Det er viktig å drømme!

En av de norske skihoppheltene våre, Anders Jacobsen, uttaler til Ringerikes blad at han mener det er lov å drømme, og drømme stort. http://www.ringblad.no/ski-vm/article6526238.ece

Han sier: «Jeg har et stort hjerte for skihopping og store drømmer. Det er lov å drømme stort. Det er noe man må hvis man skal nå store mål. Det er mye lettere å jobbe mot en drøm enn et mål. Jeg synes det er lettere å jobbe med følelser enn et mål.»
Jeg skjønner hva han mener. Jeg tror det handler om at ting ikke skal bli programmatisk, tvunget, statisk eller kjedelig. Følelsene må være med. Og leken.

For forfattere er det også veldig viktig å kunne drømme. Jeg tror at å skrive på mange måter er som å drømme i våken tilstand. Den følelsen jeg får når jeg skriver intuitivt, når jeg ikke vet hva som skal skje på neste side. Jeg må skrive meg videre, så får jeg se. Det er som å sitte våken midt i drømmen. Det er som å sitte på et flygende teppe. Jeg kan dra hvor jeg vil, sammen med hvem jeg vil, og oppleve alt mellom himmel og jord!

På fredag falt enda en av drømmene mine i vasken, men det gjør ikke særlig mye. Jeg har mange drømmer, og det er mer der de kommer fra; jeg finner snart en ny drøm!

Ei heltinne kan da ikke hete Gudrun!?

I år skal jeg gi ut en kjærlighets/feelgood/moderne bygderoman. Den er helt frittstående og heter «Kjære Sandra».

Allerede mens jeg satt og skrev den, hadde jeg veldig stor tro på romanen. Svaldalbøkene kjentes litt vanskelig å markedsføre, fordi de var en blanding av flere sjangre: krim, kjærlighet, bygd. Men «Kjære Sandra» skulle bli en rendyrket kjærlighets/feelgoodroman, var planen. Jeg syntes jeg hadde lyktes i å skrive en mer sjangertro roman, men da jeg begynte å sende den rundt til forlagene og fikk en og annen tilbakemelding, kom det fram at jeg nok også denne gangen har blandet ”kortene” litt. I alle fall ett forlag mente at dette var en moderne bygderoman, og da jeg tenkte etter, kunne jeg jo gi dem rett, selv om mye av handlingen i «Kjære Sandra» foregår i byen, nærmere bestemt i Oslo.

I den aller første romanen jeg skrev – Vårløsning – reiste hovedpersonen fra byen og bosatte seg på bygda. Hovedpersonen i «Kjære Sandra» gjør motsatt. Hun flytter fra Leira i Valdres til Oslo, enda hun vet at bylivet egentlig ikke er noe for henne. Men hun er så forelsket i en mann som ikke vil noe noe annet sted enn i Oslo. Hun bestemmer seg for at her må hun satse, og flytter etter.

Overskriften til dette innlegget er fantasert fram med utgangspunkt i et innspill jeg fikk fra et forlag som leste manuset til «Kjære Sandra». Hovedpersonen – ei ung kvinne – heter nemlig Gudrun, og det mente forlaget ikke var noe særlig bra heltinnenavn.

Nei, heller burde hun vel hett Sandra? Men Sandra fra boktittelen eksisterer egentlig ikke. Hun er en fiktiv person fra samlivs-/spørrespalten «Kjære Sandra», en meget populær spalte i tidsskriftet Gudrun jobber i.

Jeg syntes det var fint at heltinnen hadde et enkelt, norsk navn, og for meg var det morsomt at Gudruns sjef straks begynte å kalle henne Guddy, veldig imot Gudruns vilje…

Å velge navn til personer i bøker er ikke alltid så enkelt. Jeg husker ikke nå hvor navnet Gudrun kom fra i utgangspunktet, men jeg tror jeg tidlig så for meg en scene der hovedpersonen ble kalt Guddy av sin noe spesielle sjef, og at hun hatet det. Jeg liker å ha med småting som dette; det er med på å sette personer opp mot hverandre, skaper små konflikter og gnager litt.

