo. Hun bestemmer seg for at her må hun satse, og flytter etter.

Overskriften til dette innlegget er fantasert fram med utgangspunkt i et innspill jeg fikk fra et forlag som leste manuset til «Kjære Sandra». Hovedpersonen – ei ung kvinne – heter nemlig Gudrun, og det mente forlaget ikke var noe særlig bra heltinnenavn.

Nei, heller burde hun vel hett Sandra? Men Sandra fra boktittelen eksisterer egentlig ikke. Hun er en fiktiv person fra samlivs-/spørrespalten «Kjære Sandra», en meget populær spalte i tidsskriftet Gudrun jobber i.

Jeg syntes det var fint at heltinnen hadde et enkelt, norsk navn, og for meg var det morsomt at Gudruns sjef straks begynte å kalle henne Guddy, veldig imot Gudruns vilje…

Å velge navn til personer i bøker er ikke alltid så enkelt. Jeg husker ikke nå hvor navnet Gudrun kom fra i utgangspunktet, men jeg tror jeg tidlig så for meg en scene der hovedpersonen ble kalt Guddy av sin noe spesielle sjef, og at hun hatet det. Jeg liker å ha med småting som dette; det er med på å sette personer opp mot hverandre, skaper små konflikter og gnager litt.

Når jeg først har kommet i gang med historien, liker jeg å holde på navnene jeg har valgt. Og om noen sier noe sånt som: «Gudrun? Heltinna kan vel ikke hete Gudrun!?», så er det som å vifte med en rød klut framfor nesa på meg. Da SKAL hun hete Gudrun. Basta!