KORREKTUR

En tur ut kan få tankene over på noe annet.
Dessuten er det mye god inspirasjon å hente i naturen!

I litt mindre enn en måned har jeg hatt førstekorrekturen av Pengetrøbbel hos meg. Det var ikke så mange språklige ting å rette opp i – enda jeg kan nok ikke være trygg for at jeg fra konsulenten har mer i vente av den slags i andrekorrekturen! – men viktigere og vanskeligere var det at konsulenten ønsket at jeg skulle gjøre om, tilføre noe, for å føre noen tråder litt lenger.

Det var virkelig vanskelig å skulle åpne boka igjen, etter at jeg  – så vidt jeg visste – hadde klemt sitronen og avsluttet hele greia. En stund var jeg skikkelig fortvilet, skjønte ikke hvor i all verden jeg skulle sette inn den ekstra biten, ei heller hvordan handlingen skulle utvikle seg.

Men så løsnet det heldigvis – jeg greide plutselig å se konturene av hva som skulle inn, samt hvor det var best å putte det inn i den eksisterende handlingen.

Av og til lønner det seg å ”bruke sidesynet”, på en måte. Det kan fungere på den måten at jeg forsøker å legge vekk det jeg sliter med, og tenke på noe helt annet en stund. Da kan det være at den fantastiske underbevisstheten plutselig kommer opp med en frisk ide.
Om man stirrer stivt rett på kjernen i problemet, greier man kanskje ikke å se nye utveier? – man ser bare det samme man har sett hele tiden. Men å stirre litt til siden og nærme seg saken fra et annet hold, kan være forløsende.

Nå er jeg spent på om konsulenten vil godta de endringene jeg har gjort, og slå seg til ro med at det holder. Hvis ikke spøker det med utgivelse før påske. Omskrivinger og nyskrivinger tar tid!

Nå er altså manuset hos forlaget/konsulenten igjen, og jeg kan forsøke å glemme det litt. Det er en fordel, slik at jeg enda en gang har friske øyne å se med, når det kommer tilbake etter andrekorrekturen.

Bildet under viser en side av den første boka mi – Vårløsning – bare for å illustrere litt hvordan en korrekturjobb kan arte seg. (Forlaget jeg samarbeider med, sender manuset bare elektronisk frem og tilbake - noe jeg er godt tilfreds med.) Som du ser, er det fullt av kommentarer i margen, samt tekst som er tatt ut/slettet – det blir også liggende igjen som ”bobler” i margen.

Har du kjærleik til ditt mål

Lørdag sto en interessant artikkel i Aftenposten: «Dette har livet lært meg», der kjente personer delte med oss lesere livsvisdom de har snappet opp gjennom livet.

Odd Reitan holdt fram følgende dikt/vers:

«Har du kjærleik til ditt mål
har du vilje som av stål
vil du leggja arbeid til
kan du vinna kva du vil.»


Jeg har gjort et lite forsøk på å finne ut hvem som er opphav til verset, men ikke greid det. På nettet finner jeg spor etter sitatet, gjengitt både på nynorsk og bokmål. Et fint vers er det uansett!

Videre merket jeg meg hva Marit Breivik har sagt, nemlig:
«Energistyring er trenbart, hold øye med hva som stjeler energi fra deg.
Hva er ditt ansvar?
Hva kan du gjøre noe med?
Bruk energi på det som gavner saken
og finn gode energikilder.»

Hun sa også «Å henge seg opp i en dommeravgjørelse som du ikke kan gjøre noe med,
tapper energien fra nye oppgaver i kampen.»

Jeg trekker selvfølgelig paralleller til dette med å følge forfatterdrømmen - jeg tror kjærlighet til målet, hardt arbeid og stålvilje er helt avgjørende om man skal lykkes.
Forlagenes dommeravgjørelser kommer tett i form av avslag, forstyrrer og stjeler energi. Selv om jeg har vært på vakt mot slike negative følger, har de likevel sugd mye energi fra meg, men det skal det bli en slutt på!

