SOMMERFERIE

Da er jeg helt på tampen av mine tre ukers sommerferie. Det har vært ganske avslappende, rolige dager, mye lesing, men minimalt med skriving. Hvis man ikke regner med det som skjer i hodet på en, da, for på rolige dager kjenner jeg at tankene får tid og plass til å boltre seg. Det gjør godt å kjenne at hodet fortsatt ivrer etter å jobbe på det viset.
Når hodet jobber, er det gjerne med nye ideer, men det kan også være at tankene gyver løs på ting jeg har jobbet med før, og ikke gjort ferdig. Akkurat nå føles det siste mest nyttig. Jeg føler ikke at jeg trenger så veldig med nye ideer akkurat nå, jeg behøver heller å bli ferdig med noe av det som allerede er påbegynt.

Lesemessig har sommeren vært helt perfekt: Det har vært deilig å kunne fordype seg i andre forfatteres verk. Det inspirerer!

Hvordan er det med deg? Har du hatt en inspirerende sommer?

HOVEDVERK

Som forfatter er jeg så heldig åha en masse ideer. Skuffen (eller lagringsenheten ved siden av datamaskinen) er full av så vidt påbegynte, godt påbegynte og nesten ferdige verk. Mange av ideene er kun fragmenter, men jeg vet at de har potensiale i seg til å vokse, hvis jeg bare har tid til å sette meg ned med dem, kna og fundere og leve meg inn i ideene, og har ro og konsentrasjon til å få dette til.

Da jeg begynte å skrive på tilnærmet fulltid høsten 2006 for en periode på ett år (da startet jeg ett års permisjon fra jobben min) ville jeg først forske på om jeg overhodet KUNNE skrive. Hadde jeg det i meg som skulle til? Ville jeg klare å skape store tekster? Alt som hadde levd i hodet på meg i "alle år", kunne det skapes om til tekst, kunne det bli til bøker?

Ett år holdt for meg til å slå fast at jo, jeg har det som skal til for å kunne skape store tekster. Jeg har god evne til konsentrasjon og innlevelse, og jeg har stor stayerevne når det gjelder å kunne jobbe fram og ferdigstille tekster. Jeg får til å skrive.
Det jeg ikke får til, er å få kontrakt med noe forlag. Til høsten er det snart gått ti år siden jeg startet å sende manus hit og dit, og jeg har enda ikke greid å få noe seriøst forlag til å tenne på mine ideer.

Men kanskje...

I en god stund nå, kanskje fra like etter jeg begynte å skrive mer sammenhengende, eller kanskje enda før, har jeg lagt planer om en helt spesiell roman som jeg vil skrive. Jeg har bevisst valgt å vente med å utarbeide ideen i særlig grad, for jeg ville først øve meg masse, og får visshet om at jeg er blitt skikkelig god til å skrive.
Etter å ha gitt ut seks romaner tror jeg at jeg har øvd nok. Jeg tror jeg med hell kunne gått løs på denne ideen nå. Ei god venninne av meg, som også er forfatter, sa allerede for flere år siden da jeg fortalte om denne romanen jeg planla, at hvorfor vente? Hvorfor ikke bare gjøre det nå? Ifølge henne burde jeg ikke vente.
Nei, hvorfor venter jeg egentlig fortsatt? Kanskje fordi jeg frykter at jeg tar feil. Kanskje blir ikke romanen noe bra. Kanskje får jeg ikke stoffet til å leve. Kanskje blir det bare en fiasko. Sannhetens øyeblikk kan være skummelt...

Hva er så ideen jeg tror kan bli et hovedverk i mitt forfatterskap?
Det dreier seg inspirasjon fra livshistorien til en virkelig person, ei kvinne som har levd, et helt alminnelig menneske, men som jeg tenker levde et innholdsrikt liv, med flere meget dramatiske innslag. Livet hennes er en roman verdt.
Jeg har begynt å gjøre litt research om henne og tiden hun levde i, men jeg bør gjøre mye mer av den slags for å kunne skrive en troverdig historisk roman.

