Da jeg begynte å skrive på tilnærmet fulltid høsten 2006 for en periode på ett år (da startet jeg ett års permisjon fra jobben min) ville jeg først forske på om jeg overhodet KUNNE skrive. Hadde jeg det i meg som skulle til? Ville jeg klare å skape store tekster? Alt som hadde levd i hodet på meg i "alle år", kunne det skapes om til tekst, kunne det bli til bøker?
Ett år holdt for meg til å slå fast at jo, jeg har det som skal til for å kunne skape store tekster. Jeg har god evne til konsentrasjon og innlevelse, og jeg har stor stayerevne når det gjelder å kunne jobbe fram og ferdigstille tekster. Jeg får til å skrive.
Det jeg ikke får til, er å få kontrakt med noe forlag. Til høsten er det snart gått ti år siden jeg startet å sende manus hit og dit, og jeg har enda ikke greid å få noe seriøst forlag til å tenne på mine ideer.
Men kanskje...
I en god stund nå, kanskje fra like etter jeg begynte å skrive mer sammenhengende, eller kanskje enda før, har jeg lagt planer om en helt spesiell roman som jeg vil skrive. Jeg har bevisst valgt å vente med å utarbeide ideen i særlig grad, for jeg ville først øve meg masse, og får visshet om at jeg er blitt skikkelig god til å skrive.
Etter å ha gitt ut seks romaner tror jeg at jeg har øvd nok. Jeg tror jeg med hell kunne gått løs på denne ideen nå. Ei god venninne av meg, som også er forfatter, sa allerede for flere år siden da jeg fortalte om denne romanen jeg planla, at hvorfor vente? Hvorfor ikke bare gjøre det nå? Ifølge henne burde jeg ikke vente.
Nei, hvorfor venter jeg egentlig fortsatt? Kanskje fordi jeg frykter at jeg tar feil. Kanskje blir ikke romanen noe bra. Kanskje får jeg ikke stoffet til å leve. Kanskje blir det bare en fiasko. Sannhetens øyeblikk kan være skummelt...
Hva er så ideen jeg tror kan bli et hovedverk i mitt forfatterskap?
Det dreier seg inspirasjon fra livshistorien til en virkelig person, ei kvinne som har levd, et helt alminnelig menneske, men som jeg tenker levde et innholdsrikt liv, med flere meget dramatiske innslag. Livet hennes er en roman verdt.
Jeg har begynt å gjøre litt research om henne og tiden hun levde i, men jeg bør gjøre mye mer av den slags for å kunne skrive en troverdig historisk roman.
Det er vanskelig å få satt av veldig mye tid til skriving i det hele tatt akkurat nå, men med litt mer struktur i hverdagen burde det kunne gå? Ellers må jeg si jeg føler meg heldig som har slike gode ideer jeg kan jobbe med; det må vel ses på som et luksusproblem at jeg har litt for mange...
Hva med deg? Har du mange ideer, mange baller i luften? Kan noe av det ses på som et hovedverk?
Hei! Vet jo at du har "skuffen full", men hovedverket ditt (som jeg først leste som "hodeverk") har jeg visst ikke hørt om før. Jeg kjenner meg litt igjen med det å nøle litt med å sette i gang. hvordan vite at det er nå du innehar den riktge energien til å få en god start på prosessen? Jeg har det ihvertfall ofte sånn at noen ganger gyver jeg på og jobber fokusert på én idé, mens andre ganger mangler jeg fart i startfasen, og vingler mellom flere ideer, og mister dermed fokus. Det er jo nesten umulig å gardere seg. Jeg har erfart at prosjekter jeg starter på impuls oftere blir gjennomført. Når jeg planlegger og utsetter for mye, blir jeg vel litt i tvil om det er rett oppgave akkurat nå.
SvarSlettSå ja, jeg har også mange baller i luften, altfor mange. Å ta en trikketur kan noen ganger trigge ideer om et helt nytt prosjekt. Jeg pleier å notere litt med tanke på å ta det fram igjen senere, men har nok ikke en like godt organisert idébank som deg. Novelleskriving redder meg litt, for der tar det kortere tid å gjennomføre en idé.
Nyt helgen!
Hei og takk for kommentar!
SlettArtig at du leste "hodeverk" først, for jeg hadde også den assosiasjonen og vurderte å lage tittel med ordspill i :-)
"Fart i startfasen" som du skriver om, var et bilde jeg likte! Jeg kjenner ofte at nye ideer fyller meg med iver, og det føles lett å legge i vei. Omtrent som jeg har funnet en ny vei i skogen som ser riktig innbydende ut, og jeg fristes til å ta i vei straks, uten å pakke med meg noe særlig, eller planlegge noe som helst. Jeg durer impulsivt i vei, selv om jeg ikke aner hvor veien fører, eller hvor langt det er til et evnt mål. Etter hvert tetter skogen seg, veien blir mer og mer som en sti, til slutt kanskje den forsvinner helt, og alt man har å ferdes i er tett kratt og ulendt terreng. Litt sånn kan det være å starte på en ny skriveide. Lett og som en lek i starten, siden blodig alvor, hvordan i huleste skal man komme seg i mål!? :-|
At man går for lenge og lurer, og så kommer tvilen; jo, jeg kan kjenne igjen den. Men jeg tenker også at så lenge ideen fortsatt lever og føles like viktig etter x antall år, så er den liv laga uansett.
Idebanken min er nok ikke så organisert som den kan virke... Jeg er en ordentlig rotekopp; tror nok du har mer system i sysakene, gitt ;-)