Skriveåret 2011

Året som er i ferd med å ebbe ut har vært et tungt år for skribenten Randi. Jeg har riktignok produsert mye tekst – og en god del av dette tror jeg er godt nok per nå, eller vil komme til å bli bra med noe bearbeidelse. Ergo kan mye av det jeg har skrevet i 2011 bli til bokutgivelser en eller annen gang – men jeg synes fremdeles det går altfor tungt å få til de synlige resultatene. (Les: bokutgivelser.)

I løpet av 2011 har jeg grublet mye. Noe av det jeg har kommet fram til er ikke lystige konklusjoner, men tøffe sannheter som gjør at framtida som forfatter ikke ser mye lysere eller enklere ut enn før – snarere tvert imot. Etter hvert som jeg følger den svært smale og kronglete stien som kanskje fører et sted, kjenner jeg at det kreves stadig mer for å holde motet oppe.

Noe av det jeg har grublet over har jeg også delt med dere i bloggen, slikt som: Hva vil forlagene egentlig ha? Ett av svarene jeg har kommet fram til er at noen forlag riktignok vil ha underholdningslitteratur, men da i form av serier. Enkeltstående titler fra en ukjent forfatter er uinteressant – da gir de heller ut oversatte titler, bøker de vet har solgt tilfredsstillende i opprinnelseslandet.

«If you can’t beat dem, join them,» heter det. Hvis jeg ikke kan få forlagene til å ville satse på originalt norske, enkeltstående underholdningsromaner – skal jeg da gi dem serielitteraturen de spør etter? Foreløpig sier jeg nei til den tanken – det er så mange andre som skriver serier, og sikkert gjør det bedre enn hva jeg kunne klart.

En annen ting jeg har kommet fram til, er at det er for mange av oss ukjente, håpefulle skribenter. Jeg trives ikke helt i denne svært uoversiktlige konkurransen, som foregår aldeles uten klare regler eller former – det føles trangt og ubehagelig å stå slik til. Her må man lete etter start- og målstrek selv, og om vi konkurrerer om best innhold eller stil, det aner ingen - det kan være noe helt annet. Å bevare den gode følelsen, skrivegleden, i denne trengselen – det er ikke lett.

Men jeg sier stadig til meg selv: Når det ser som svartest ut – nettopp i disse mørke øyeblikkene – kan det være vinneren skiller seg fra taperen. Taperen gir ofte opp her, avslutter jakten på den vakre drømmen, forlater den mørke, gjengrodde, klundrete stien og springer tilbake til den brede, opplyste veien. Mens vinneren ikke gir opp, men fortsetter å kjempe enda mer og enda hardere. H*n tenker at h*n kan vel for f… lage sitt eget lys, brøyte sin egen vei, om så skal være. Det ordner seg nok, for lykken står den heldige bi.

2012 kan bli et veldig fint år - jeg håper og tror det!
Til våren skal jeg gi ut min tredje roman, og kanskje blir det flere utgivelser i 2012? Det er muligheter for det.

Godt nytt år til alle som følger bloggen min – måtte 2012 bringe hell og lykke!

Første korrektur av «Pengetrøbbel»

I dag mottok jeg første korrektur av tredje Svaldal-bok – som mest sannsynlig skal hete «Pengetrøbbel».
Det var med skrekkblandet fryd, (eller for å være ærlig: med hovedsakelig bange anelser) jeg åpnet tekstfila og begynte å se over hva konsulenten har av innvendinger.

Selv om det ikke er så mange språklige blemmer å rydde opp i lenger, (jeg har blitt bedre på å ferdigstille tekster nå, enn hva som var tilfellet for det først antatte manuset mitt), er konsulenten flink til å se kritisk på reisverket i fortellingen min. Og der har hun innvendinger, eller vi kan kalle det forslag, akkurat som sist. Det blir noe å gruble over – enten jeg må skrelle vekk en del, eller jeg må legge til noe. Konsulenten og forlaget ønsker å vri boka mi mest mulig over mot krim, mens jeg kjenner at jeg vil hvile minst like tungt på feelgood-aspektet. Kanskje vi kan diskutere oss fram til et slags kompromiss?

Innspillene fra konsulenten er fine - noe å bryne seg på - og det kjennes godt å bli tatt på alvor. Nå jobber vi seriøst - sammen - for å få til best mulig resultat.

