søndag 15. mars 2015

Forfatteryrkets bakside

Torsdag i forrige uke møtte jeg tilfeldig en forfatter jeg har veldig sansen for.
For en gangs skyld overvant jeg sjenansen min, gikk bort og presenterte meg og fikk slått av en hyggelig prat.
Forfatteren jeg møtte er utgitt av et såkalt seriøst og anerkjent forlag, men han fikk tydelig fram at livet som forfatter er langt fra rosenrødt av den grunn!

På den ene siden kjenner jeg at det er fint å kunne dele frustrasjon også med forfattere som må sies å være vel etablert, sammenlignet med hva jeg (ikke) har oppnådd etter flere års hardt arbeid og panisk hold-motet-oppe-tenking.
På den andre siden ser jeg at jeg kan ha grunn til å være enda mer motløs, når til og med forfattere som er sluppet inn til det gode selskap kjenner at det går tungt, sliter med motivasjonen, samt sliter med å tjene nok til å leve av skrivingen.

Han jeg møtte sa at de første årene han holdt på med å skrive, var det ren skaperglede, som en rus, som å la noe strømme, som å slippe noe fri. Men med årene har han begynt å kjenne at det går tyngre, kanskje kan det være at han fikk skrevet av seg det som sprengte? Og nå er det mer som en vanlig jobb, med kjedelige dager, tunge dager. Han kan ikke leve av skrivingen, men må ha en jobb ved siden av.
Jeg bruker ikke akkurat hans ord nå, men slik forsto jeg ham. Og jeg kjenner meg så godt igjen i det han beskriver.

Jeg har også tenkt at jeg kanskje fikk skrevet av meg det verste. Det var litt som en raptus. Å gi seg over til det. Å drive med det man aller helst hadde lyst til var veldig deilig. En stund. Til de negative tilbakemeldingene ballet på seg, til det begynte å butte, til det begynte å ligne en vanlig jobb, med stadig flere tunge og kjedelige dager innimellom. Dager da det gikk trått eller sto helt stille, da man måtte tvinge ordene fram i stedet for at de bare rauset ut.


Føler du at du sliter med å komme i gang, komme innenfor, bli tatt seriøst?
Eller føler du at du som forfatter tjener for lite i forhold til innsatsen?
Det eneste jeg kan trøste deg med er at du ikke er alene!

8 kommentarer:

  1. Jeg vet det ikke er enkelt å skrive, men man må skrive likevel, hver eneste dag. Uavhengig av følelse og flyt, for flyt er ikke konstant og følelser er flyktige, er man nødt til å godta at det man skriver ikke blir bra i førsteomgang. Førsteutkastet må bli dårlig og skal ha lov til det. For det er et håndverk, og å tilegne det er ikke og skal ikke være enkelt. Man lærer seg jo noen koder som er superkrevende å tilegne seg, og det er derfor det er viktig med teksthjelp, gode konsulenter og en brennende vilje hos skriveren fundert i å ta til seg kritikken og forslagene man får. Det betyr ikke at man skal endre alt, men at man må være svært lydhør for den som kan fagfeltet. En skriver blir jo blind for sin egen tekst, og en utenforstående lesere vil bringe med seg et unikt blikk, som speiler en annen side av leserrollen. Jeg tror det krasjer for mange når de ikke forstår at tilbakemeldingene er noe fruktbart, og at kritikken ikke går på deg, men teksten og det må til for å gjøre den bedre. Man skal alltid påpeke både negativt og positivt i tekst, men dersom man går i vranglås og tenker at jeg vet best tror jeg at man har tapt som skriver. Hvis vi forventer oss at vi bare skal flyte, og at det ikke skal være tunge, tøffe og kjedelige dager i håndverket, tror jeg vi bør vurdere å enten forandre våre holdninger eller finne noe annet å gjøre. Ingenting i livet er en slik rosa drømmetilværelse, og ingen har sagt at dagene våre skal være gratis. Det er her jeg tror det krasjer for mange, og dersom man kommer seg over slikt, tror jeg det både er flyt og motbakke på den andre siden. Livet svinger for de fleste av oss, og hvorfor skulle skrivingen være noe annerledes?

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei fivrelden, og takk for en kommentar som gir litt å tygge på ;-)
      For det første: Jeg skjønner at enkelte kjenner skrivetrang, føler at de "må" skrive, men jeg vil hevde at vi er mange som kan velge å la være. Hvis man VIL noe med skrivingen, derimot, så mener jeg som deg: Man må skrive. Kanskje ikke hver eneste dag, men man må skrive ofte. Trening hjelper.
      Jeg mener at man også trenger tid. Tid til å legge ting vekk, få avstand, og så ta det fram igjen, og da må man også kunne LESE. Lese andres verk kan også ha noe for seg, da trener man blikket, vurderingsevnen.

