STILLHET

Skogens ro

Vi lever i en hektisk verden. Vi kan knapt dra en snartur på butikken uten å putte lommene fulle av mobiler og duppeditter, bare i tilfelle noen skulle behøve å få oss i tale mens vi er utenfor heimen noen minutter. Man vet jo aldri! Det kan være at noe ekstremt viktig skjer mens man er ute – som man ikke bør vente ti minutter på å få vite eller ta tak i.

I dag kom jeg løpende bak ei dame i skogen; hun jogget og snakket i telefonen samtidig. Sikkert praktisk, det å kunne gi beskjeder/ta viktige samtaler samtidig med at man får dagens trimdose. Men neppe bra for hjertet at hun overhodet ikke hørte at det kom noen bakfra; hun skrek hjerteskjærende og rett ut idet jeg passerte henne, for hun skvatt selvfølgelig himmelhøyt. Faktisk ble jeg litt fælen selv, slik hun skrek. Unnskyld damen, at jeg skremte deg, men jeg kunne ikke gjøre noe med det der; jeg hadde høyere fart enn deg og fulgte samme sti. Og du hadde neppe hørt meg om jeg hadde skreket «Løype!», heller. (Hadde nemlig ikke så mye pust, var sliten.)

Du verden så travle vi er, alle sammen. Så det er vel ikke merkelig at det blir stadig mer utbredt at man må gjøre minst et par ting om gangen, som: Prate i telefon mens man er ute og triller barnevogna, lufter bikkja eller sitter på bussen på vei hjem. Du har sikkert snudd deg noen ganger du også, lurt på om det var deg det ble snakket til. Eller du har undret: ER det virkelig en telefon han eller hun snakker i? Eller er de så skjøre i nøtta at de snakker med seg selv? Sikkert er det at de ikke sjenerer seg for å dele det utsøkt interessante de snakker om i telefonen, med hvem som helst de måtte ha i nærheten. Det er ikke bare korte beskjeder om poteter som skal settes på, skal jeg si deg. Det er lange haranger om håpløse ektemenn og vrange tenåringsbarn, sykdom i familien og sladder av alskens kategorier.

Men tilbake til dette med lyden vi må ha med oss hele tiden: Det er ganske vanlig å se folk som hører på musikk mens de er på joggetur i skogen. Jeg har hørt noen begrunne det med at de ikke orker å høre seg selv pese. Uff nei, et sånt tegn til liv er jo bare disgusting.
Men synd for dere, altså. Hvis du løper med ørepropper som guffer på med lyd av et eller annet slag, så kan du ikke høre fuglesang eller vindsus, og heller ikke den joggeren som kommer opp bak deg. Så da må du bare ta de sjokkene du får, hver gang det kommer noen bakfra med høyere fart. Og virkelig nærhet til naturen kan du jo bare fortsette å savne.

På løpetur i skogen har du endelig sjansen til å ha det relativt stille rundt deg, du kan sanse livet som omgir deg, høre trærnes løv som suser i vinden, kanskje en gjøk som galer langt borti lia, kanskje et dyr som braser i skjul gjennom buskaset ved siden av stien, kanskje suset fra elva et stykke unna, kanskje en fugl som plutselig skvetter opp med et høyt KRA. Eller du kan høre deg selv; pusten din, pulsen din, eller tankene som spretter lekent omkring i hodet ditt.

Jeg liker stillhet. Stillheten er innbydende; til å hvile i, eller tenke og fantasere i.