ARBEIDSTID

Så er høsten her, eller i alle fall er den like om hjørnet! (Shorts er ikke lenger det mest opplagte plagget å gripe til når du står opp om morgenen…)

I dag regner det, det er godt å være inne.

Jeg har hatt lang sommerferie fra skriveprosjektene mine, så nå håper jeg at jeg skal ha overskudd og lyst til å ta fatt igjen. Litt småpusling har jeg likevel drevet med i sommer, selv om jeg har hatt fri, og jeg har tenkt veldig mye på hvordan jeg skal legge opp arbeidet framover.

Jeg har tatt avslagene (også kalt nederlagene) tungt, altfor tungt. Jeg må slutte å henge meg opp i det negative, heller rette fokuset mot det som gir meg glede og ikke være så opptatt av resultater, eller at jeg skal få lønn for strevet.
Fokuset må være på skriveprosessen – at den føles meningsfull og gir meg glede.
Ikke mere grubling nå, rundt hva de store, synlige forlagene vil ha, hvordan jeg skal få til å bli antatt av et av de store forlagene, hvor stort salget kunne ha blitt da, eller hvor mange lesere jeg kunne ha hatt. 

At bøkene mine betyr noe for noen – det er en stor rikdom og holder i massevis.

Nå vil jeg kose meg mest mulig mens jeg skriver. Det gir de beste tekstene, tror jeg.

Om feelgood

Feelgood-sjangeren er en forholdsvis ung sjanger. Av mange brukes betegnelsene chick-lit og feelgood om hverandre og som likestilte, men jeg har en formening om at feelgood favner videre enn chick-lit. Der chick-lit kanskje henvender seg mest til yngre kvinner, tenker jeg at feelgood kan falle i smak hos både kvinner og menn, og eldre som yngre. En roman som «Potensgiverne» av Karin B. Holmquist er et eksempel på en roman som kan klassifiseres som feelgood, men den er ikke chick-lit. Hovedpersonene er aldrende, ugifte kvinner, de lever nokså ensomt ute på landsbygda. Romanen er koselig og morsom for begge kjønn og alle aldere, men ikke primært for de yngre kvinnene.

Romanen «Luremus» av Elin Rise mener jeg er et eksempel på en roman som kan klassifiseres som både feelgood og chick-lit. Bokas hovedperson er ei ung, singel kvinne, handlingen er krydret med humor og sex. Jeg vil anta at det er flest yngre kvinner som vil kjenne seg igjen, og like boka best. De aller eldste leserne vil kanskje finne handlingen litt våget og fjern fra deres virkelighet; det var ikke slik de hadde det da de var unge. Jeg vet ikke, men jeg gjetter at det er slik.

Feelgood-romaner er lette og underholdende, gir oss en god følelse av at verden tross alt er enkel og oversiktlig, og at alt ordner seg. Om det er trøblete på veien, går det alltids bra til slutt. Det er en trygg og god atmosfære i disse bøkene, både fordi vi vet hva vi får og fordi de har en koselig tone og et koselig tema.

Jeg antar feelgood-sjangeren en avledning, et slags sidespor fra kjærlighetsromanen. En god dose kjærlighet hører gjerne med i feelgood-romanen, men også vennskap, familie, hverdagsliv, noe konfliktstoff og trøbbel hører med. I en tradisjonell kjærlighetsroman skal de elskende få hverandre – selv om det hender at de ikke gjør det. Den ene kan dø eller det skjer noe annet trist. I en feelgood-roman kan man kanskje oftere oppleve at de to ikke får hverandre? Jeg liker ikke så godt den type slutt, men jeg ser at det hender at utfallet kan bli slik Jeg er ikke sikker på om kriteriene for en feelgood-roman er veldig spikret enda – siden sjangeren er såpass ny. Det meste er ”lov”, vil jeg tro.

Feelgood kan fint blandes med andre sjangre. Etter min mening blander Camilla Läckberg elementer av feelgood inn i sine kriminalromaner fra Fjällbacka. Hun har som regel med en god dose kjærlighet, samliv, hverdagsslit/problemer, samt konflikter på Patricks jobb, ved siden av krim-plottet.

