Fantasier om forlag

For meg fremstår forlagsbransjen som en litt stengt og gåtefull verden.

Jeg har inntrykk av at forlagene for det meste bare kan sitte helt i ro og vente på at forfattere skal sende inn manus til dem – de store, etablerte forlagene trenger ikke være særlig utadvendte, inviterende eller engang imøtekommende – de drukner i manus uansett.

I en kriminalroman jeg har skrevet – som skal utgis som e-bok om ikke altfor lenge – kommer jeg indirekte inn på hvordan jeg ønsker meg at forlag kunne ha jobbet for å finne de nye stemmene flere av dem sier de er ute etter.

I romanen har politiet ærend i det store, anerkjente (oppdiktede) forlaget Scarabæus, der de snakker med en konsulent ved navn Eilertsen, om et skrivekurs forlaget har arrangert.

Politiet vil gjerne vite hvem som kom på at forlaget skulle arrangere et slikt kurs.

Eilertsen svarer:

«Hvems idé det egentlig var? Vi diskuterte på et internt seminar en gang, dette med at forlaget har som grunnholdning at vi ønsker å finne nye fortellerstemmer. En i salen nevnte at vi fant strengt tatt ingen eller ingenting av den slags, alle nye stemmer vi har oppdaget de siste årene har selv oppsøkt oss, ved å sende inn manus eller synopsis, som så har vakt interesse hos våre konsulenter. Vi oppsøker aldri mulige kilder selv – aviser, magasiner, blogger – for å lete opp skribenter med synlig talent. Og da var det at en eller annen foreslo at vi kunne arrangere et kurs, ledet av en forfatter fra stallen her, som vi har tro på, der vi gjennom annonsering og andre former for utadrettet kommunikasjon ville kunne få inn søknader fra noen av de nye stemmene, og gi dem en mulighet til å få ei lilletå innenfor.»

Nå har jeg faktisk opplevd at fantasien min (i forhold til at forlagene kunne lete og speide etter talenter på nettet, i aviser og blader) på en måte har blitt virkelighet. Jeg blogget om en upublisert kriminalroman jeg har liggende – ga et lite sitat som antydet at den handlet om litteratur og forlag, og Ken Hansen i Tekstloftet forlag leste det jeg blogget om. Han spurte da om jeg ikke ville vurdere å få den publisert som e-bok på Tekstloftet, siden han mente det var bedre enn å la den ligge i en bortgjemt fil på PC-en min. Jeg kom til at det har han rett i. Han fikk lese romanen, likte den godt nok til å ville stå som utgiver for den, så nå skal det bli e-bok av den. Bare jeg blir ferdig med n-te korrektur…

Hurra for alle drømmer som blir til virkelighet, og hurra for Ken Hansen, en forlagsredaktør som virkelig har skjønt dette med oppsøkende virksomhet!

Gode pauser

Selv om man holder på med ting man elsker å drive med – som for eksempel skriving – er det viktig å ta pauser, koble ut og ha fokus på noe helt annet en gang iblant.

Jeg må innrømme at jeg ikke er så veldig flink til å ta pauser, enten skrivingen går lett eller tungt. Går det lett, sier det seg selv at jeg blir så ivrig at jeg glemmer tid og sted. Går det tungt, synes jeg at jeg må prøve likevel og presser meg videre.

Og ofte er det slik at når man først har jobbet seg inn i et stoff – noe som kan ta lang tid og kreve mye konsentrasjon – har man ikke lyst til å slippe det igjen for tidlig, fordi man vet at da må man bruke tid på å sette meg inn i stoffet på nytt, etter pausa.

Men av og til blir det pauser, enten man tar seg sammen og bevilger seg det, eller det skjer ting rundt en som gjør at man bare må.

Påska var fantastisk fin – for vi reiste bort ei hel uke for å bo på ei koselig hytte, omgitt av litt skog, men nære den norske fjellheimen. Når man befinner seg slik på toppen av verden er det lett å føle seg ovenpå.
Alt strevet og grublinga rundt skrivinga ble liggende igjen hjemme – jeg greide å slippe prosjektene mine med tankene også. Jeg leste andres bøker og koste meg med dem, jeg gikk turer i flott natur, på beina i hvite gater (for skiløypene var for harde for min smak), sammen med menneskene som betyr aller mest i livet mitt. Livet føltes så oversiktlig og godt – det var deilig å ha fri.

For det er ikke alltid så lett å ta helt fri, er det vel? Det har du sikkert kjent mange ganger også. Kroppen og tankene må slappe av, være der de er, ikke hige etter noe annet, tenke på hva som skal skje når jeg bare kommer hjem igjen. Det er en kunst å kunne nyte det gode livet har å by på, nyte nået.

Tilbake etter en slik fin påskeferie kjenner jeg at jeg er klar for nye utfordringer ved tastaturet!

