16-9-16

Fredag var det femti år siden jeg ble født. Alder er en rar ting,  for selv om den er målbar er den lite håndgripelig, og jeg synes det er veldig rart at jeg nå har levd hele femti år! Selvfølgelig kjenner jeg at jeg har levd en stund, har opplevd og vært med på mye, men samtidig føles det som veldig kort tid siden jeg var f.eks. 30.
På innsiden er jeg vel mye den samme, selv om jeg kan si jeg kjenner meg tryggere på meg selv, og jeg stiller meg mer avslappet til mange ting, tar ikke alt så tungt. Det er vel det som er livserfaring; man vet at mye kan ordne seg, uten at man behøver bekymre seg opp og i mente, ingen vits i å ta sorgene på forskudd.
Selv om jeg skriver at jeg kjenner meg tryggere og alt det, så kan jeg likevel føle meg liten og dum i enkelte sammenhenger, som i «ikke på høyde med situasjonen». Kanskje er det bare bra, for da vil jeg muligens fortsette å være forsøksvis ydmyk og for all del ikke brautende eller besser-wissersk. Ikke i alle sammenhenger, i alle fall.
Jeg skal forsøke å ikke bli sånn at jeg til stadighet gnåler om «Jeg som har levd så lenge vet jo at...», og «Så gammel som jeg har blitt», selv om jeg har hørt meg selv komme med enkelte utsagn  av denne typen i det siste; på jobben er jeg nå en av de eldste, tenk det.
Jeg synes jo ikke at alder er så viktig når det gjelder andre, så da får jeg prøve å tenke sånn om meg selv også.

Jeg er meg, og det er umulig å leve lenge uten å bli eldre. Sånn er det bare!

Overskriften på innlegget i dag: Jeg liker tall med mønster i. Som fødselsdatoen min: 16-9-1966. Det ble ganske fint mønster på datoen min for femtiårsdagen også (i alle fall når jeg korter ned årstallet til -16): 16-9-16.

Nok et avslag

I dag fikk jeg omsider svar fra forlaget som har hatt krimromanen min til vurdering siden tidlig i mai (!) i år. Jeg hørte ingenting, purret dem i august, hørte ingenting, purret dem på nytt nå før helga, og i dag kom altså svaret. Og det er som vanlig nei. Denne gangen kan jeg ikke ha hatt noen særlige forventninger, for jeg kjenner ikke at jeg er spesielt skuffet engang. Jeg er egentlig mest irritert over at det kan gå an å bruke så lang tid på å avgi svar!

Siden sist jeg blogget har jeg hatt nok en skrivedag som også gikk bort til tull og vas. Jeg tror problemet nå er at jeg ikke får bestemt meg for hva jeg skal gjøre først, av alle de ulike prosjektene jeg har, og som er på ulike stadium. Det er veldig lenge siden jeg har vært i skaperfasen, jeg har bare lest, flikket og pusset på nesten-ferdige ting. Derfor har jeg tørstet etter å skrive noe nytt, gjerne videre på noe som bare er så vidt påbegynt. Men så har jeg altså ikke greid å bestemme meg for hvilket prosjekt det i så fall skal være. Før neste skrivedag bør jeg ha bestemt meg for det, ellers går vel enda en skrivedag bort til tøys.

Hva gjør jeg med det ferdige manuset jeg nå fikk refusert nok en gang? Hmmmm. Jeg er mildt sagt usikker. Mulig jeg sender det til et annet forlag; det er jo alltid litt spennende å ha et snøre ute, kanskje får man napp. Den som intet våger, intet vinner...

Et sjeldent anfall av skrivesperre

I dag har jeg hatt min første skrivedag på veldig lenge. Helt alene i huset, deilig stille! Gjorde unna dagens husarbeid i en fei og sørget dermed for å rydde plass til noen timer skriving. Været utenfor vinduene var til og med helt perfekt (det vil si overskyet)! Men... Da jeg satte meg til ved PCen hadde jeg ikke retning eller konsentrasjon til å få gjort noe skikkelig. Tabben var kanskje at jeg startet med å gjøre litt research på nettet i forbindelse med en ide jeg har, og da jeg ikke fant noe særlig, bare mistet jeg tråden og klikket meg lenger og lenger ut på viddene. Av dette ble jeg bare trøtt og lei. I et forsøk på å komme i gang med litt skriving, kikket jeg på flere av dokumentene jeg har lagret på PCen vedrørende de ulike prosjektene mine, men greide ikke å finne en tråd å nøste i noe sted. Så i dag har jeg ikke skrevet noen ting, nesten.

Det er egentlig veldig sjelden jeg får slike anfall av skrivesperre. Nesten alltid har jeg et eller annet jeg kan skrive på. Om ikke annet så kan jeg skrive ned noen stikkord, eller lese språkvask/korrektur på noe.

