søndag 28. februar 2010

Forfatterens lederegenskaper


Det var en lesers kommentar som satte meg på dette med å filosofere omkring en forfatters lederegenskaper; ”Du er flink til å lede oss dit du vil…” sa leseren (– eller noe i den retningen).

Jeg ser på meg selv som en slags regissør, i alle fall. Bokas handling må settes opp i scener, med en innbyrdes orden som passer i forhold til hvordan handlingen utvikles.
Jeg kan også styre leserens oppmerksomhet ved å velge hvor fokuset settes – jeg kan velge å henge over skulderen på den ene eller den andre hovedpersonen, og se ”verden” fra den ene eller den andres ståsted.
Jeg kan også forsøke å forvirre leseren. I ”Vårløsning” prøvde jeg å gjøre både leseren og Marie usikker på hvem hun skulle ende opp med som kjæreste. Jeg tror nok ikke jeg lurte noen av leserne veldig lenge, men det ble i alle fall noe oppkvikkende konfliktstoff av mannfolkene jeg trakk inn, og Marie ble faktisk forvirret en stund. Så er det jo også vanskeligere for den som står midt oppi ting, å se helt klart. :-)

Ledelse som tema er interessant, synes jeg, slik alt som har med mellommenneskelige forhold er interessant, samt hva som skjer i grupper – hvem tar lederrollen, hvem tar klovnerollen, hvilke i gruppa vil samarbeide og trekke i samme retning, hvem vil sabotere og har skjult agenda? Dette er en utømmelig kilde for undring og filosofering.

Men forfatteren er en leder, altså. Som forfatter velger jeg lag (hvem som skal få være med) og øvelse (hva som skal skje). Det er jeg som bestemmer forløpet og hele historien. Med fantasien visualiserer jeg steder, personer og handling, slik at jeg med språket kan forsøke å gi den samme muligheten for visualisering over til leseren.
En god forfatter/leder våger å delegere, slik at leserne får rom til å tolke, tygge, fordøye og tenke selv, men innenfor rammer som er tydelige og begripelige.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar