Da jeg kom hjem igjen ventet et avslag på meg – det var på feelgood-romanen min. Jeg har fremdeles stor tro på den, så den skal snart ut på reise til forlag nummer fire. Jeg tror nemlig det finnes publikum til denne romanen, som har lett innhold og lett språk, og enn så lenge har jeg tro på at det må kunne gå an finne et forlag som forstår hva jeg har laget!?
Av og til lurer jeg på om folkene i forlagene synes jeg skriver for banalt og enkelt. I et avslag jeg fikk var språket mitt karakterisert som ”greit normalspråk”. Uttrykt slik høres det ikke ut som jeg skriver særlig godt eller talentfullt – det lukter ikke av litterær kvalitet og kunst, nei.
Men det er da mange lesere som ønsker et lett og ”normalt” språk? Forstår ikke forlagene at det ligger hardt arbeid bak et lett språk, og at jeg bevisst har valgt å skrive lett? Blir de rett og slett lurt av det lette språket mitt? Tenker de at det er for banalt, og egentlig dårlig?
Eller har ikke refusjonene noe som helst med språket å gjøre? Er det innholdet? Jeg er overbevist om at det finnes mange lesere som gjerne ønsker underholdende romaner, i et lett språk, som er preget av en munter stemning, med god og glad handling. Ekte feelgood, med kjærlighet og humor. Hvorfor satser ikke forlagene mer på kjærlighet og feelgood? Må alt dreie seg om krim, vold og blod? Hvorfor kan de ikke gi meg en sjanse til å vise at det finnes lesere som ønsker gode alternativ til krim og spenning?