Det er vanskelig å få satt av veldig mye tid til skriving i det hele tatt akkurat nå, men med litt mer struktur i hverdagen burde det kunne gå? Ellers må jeg si jeg føler meg heldig som har slike gode ideer jeg kan jobbe med; det må vel ses på som et luksusproblem at jeg har litt for mange...

Hva med deg? Har du mange ideer, mange baller i luften? Kan noe av det ses på som et hovedverk?

Hva nå?

«Nydelig og en halv» er ikke noe nyfødt, lite barn lenger, så den kan overlates til å seile mer sin egen sjø. Naturligvis burde jeg jobbet mer for å selge boka til flere, men jeg er ikke avhengig av å selge så mye, så jeg orker ikke stresse med det; jeg liker ikke å selge og er heller ikke noe flink til det.
Fokuset mitt er å komme videre med skriveprosjektene mine, så hva skjer på skrivefronten framover?

Jeg har nevnt på bloggen en kriminalroman jeg laget en ny slutt på. Manuset på denne sendte jeg for en måneds tid siden til et forlag, og venter på svar. Fra forlaget har jeg ikke engang mottatt en foreløpig melding om at manus er mottatt, og jeg blir litt sånn: Skal jeg spørre om manus er kommet fram, eller er det å mase? Samtidig synes jeg det er litt uproft av forlaget å ikke svare, siden jeg skrev spesielt i e-posten min at jeg ønsket en tilbakemelding om at manus var kommet fram. Jeg antar at de har mottatt manuset, men ikke sendt meg noe foreløpig svar av en eller annen ubegripelig grunn. Jeg har nemlig sendt manus til dem før, heller ikke da ga de noe foreløpig svar selv om jeg ba om det.
Jeg lar det drøye et par uker til, så spør jeg hvordan det går. Hvis jeg får nei fra dem, som jeg selvfølgelig forventer etter alle de nei-ene jeg har fått, kommer jeg enten til å sende til et annet forlag, eller jeg gir ut boka selv på den måten jeg nå har funnet ut fungerer fint for meg; det vi kan kalle hjemmefødsel! ;-)

Mens jeg venter er jeg i gang med å lese og rette opp i en novellesamling jeg skrev for noen år siden. Disse novellene har ligget lenge uten at jeg har sett på dem, så nå finner jeg mye jeg kan rette opp i - ser jo på dem med friske øyne når manuset har hvilt så lenge.
Novellesamlingen er også prøvd mot en del forlag, men jeg begynner å skjønne at noveller vil jeg i alle fall ikke nå inn til noe velrenommert forlag med. Så novellesamlingen har jeg så å si bestemt meg for å gi ut som e-bok, kanskje i løpet av høsten/vinteren? Jeg har også fått en ide fra en annen forfatter som driver med egenpublisering; han har gitt ut noveller enkeltvis som e-bok. Da koster hver novelle bare litt, som en 20-kroning, for eksempel. Kanskje det kan være noe folk kan tenke seg å kjøpe? Det blir jo litt som et moderne skillingstrykk, det. :-)

STILLHET

Skogens ro

Vi lever i en hektisk verden. Vi kan knapt dra en snartur på butikken uten å putte lommene fulle av mobiler og duppeditter, bare i tilfelle noen skulle behøve å få oss i tale mens vi er utenfor heimen noen minutter. Man vet jo aldri! Det kan være at noe ekstremt viktig skjer mens man er ute – som man ikke bør vente ti minutter på å få vite eller ta tak i.