      Så sier du man skal være lydhør for den som kan fagfeltet. Tja. Jeg er enig til en viss grad. Hvem er det som kan fagfeltet? De som vet hva som selger og sitter med makt til å kunne gi ut eller la være, de har så dyrebar tid. Det er ikke sikkert de gir deg noe som helst konkret i sin tilbakemelding. Fra de fleste forlag får jeg bare et nei, ingenting om hvorfor.
      Jeg har også vært inne på i bloggen min tidligere, at jeg mistenker en del for å grunngi sine nei med et eller annet de finner på i farten. Det er så uforpliktende. De skal ikke jobbe med teksten videre, de skal ikke sette mål for den og finne ut hva som skal til for å gjøre ideen hel og bedre, det er da jeg tenker at jeg må heller stole på meg selv. For jeg skal tross alt leve videre med teksten, det skal ikke de.
      Selvfølgelig skal man ta imot råd! Men velg like gjerne en god venn som leser en del og som har sikker smak, som du sender til forlag og håper de vil gi en konkret tilbakemelding.

      Selvfølgelig skal vi tåle tunge dager. Jeg kjenner bare at jeg er avhengig av litt lek og en god følelse i meg om at jeg lager noe som også andre kan ha glede av.

      Slett
  2. Hei, Randi! Interessant innlegg det her, og gode innspill i kommentarfeltet også :) Jeg kan jo egentlig ikke så mye om dette, så jeg burde vel bare lese og llære, og ikke kommentere så mye. Har bare skrevet småtterier og det er ikke sammenlignbart med verken de fem(?) bøkene dine, eller hva nå enn den forfatteren du møtte har prestert. Men det du skriver om litt motløshet og gløden (og gleden?) som forsvant, tror jeg at jeg likevel skal ta til meg. Det er klart at de fleste vil komme dit før eller senere, uansett hvilket nivå man bestemmer seg for å være på.

    Jeg tror litt på det fivrelden sier vedr lesehjelp, at man bruker en konsulent til å komme litt på sporet igjen - og da gjerne en som er uavhengig i forhold til forlag. Ikke nødvendigvis for å lære å skrive annerledes, men for å lære hvordan tekstene oppleves av andre. En å sparke ball med. En som gir deg de konstruktive tilbakemeldingene som du vel etterlyser i svaret ditt over her. Kanskje er det ett skritt i riktig retning å akseptere at forlagene, i alle fall de størtse, tenker kommersielt. Tillat dem å ha sin agenda, det er jo ingen hemmelighet. Det er ikke så stort problem hvis størstedelen av skriveprosessen er tatt på forhånd, sånn at man er stødig på hva man vil med teksten, og kan være tro mot sin opprinnelige idé. Jeg har hørt at for mange er det å jobbe med forlagets redaktør som en kamp med flere runder i ringen.

    Jeg tror at mange som skriver trives best i perioden *før* de blir antatt. Deretter følger alle rundene med å justere, for ikke å snakke om hvordan mange mister gnisten når de skal i gang med den berømmelige "andreboka". skal man bli forfatter er det sikkert lurt å være forberedt på at det handler mye om skriving i samarbeid med redaktør, og ikke bare om utgivelser og hvor man havner på salgslistene.

    Har du noe nettverk med andre som skriver? Kanskje man kunne gått sammen om å hyre en konsulent til litt felles pepptalk?

    Jeg er sikker på at du kommer til å fullføre flere bøler, Randi! Inspirasjonen og troen på historiefortelling kommer tilbake før du aner ordet av det :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei på deg, og takk for kommentar! Synes det er veldig bra at du kommenterer, vi har alle noe å bidra med fra ulike ståsteder og med ulike erfaringer. Fint å dele og fint å diskutere. Å blogge er mye morsommere når man merker at folk faktisk leser det man skriver, og kommer med innspill.
      Jeg synes det er spennende å følge bloggen din, fordi jeg kjenner meg igjen i den situasjonen du er i nå. Og jeg håper - helt ærlig - at du som skribent får en annen reise enn jeg har hatt. Litt motgang har ingen vondt av, jeg tror det mange ganger får oss til å skjerpe oss og anstrenge oss litt mer for å lykkes eller komme nærmere målet vi har satt oss. Men jeg håper du også får en rikelig dose medgang, at du får både ros og konstruktive tilbakemeldinger, at du føler deg sett, at du føler at noen verdsetter innsatsen din.

      La andre lese ens tekster og hør på tilbakemeldingene; jeg er enig i at det er lurt. Lesere som er en god blanding av velvillige og kritiske.

      Jeg er ikke med i noe nettverk, men gjennom bloggen har jeg kommet i kontakt med flere som skriver. Det har vært både nyttig, inspirerende og hyggelig. Og jeg har ei venninne som har gitt ut mange bøker. Henne har jeg også fått mange gode innspill fra - ikke konkret på tekster, egentlig, men mer på generell basis.

      Det er fint at du har troen på at jeg kommer med mer. :-) Jeg tror egentlig også det. Akkurat nå jobber jeg så mye (80 %), og det er vanskelig å holde tråden og få roen som jeg trenger for å skape ny tekst på den ene fridagen i uka. Men jeg har halvferdige/nestenferdige ting som jeg jobber med. Så hvem vet.