Når jeg først har kommet i gang med historien, liker jeg å holde på navnene jeg har valgt. Og om noen sier noe sånt som: «Gudrun? Heltinna kan vel ikke hete Gudrun!?», så er det som å vifte med en rød klut framfor nesa på meg. Da SKAL hun hete Gudrun. Basta!

Nytt år - nye muligheter

Jeg oppsummerer litt på årets siste dag:

Skriveåret 2012 ble nok et bratt år. Det var kan hende tungt, men det betyr først og fremst at 2012 har vært lærerikt og utviklende.

Før påske kom «Pengetrøbbel» ut. Jeg har fått gode tilbakemeldinger på den – folk sier blant annet at jeg skriver stadig bedre. Det er veldig hyggelig å høre, og da går det jo i alle fall rette veien!

I sommer ga jeg ut «Døden på skrivekurs» på Tekstloftet, som e-bok og print-on-demand-utgave. «Døden på skrivekurs» er så lite kjent og omtalt, at den er nesten som en hemmelighet å regne... Det er delvis min feil; siden boka er litt vrien å få kjøpt, har jeg nemlig ikke gått aktivt ut til noen aviser og markedsført den. Jeg håper boka kommer i heftet utgave i løpet av 2013 og distribueres via bokhandlere, slik at den blir enkel å få tak i for alle som har lyst til å lese.

I høst var det tre år siden jeg sluttet i jobben som biblioteksjef på Jevnaker, for å kunne skrive på (tilnærmet) heltid. Jeg ble aldri superfornøyd med framdriften i dette prøveprosjektet, og uvegerlig begynte det å vokse fram en motløshet som truet med å kvele skrivegleden. Jeg besluttet at jeg ville tilbake til lønnet arbeid, og heldig som jeg er, dukket det opp et tilbud – det var som å finne en åpen dør akkurat da jeg trengte å komme meg inn i varmen et sted. På biblioteket i kommunen jeg bor i, var det et ledig vikariat i ca 60 %. Og fra slutten av januar kommer jeg til å jobbe i full tid i alle fall ett år, i et annet vikariat på samme bibliotek.

Etter å ha følt meg som hår i suppa som forfatter i tre år, er det veldig godt å bli verdsatt for innsatsen jeg gjør som bibliotekar. Hyggelig å ha daglig kontakt med kolleger og bibliotekbrukere er det også, og ikke minst å få lønn!

Så nå er skrivinga blitt hobby igjen. Jeg er fornøyd med den beslutningen. Skrivinga er viktig, og jeg fortsetter å skrive. Men jeg har hele tiden visst at jeg ikke ville risikere den mentale helsa mi på å nå målet om å bli etablert forfatter. Forlagsbransjen framstår for meg som vrien, lukket, ubegripelig; inntrykket mitt har ikke blitt mer positivt etter hvert som jeg har holdt på, heller. Dessverre. Uten et kjent navn eller viktige kontakter er det virkelig vrient å komme noen vei.

Som en glad nyhet kan jeg nevne at jeg ga en julegave til meg selv i romjula. Jeg tok kontakt med Publica og spurte om tilbudet deres enda sto ved lag; jeg fikk nemlig tilbud om å gi ut en roman til hos dem. Jeg kommer også denne gangen til å måtte selge et visst antall eksemplar selv, men det får gå. Jeg gleder meg til ny bokutgivelse – det er alltid spennende.

Jeg ønsker alle sammen et riktig godt nytt år!

Gi aldri opp!

Denne tegningen dukket opp på facebook en dag. Dette er tankevekkende stoff for oss som forsøker å følge en drøm. Vi vet ikke hvor langt unna "gjennombruddet" vi er. Kanskje er det tjue år unna, kanskje to måneder. Om vi visste at det var tjue år, ville vi kanskje gitt opp; tenkt at så mye slit er ikke drømmen verdt. Om vi visste at gjennombruddet var like ved, ville det være enkelt å velge å stå på fortsatt.