I dag kom jeg løpende bak ei dame i skogen; hun jogget og snakket i telefonen samtidig. Sikkert praktisk, det å kunne gi beskjeder/ta viktige samtaler samtidig med at man får dagens trimdose. Men neppe bra for hjertet at hun overhodet ikke hørte at det kom noen bakfra; hun skrek hjerteskjærende og rett ut idet jeg passerte henne, for hun skvatt selvfølgelig himmelhøyt. Faktisk ble jeg litt fælen selv, slik hun skrek. Unnskyld damen, at jeg skremte deg, men jeg kunne ikke gjøre noe med det der; jeg hadde høyere fart enn deg og fulgte samme sti. Og du hadde neppe hørt meg om jeg hadde skreket «Løype!», heller. (Hadde nemlig ikke så mye pust, var sliten.)

Du verden så travle vi er, alle sammen. Så det er vel ikke merkelig at det blir stadig mer utbredt at man må gjøre minst et par ting om gangen, som: Prate i telefon mens man er ute og triller barnevogna, lufter bikkja eller sitter på bussen på vei hjem. Du har sikkert snudd deg noen ganger du også, lurt på om det var deg det ble snakket til. Eller du har undret: ER det virkelig en telefon han eller hun snakker i? Eller er de så skjøre i nøtta at de snakker med seg selv? Sikkert er det at de ikke sjenerer seg for å dele det utsøkt interessante de snakker om i telefonen, med hvem som helst de måtte ha i nærheten. Det er ikke bare korte beskjeder om poteter som skal settes på, skal jeg si deg. Det er lange haranger om håpløse ektemenn og vrange tenåringsbarn, sykdom i familien og sladder av alskens kategorier.

Men tilbake til dette med lyden vi må ha med oss hele tiden: Det er ganske vanlig å se folk som hører på musikk mens de er på joggetur i skogen. Jeg har hørt noen begrunne det med at de ikke orker å høre seg selv pese. Uff nei, et sånt tegn til liv er jo bare disgusting.
Men synd for dere, altså. Hvis du løper med ørepropper som guffer på med lyd av et eller annet slag, så kan du ikke høre fuglesang eller vindsus, og heller ikke den joggeren som kommer opp bak deg. Så da må du bare ta de sjokkene du får, hver gang det kommer noen bakfra med høyere fart. Og virkelig nærhet til naturen kan du jo bare fortsette å savne.

På løpetur i skogen har du endelig sjansen til å ha det relativt stille rundt deg, du kan sanse livet som omgir deg, høre trærnes løv som suser i vinden, kanskje en gjøk som galer langt borti lia, kanskje et dyr som braser i skjul gjennom buskaset ved siden av stien, kanskje suset fra elva et stykke unna, kanskje en fugl som plutselig skvetter opp med et høyt KRA. Eller du kan høre deg selv; pusten din, pulsen din, eller tankene som spretter lekent omkring i hodet ditt.

Jeg liker stillhet. Stillheten er innbydende; til å hvile i, eller tenke og fantasere i.

Umulig å leve av å være fulltidsforfatter i framtida?

Ingvar Ambjørnsen uttaler i dagens Aftenposten at «Tiden for forfattere som meg er over».
Han mener utviklingen i bokbransjen har gjort det vanskeligere enn før for forfattere å kunne leve av å være fulltidsskribenter.
Det er interessant og overraskende at dette kommer fra en veletablert, kjent forfatter, til og med litt myteomspunnet(?), (som man har teori om kan være gunstig for boksalget), som har opplevd suksess og høye salgstall gjennom en lang karriere. Man skulle jo tro at han har tjent penger så det holder.
Han sier det ikke rett ut, men det ligger vel mellom linjene at forlagene stikker av med en for stor andel av inntektene på bekostning av forfatterne. Som de jo i prinsippet lever av.

Er det bare Ambjørnsen som har høyt forbruk, eller er det tilfelle at selv forfattere med gode salgstall sliter med å få endene til å møtes? Jeg undres. Sikkert er det at forlagsbransjen stadig mer framstår som en bransje jeg ikke kan forstå meg på.