Etter min mening er feelgood en anvendelig og god sjanger – her har man anledning til å gi leserne underholdning, humor og hygge uten dreping eller vold. Det går fint an å lage konflikter av andre ting enn tjuveri og drap – spennende konflikter, på et annet plan. Personlig synes jeg kjærlighet er veldig spennende. Kjærligheten kan være skummel – det å legge ned forsvarsverk, gi seg hen til et annet menneske og stille seg sårbar. Det kan være ganske risikabelt, eller hva?

Har feelgood-sjangeren potensiale til å vokse seg stor?

Finnes det nok lesere der ute, til at forlagene kan gi ut feelgood-romaner og tjene penger på det?

Tør forlagene prøve å finne svaret?

NEIDA

Norsk "regnskog"

I går satt jeg og leste i feelgood-manuset mitt. Det ble sendt i måneds-skiftet mai/juni til et femte forlag for vurdering. Det var en god stund siden jeg hadde lest i det, og jeg koste meg. Tenkte at dette var jammen meg nesten bedre enn jeg husket. Et eller annet forlag er jo nødt til å si ja til å utgi dette!?
Jeg var nesten litt stolt av meg selv og det jeg har greid å få til; en mektig god følelse!

MEN. Det femte forlaget ville heller ikke ha det, kunngjør brevet jeg fikk i posten i dag. Nå gjelder det å holde på den gode følelsen fra i går, og ikke henge seg opp i dette siste avslaget.

Tanke- og tenketid

  

Sommer.
Jeg har tenkt å ta skikkelig fri fra alle skriveprosjekt, og lade opp før høstens utfordringer. Å ligge unna tastaturet og tekstene mine håper jeg skal gi meg fornyet skrivekløe. Jeg må innrømme at det i flere måneder har gått tungt med skriving, redigering og korrekturlesing. Avslagene fra forlagene setter spor, selv om jeg ikke vil det. De oppleves som nedturer, og gleden ved å skrive krymper etter hvert som avslagene kommer. Jeg håper at jeg ved å koble skrivingen helt ut, kan få et påfyll av energi og pågangsmot. Jeg håper jeg kan finne tilbake til den gode gleden ved å skrive.

Selv om jeg tar fri, vet jeg at tankene ikke kommer til å stoppe. Jeg kommer til å tenke mye på de ulike prosjektene jeg jobber med, og jeg kommer til å gruble over hva jeg skal drive med i fortsettelsen. Jeg var forberedt på at det ville ta tid å komme i gang som forfatter, jeg var forberedt på at det ville bli vanskelig – og at jeg kunne komme til å konkludere med – til slutt – at det faktisk ikke bare er vanskelig, men umulig.

Det jeg ikke var forberedt på, var hvor liten, dum og unyttig jeg skulle føle meg hver gang jeg feiler.

Jeg har tenkt en del på bildene jeg bruker i denne bloggen. Det er bilder jeg har tatt selv, med motiver fra naturen. Om våren velger jeg ofte bilder av knopper. Som forfatter føler jeg meg som en knopp, klar til å blomstre. Men jeg må vite at noen vil ha meg, før jeg våger å la knoppen briste og vise hva den skjuler. Jeg vet det er vanskelig for forlagene å plukke akkurat meg, siden jeg bare har en knopp å vise. Hva er inni knoppen? Er det en slående, vakker blomst, helt ulik alle andre? Er den velduftende? Blomstrer den lenge, eller visner den etter ett døgn? Er det en staude som kommer tilbake med nye gleder neste år?

Det avhenger ikke bare av genene, men også av miljø og stell. Jeg står sterkt alene – jeg liker å være ”ensom ulv” – men jeg kjenner og må innrømme at jeg også er avhengig av noe hjelp for å få til alt jeg vil.

Det er for mange av oss

Detalj fra skulptur som står ved Kistefoss

En sjef jeg hadde en gang pleide for spøk å si – når avtaleboka var full og møter kolliderte en masse – «Det er for få av meg!»

Det er stikk motsatt med oss forfatterspirer - det er for mange av oss!

Det handler om tilbud og etterspørsel. Jeg skulle ønske det jeg skrev gled enkelt inn hos forlagene og ble til bøker, fort og greit. Men det jeg lager er ikke etterspurt. Det jeg lager er ikke godt nok til å ligge i toppsjiktet, og det er for mange av oss som drømmer om å egne tiden til skriving til at det holder å være middelmådig.
Jeg må bare fortsette å trene og arbeide jevnt og trutt. Kanskje jeg til slutt kan heve meg over middelmådig-sjiktet?