Hver gang jeg får tilbake en førstekorrektur kjenner jeg at jeg nesten blir oppjaget og stressa. Jeg har lyst til straks å gi meg i kast med materien og rette opp alt som er ”feil”, forte meg med å få tilbake følelsen av å være i balanse og ha kontroll, få tilbake oversikten på alt – både helheten og alle bitene av helheten. 

Men stressafølelsen vil og skal legge seg. Når jeg får oversikt over hva jeg har igjen å jobbe med, kanskje. Så må underbevisstheten få tid og ro til å jobbe litt med plottet igjen. Forhåpentligvis åpenbarer det seg en løsning på hvordan jeg skal forbedre manuset og få aksept hos forlaget, uten at jeg må skrive om igjen altfor store deler.

Forfatteren som vert

Ikke alle forfattere bryr seg like mye om leserne sine, etter hva jeg synes å oppfatte. Noen sier rett ut at de ikke ser for seg en bestemt type lesere, eller skriver for å nå ut til noen bestemt. Jeg kan forstå det – når man sitter i en skapelsesprosess er det ikke sikkert man har energi nok til å tenke på at teksten skal bli lest overhodet. Man skriver, teksten lever på en måte sitt eget liv, og forfatteren må bare henge med og forsøke å skrive ned alt som strømmer fram.

Men når man begynner å bearbeide råteksten kan man også ha i mente at teksten skal bli lest. Jeg synes faktisk ei bok kan bli ganske uinteressant, dersom det for oss lesere blir altfor tydelig at forfatteren bare har skrevet den ”for sin egen del”, uten å ta hensyn til at den skal leses av noen, eller tenkt noe over hvem h*n skriver for. I forhold til veldig innadvendte, selvsentrerte tekster får jeg ofte en utenfor-følelse. Jeg liker best forfattere som tydelig viser at de vil dele, som får meg til å kjenne at de ønsker at leserne skal føle at de også teller med.

Av og til leser jeg bøker der jeg tror forfatteren riktignok har sett for seg en bestemt type lesere, eller hatt en ganske klart definert historie h*n vil fortelle, men der h*n bare durer i vei uten å tenke på at leseren skal holde følge, når personer, miljø og handling slenges ut. Som forfatter eller vert må man ha evnen til å sette seg selv til side og vise omsorg for gjestene eller leserne.
Forfatteren kan spørre seg selv: Henger alle med, eller går jeg for fort fram nå? I forsøket på å gjøre ting gåtefulle og spennende, tåkelegger jeg vel ikke for mye? Det går gjerne en grense et sted, mellom gåtefullt og fullstendig ubegripelig?

Jeg tror i alle fall det kan være nyttig for forfatteren at h*n av og til ser på seg selv som vert. I boka skal forfatteren by på en opplevelse, i form av en historie eller en tekst, der h*n ønsker å vise leseren noe, gi eller tilføre noe – en opplevelse – til leseren.

Hvis man ser på boka som en fest man byr på – hvordan ville du invitere? Hvordan forhåndsomtaler du boka di på vaskeseddelen eller til journalister som skal skrive om boka di? Forteller du hele handlingen i detalj, eller gir du bare noen pirrende smakebiter?

Hvordan vil du vekke appetitten, interessen, lysten til å delta på festen med liv og lyst? Hvordan holder du interessen oppe underveis i festen? Er det best å oppfordre til dans på bordet hele kvelden, eller er det lurt å ta noen pauser innimellom? Holder du taler i høyt stemmeleie hele tiden (folk kan jo bli imponerte over utholdenheten og ordkunsten din!), eller lar du gjestene få slippe til med sine tanker og opplevelser, lar du dem være delaktige i å skape den felles festen?

Tenk at du skal være tydelig, uten å overkjøre – la noe ligge mellom linjene som leserne selv kan finne ut av. Ikke trøtt ut leseren med lange, knusktørre partier. Forsøk å variere rytme og intensitet. Etter scener med høyt trykk, kan leseren sette pris på å få puste ut i smult farvann før det bærer løs på nytt.

Ved å tenke på deg selv som vert, fokuserer du i alle fall litt på leseren og hvordan leseopplevelsen vil bli, og det tror jeg er av det gode.