      Motløsheten er ikke så ille nå. Det går jo litt opp og ned med alle, gjør det ikke det da? La oss heller si at forventningene er justert etter flere års prøving og feiling.

      Jeg avslutter med to sitater som passer godt til temaet "holde motet oppe":
      «Success is going from failure to failure without losing enthusiasm.» Winston Churchill
      «Ever tried. Ever failed. No matter. Try Again. Fail again. Fail better.»
      Samuel Beckett


      Slett
  3. Hei! Jeg har fulgt litt med på bloggen din en stund, og synes du har mye bra. Spesielt denne siste diskusjonen ser jeg har fått flere innspill og er veldig interessant! Spennende å høre om dine refleksjoner fra møtet med forfatteren du fortalte om.

    Det er til tider vanskelig å skrive, og enda vanskeligere å skrive noe som et forlag faktisk vil utgi. Jeg har gått så mange runder med boken min i forlag nå, og til tross for gode tilbakemeldinger og kommentarer ender det med et nei. Imidlertid synes jeg også jeg har fått mye utbytte og tilbakemeldinger etter at jeg begynte å blogge, og det er virkelig spennende med kombinasjonen manus på den ene siden og blogg på den andre!

    Det å la familie eller venner lese manus som ikke er trykket enda fins det jo mange synspunkter på. På en måte tror jeg det kan være nyttig, hvis det er folk man stoler på at kommer til å være ærlige i tilbakemeldingen. Jeg har prøvd det noen ganger med andre tekster samt deler av det jeg arbeider med nå. Men jeg hører også flere som sier at man kanskje bør være litt forsiktig med det. Jeg er litt delt på dette. Litt enig og litt uenig.

    Når det gjelder nettverk har jeg jo en skribentforening som jeg synes er veldig nyttig. Men også bloggnettverk med andre som skriver ser jeg stor nytteverdi i. Det er spennende å diskutere skriving, også med folk man kun kjenner gjennom litteraturen og bloggingen!

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Gro Jeanette! Takk for at du legger igjen kommentar :-)
      Jeg har også vært og kikket på bloggen din, som du har merket. Nyttig og interessant å se hvilke erfaringer andre skribenter har gjort seg i forhold til ulike prosjekt og tilnærmingsmåter.
      For meg har det stort sett vært lett å skrive. Jeg har mange ideer jeg liker å grave meg ned i og utvikle. Jeg skriver stort sett intuitivt, planlegger lite før jeg setter i gang, teksten blir til mens jeg skriver. Det er en gøyal måte å jobbe på, som passer til de skjønnlitterære prosjektene jeg har holdt på med.
      Det som blir vanskelig for meg, er å få utgitt tekstene mine, dvs få kontrakt med forlag som tror på det jeg lager, som virkelig vil satse og som har et nettverk som gjør at bøker kan selge noe. Og nå i det siste har jeg altså merket at skrivelysten har lidd under de mange avslagene jeg har fått. Som du sikker også har kjent, så er det noen avslag som svir mer enn andre. Sikkert ikke ment sånn fra forlagenes side, men de kan uforvarende ramme meg i et sårt punkt, og da blir det tungt å reise seg igjen og fortsette.
      Det er i motbakke det går oppover, sies det. Og jeg liker motbakker, jeg liker utfordringer. Men det hadde vært hyggelig med noen flatere partier, og kanskje litt medvind?

      Når det gjelder å vise upubliserte tekster til venner og kjente (familie har jeg ikke vist noe til - det vil ikke fungere for meg, tror jeg), så tror jeg det kan ha noe for seg, hvis leseren har erfaring/peiling, og tør å gi dønn ærlige tilbakemeldinger. Hver gang må man så vurdere om man vil ta rådene til etterretning og forsøke å gjøre om, eller om man fortsatt vil stole mest på egen magefølelse og la teksten stå som den er.

      Angående nettverk, så har jeg fått tilbud om å delta i f.eks. lukket gruppe på Facebook, men takket nei. Å blogge har imidlertid ført til kontakter med flere andre som skriver, og det har vært veldig nyttig og fint. Men jeg er litt der at jeg ikke vil påvirkes for mye, og jeg vil heller ikke bruke for mye tid på aktiviteter som kan ta tid vekk fra skrivingen. Jeg blogger - som du kanskje har sett - også om lesing (Pervoluto.blogspot.no), og der føler jeg at jeg er ganske sær og litt einstøing - knytter ikke spesielt tette kontakter med andre bokbloggere, i alle fall. Så det er vel litt sånn jeg er: Sær og egen ;-)

      Men som sagt veldig hyggelig å lese andres blogger, diskutere og kommentere - så jeg ble glad da jeg så du hadde lagt igjen en kommentar hos meg :-)

      Fortsatt god søndag kveld!

      Slett
  4. Hei - interessant blogg du har !

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei rexyz! Så hyggelig at du synes bloggen min er interessant! Jeg har kikket litt på din, og skal se mer - der var det tema som interesserer :-)

      Slett