Jeg har tidligere vært inne på at om man ikke vet, kan man tro eller håpe. Du kan håpe at du er bare millimeter fra å bryte gjennom - den tanken kan gjøre at du holder ut.

Farmen-gården 2012 – Landmark i Nord-Aurdal kommune

Jeg har i det siste fått en del spørsmål om jeg har tilknytning til gården Landmark, årets Farmengård.

Til det er svaret ja – det er denne gården etternavnet mitt skriver seg fra.

Farfaren min – Otto Engebretsen Landmark – ble født og vokste opp på Landmark, som den ellevte i en søskenflokk på fjorten, hvorav tolv vokste opp. Farfar ble født i 1891.

Gården var i en periode delt i to, i Nordre og Søndre Landmark, men ble siden sammenført til ett bruk.

Mye jord tilhørende Landmark ble demmet ned på 1960-tallet i forbindelse med byggingen av Bagndammen og Bagn kraftverk (satt i drift 1963 i følge Wikipedia).

Ikke bare deler av jorda tilhørende gården ble liggende under vann, men også noen av husene det ikke var bryet verdt å redde.

Dette fotografiet er fra farmors album. "Pappas båt på Bægna i Aurdal",
har hun skrevet under. "Pappa" her er Otto, min farfar. Jeg tror
gården på den andre siden av elva, er Landmark.

TV2s konsept for Farmen er at de som bor på gården skal settes 100 år tilbake i tid, bo som de gjorde den gangen, greie seg med mat og utstyr de selv greier å få fram på gården.

Hvor godt de lykkes med dette konseptet, er det sikkert delte meninger om. Jeg for min del tror ikke de kan greie å gjenskape hverdagen slik den fortonte seg for menneskene som levde den gangen, innenfor rammene de setter, med bytte av husbond fra uke til uke, første- og andrekjemper og hjemsendelse av en deltaker per uke.

Men det kommer da absolutt fram at ikke alt bare var idyll – det var ofte knapt med mat, og slurv og slendrian kunne få sine alvorlige følger…

For 102 år siden, i 1910, kan jeg se av folketellingen at det bodde til sammen fjorten personer på Landmark. På Nordre Landmark ti stykker:

Husbonden Engebret (f. 1851), kona Liv (f. 1854) og barna Knut (f. 1874), Gunhild (f. 1889), Anne (f. 1890), Otto (f. 1891), Anders (f. 1894), Engebret (f. 1895) og Lage (f. 1899).

I tillegg bodde det en losjerende på gården, en Mikkel Olsen (f. 1819)

På Søndre Landmark bodde det fire personer: Olav (f. 1875) var nest eldste sønn av Engebret og Liv. I folketellingen står det at han var fortsettelsesskolelærer. Kona hans het Kari Nilsdatter (f. 1883), og de hadde nettopp i 1910 fått datteren Lilli. I tillegg bodde Ole Nilsen Rud (f. 1896) der – han var Karis lillebror.

Selv om gården på denne tiden sikkert kunne gi husly og mat til mange mennesker, måtte ungene – etter hvert som de ble voksne – flytte ut og skaffe seg eget levebrød. Farfar valgte å reise til Canada i 1911, der han tydeligvis gjorde det bra. I alle fall hadde han tjent opp nok penger til at han, da han kom tilbake til Norge, senere kunne kjøpe gården Hovdesveen i Etnedal, der jeg vokste opp.

Gården Landmark eies i dag av Ole Kulterstad. Ole er barnebarnet til Gjertrud Landmark f. 1880, som giftet seg med Ole Olsen Kulterstad.

Kilder: Folket fra Kulterstad og Landmark / av Ingebert Kulterstad (I kommisjon hos Dreyer, 1985)

Skannede kirkebøker, folketellinger, emigrantprotokoller, samt skannede tinglysingsdokumenter på internett