fredag 13. februar 2015

Hva skal barna hete?

Å gi navn til personene i bøkene du skriver kan være vanskelig. Jeg vil ikke påstå det er like stor utfordring som det å navngi menneskebarn, siden romankarakterer tross alt ikke er fullt så viktige. I alle fall ikke viktige like lenge.

Rent praktisk skal navnene i bøkene fylle en funksjon, nemlig skille de ulike figurene fra hverandre. Men gjerne har du et forhold til ulike navn, og velger de som gir deg de rette assosiasjonene i forhold til hvordan du ser for deg personene.

Mens jeg holdt på med Svaldalbøkene, fikk jeg fra en testleser reaksjon på personnavn hun syntes ble for spesielle. Kanskje fokuserte jeg da vel mye på at navnene skulle hjelpe til med å skille karakterene fra hverandre, og hadde ikke tenkt nok på at de også skal virke sannsynlige. I en roman tenker jeg nå at du kan tillatte deg ett eller noen få litt ”sære” navn, men ellers bør navnene være alminnelige; her har jeg etter hvert blitt enig med min testleser.

Stedsnavn i bøkene mine har jeg også fått tilbakemeldinger på. Da går kritikken på at navnene virker kunstige/konstruerte. Stedsnavnene i Svaldal-bøkene ER konstruerte, for disse stedene eksisterer ikke i virkeligheten. Så da er det kanskje ikke så rart om de høres kunstige ut? Men jeg ser poenget, og har etter hvert forsøkt å velge mer nøytrale, normale navn når jeg har behov for å finne på stedsnavn.
For øvrig er det en kjensgjerning at fantasien min når det gjelder stedsnavn, på langt nær overgår navn du kan finne i virkeligheten. Ta for eksempel navnet Delebekk, som jeg døpte bekken som utgjør grensen mellom Svaldal og Krattstad kommune. Sært, fikk jeg høre.

Men i virkeligheten finnes det for eksempel en bekk som i dag heter Makrellbekken, som er en forvansking/forvrengning av Markedelebekken. I norsk stedsnavntradisjon er det flere eksempel på at vassdrag fungerte som grenser, eller skiller mellom eiendommer, og fikk navn deretter.
Og hva tenker du om navn som Hanekamhaug, eller Indre og Ytre Møkkalasset? De høres ut som påfunn, men er det ikke.

Jeg tror man blir vant med de fleste navn, men jeg har selv tatt meg i å reagere på personnavn i bøker. Hvis alle virker veldig fremmede og konstruerte, så reagerer man på det. Mitt råd må være å bruke mest mulig ”normale” navn. Men navnet skjemmer ingen, og etter hvert som du leser og dukker ned i historien, tror jeg du blir fortrolig med de fleste navnevalg.

2 kommentarer:

  1. Hei! Jeg synes alle de navnene du viser til er helt fine! Som du skriver, man venner seg jo til et navn i en historie. Syne det er topp at du tenker betydning av et stedsnavn, jeg digger å jobbe på den måten. Jeg kan godt gå meg vill i den typen info, ved f.eks. å skissere opp ikke bare et tettsteds historie, men også slektskap etc mellom de som har bodd der lengst. Selv om det er helt irrelevant for selve historien, og det kanskje ikke engang nevnes der.

    Personnavn synes jeg er ganske enkelt. Ofte bruker jeg det første som faller meg inn, men ser at det er en fordel om karakterene har ulike lyder i navnene sine, da blir det lettere for leseren å holde oversikt. Rare navn liker jeg også, og hvis historien er litt burlesk el.l. kan det vel være en fordel. I en hverdagsfortelling tror jeg vanlige navn er greiest. Hvordan personen beskrives og hvordan han/hun oppfører seg tror jeg er viktigere enn navnet.

    God helg!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for utfyllende kommentar. At personnavnene lyder ulikt er med på å holde personene fra hverandre, gi dem karakter, godt tenkt. Så kommer personligheten fram etter hvert som vi ser handlingene deres, sammen med evnt følelser, tanker og utsagn.
      Helga er over nå, så jeg ønsker deg ei god og produktiv uke!

      Slett