«Usynlige bøker selger dårlig»

I dagens Aftenposten har forfatter og økonom Jaran Dammann skrevet om bøker utgitt av debutanter og ukjente forfattere – de som i liten grad tas inn i bokhandelen. Og om de tas inn, blir de ikke nødvendigvis tatt inn på nytt om de blir utsolgt. Er ukjente forfattere representert i bokhandelen, får de ingen iøynefallende plassering, snarere er de gjemt i de mørke krokene, mens de kjente forfatterne er representert med stabler du formelig snubler i så fort du er innenfor dørene.

Jeg har selv hørt folk jeg kjenner fortelle at de har vært i en av byens største bokhandler og spurt etter en av mine bøker, fått beskjed om at den har de ikke inne (de har hatt den, det vet jeg, så den er utsolgt), men de kan bestille den, mot at kunden betaler porto for denne ”spesialservicen”. Det er meget skuffende at ikke lokale bokhandlere engang vil/kan være patriotiske og hjelpe de lokale forfatterne fram i lyset. Når jeg ikke er på plass i bokhandelen i Hønefoss engang, kan jeg i alle fall ikke forvente at bøkene mine finnes andre steder i landet. Ett lite sted må man begynne, man må ha et sted å slå rot, for at man kan begynne vokse. Men hvor er det? Jeg må nok satse på nettet og jungeltelegrafen, og tålmodighet må til.

Dammann debuterte i februar i år – det er bare uker siden. Han er utgitt på Aschehoug forlag, et av de store og synlige forlagene, og han heter tross alt Dammann. Jeg mener det er altfor tidlig for ham å si noe om hvor godt eller dårlig han kommer til å gjøre det – men uansett: Det er bra at noen setter søkelyset på bokhandlernes innkjøpspolitikk.

Omtale i Ringerikes blad - og tilbakemeldingene på Pengetrøbbel begynner å komme

I dag sto utgivelsen av min tredje roman omtalt i Ringerikes blad. Interessant nok velger ulike journalister ulike innfallsvinkler til det de skal skrive om. Denne journalisten spurte meg – og jeg tror hun forventet et ja – om det gikk bra med skrivingen, siden jeg hadde sluttet i jobben for å drive med det. Jeg forsøkte å gi et nyansert svar, og sa at på en måte kan man si det går bra, fordi jeg har lært mye og har utviklet meg som forfatter siden jeg begynte. Men om man ser på økonomien i prosjektet, kan man dessverre ikke si det går særlig bra. Journalisten hørte muligens – selv om jeg forsøkte å nyansere – at jeg var litt motløs akkurat der og da hun spurte, og hun skriver derfor at det ikke egentlig går bra, at jeg bruker lite penger på markedsføring fordi jeg ikke har penger til det.

Det var ikke meningen å sutre, men det er en kjensgjerning at det er vrient å komme i gang som forfatter. Det norske markedet er lite, det er mange gode forfattere som konkurrerer om oppmerksomheten til leserne, og mange av de etablerte forfatterne har store forlag i ryggen som virkelig tar i og bruker penger på markedsføring og distribusjon, så man kan jo ikke si at man konkurrerer helt på like vilkår.

Men nå skulle jeg altså ikke sutre! Det gjelder bare å stå på, fortsette å jobbe med det jeg har tro på er ønsket lesestoff blant leserne.

De raskeste leserne er allerede ferdige med Pengetrøbbel. Tilbakemeldingene jeg har fått er svært gode – jeg kjenner jeg blir boblende glad og varm om hjertet. Folk vil ha mer, de føler seg ikke ferdige med Svaldal og persongalleriet jeg har skapt. Kanskje jeg bare må skrive enda en fortsettelse om Marie og Hallgrim? Jeg får jo lyst, når jeg vet at noen vil lese!

Omtale i avisa Valdres

I går sto det omtale av Pengetrøbbel-utgivelsen i avisa Valdres. Jeg fikk stort og synlig oppslag på siste side - noe jeg er kjempeglad for!
Pengetrøbbel begynner nå å komme til nettbokhandlene rundt om - oppdaget at den er tilgjengelig hos Bokkilden, i alle fall.

Resultatet av scanninga av artikkelen ble litt dårlig - jeg vet ikke om det er lesbart alt som står. Helt til sist i artikkelen er det nevnt at jeg skal gi ut ei bok til senere i år, nemlig en kriminalroman, som e-bok. Det er Tekstloftet forlag som skal stå for den utgivelsen, men dato for når boka slippes er ikke satt enda. Jeg kommer tilbake med mer om dette senere, men kan si så mye som at kriminalromanen er en slags kreativ bearbeidelse av nederlagsfølelsen avslag fra ulike forlag har gitt meg. Jeg kaller det en "litterær krim", og særlig lesere som er interessert i litteratur og skriving vil finne denne interessant, tror jeg.