Forventningene til dagen ble ikke innfridd, men det gjør jo ikke så mye. Skrivinga er jo bare hobby; ingen skade skjedd om jeg ikke produserer noe på en stund.
Hvis jeg virkelig var nødt til å bli kvitt skrivesperra, ville jeg nok tatt meg en tur ut. Møtt andre mennesker, gjort noe helt annet. Kanskje tatt en tur i skogen, plukket bær eller noe. For meg dreier det seg nok litt om å kjenne sult etter å skrive, ha lyst til det, rett og slett. Og den kan komme hvis jeg fjerner meg fra tastaturet.

Hvordan er det med deg? Får du ofte skrivesperre, og har du noen gode råd for hvordan komme videre?

SOMMERFERIE

Da er jeg helt på tampen av mine tre ukers sommerferie. Det har vært ganske avslappende, rolige dager, mye lesing, men minimalt med skriving. Hvis man ikke regner med det som skjer i hodet på en, da, for på rolige dager kjenner jeg at tankene får tid og plass til å boltre seg. Det gjør godt å kjenne at hodet fortsatt ivrer etter å jobbe på det viset.
Når hodet jobber, er det gjerne med nye ideer, men det kan også være at tankene gyver løs på ting jeg har jobbet med før, og ikke gjort ferdig. Akkurat nå føles det siste mest nyttig. Jeg føler ikke at jeg trenger så veldig med nye ideer akkurat nå, jeg behøver heller å bli ferdig med noe av det som allerede er påbegynt.

Lesemessig har sommeren vært helt perfekt: Det har vært deilig å kunne fordype seg i andre forfatteres verk. Det inspirerer!

Hvordan er det med deg? Har du hatt en inspirerende sommer?

HOVEDVERK

Som forfatter er jeg så heldig åha en masse ideer. Skuffen (eller lagringsenheten ved siden av datamaskinen) er full av så vidt påbegynte, godt påbegynte og nesten ferdige verk. Mange av ideene er kun fragmenter, men jeg vet at de har potensiale i seg til å vokse, hvis jeg bare har tid til å sette meg ned med dem, kna og fundere og leve meg inn i ideene, og har ro og konsentrasjon til å få dette til.

Da jeg begynte å skrive på tilnærmet fulltid høsten 2006 for en periode på ett år (da startet jeg ett års permisjon fra jobben min) ville jeg først forske på om jeg overhodet KUNNE skrive. Hadde jeg det i meg som skulle til? Ville jeg klare å skape store tekster? Alt som hadde levd i hodet på meg i "alle år", kunne det skapes om til tekst, kunne det bli til bøker?

Ett år holdt for meg til å slå fast at jo, jeg har det som skal til for å kunne skape store tekster. Jeg har god evne til konsentrasjon og innlevelse, og jeg har stor stayerevne når det gjelder å kunne jobbe fram og ferdigstille tekster. Jeg får til å skrive.
Det jeg ikke får til, er å få kontrakt med noe forlag. Til høsten er det snart gått ti år siden jeg startet å sende manus hit og dit, og jeg har enda ikke greid å få noe seriøst forlag til å tenne på mine ideer.

Men kanskje...

I en god stund nå, kanskje fra like etter jeg begynte å skrive mer sammenhengende, eller kanskje enda før, har jeg lagt planer om en helt spesiell roman som jeg vil skrive. Jeg har bevisst valgt å vente med å utarbeide ideen i særlig grad, for jeg ville først øve meg masse, og får visshet om at jeg er blitt skikkelig god til å skrive.
Etter å ha gitt ut seks romaner tror jeg at jeg har øvd nok. Jeg tror jeg med hell kunne gått løs på denne ideen nå. Ei god venninne av meg, som også er forfatter, sa allerede for flere år siden da jeg fortalte om denne romanen jeg planla, at hvorfor vente? Hvorfor ikke bare gjøre det nå? Ifølge henne burde jeg ikke vente.
Nei, hvorfor venter jeg egentlig fortsatt? Kanskje fordi jeg frykter at jeg tar feil. Kanskje blir ikke romanen noe bra. Kanskje får jeg ikke stoffet til å leve. Kanskje blir det bare en fiasko. Sannhetens øyeblikk kan være skummelt...

Hva er så ideen jeg tror kan bli et hovedverk i mitt forfatterskap?
Det dreier seg inspirasjon fra livshistorien til en virkelig person, ei kvinne som har levd, et helt alminnelig menneske, men som jeg tenker levde et innholdsrikt liv, med flere meget dramatiske innslag. Livet hennes er en roman verdt.
Jeg har begynt å gjøre litt research om henne og tiden hun levde i, men jeg bør gjøre mye mer av den slags for å kunne skrive en troverdig historisk roman.

Det er vanskelig å få satt av veldig mye tid til skriving i det hele tatt akkurat nå, men med litt mer struktur i hverdagen burde det kunne gå? Ellers må jeg si jeg føler meg heldig som har slike gode ideer jeg kan jobbe med; det må vel ses på som et luksusproblem at jeg har litt for mange...

Hva med deg? Har du mange ideer, mange baller i luften? Kan noe av det ses på som et hovedverk?