Alvdal, 9. november 2010, kald og blek.
Tirsdag 9. november var jeg på besøk i Alvdal, bygda hvor jeg bodde fra februar 1991 og ut 1994.
Jeg likte meg veldig godt i Alvdal og jeg fikk mange venner i tida jeg holdt til der, men jeg har dessverre ikke vært så flink til å reise dit på besøk. Siste gang jeg var der var høsten 1997, så nå var det veldig fint at biblioteket inviterte meg til Skumringstime, slik at jeg fikk et lite spark bak og kom meg av gårde. Tusen takk for invitasjonen, Britt og Torstein ved Alvdal bibliotek!
Jeg kom fram litt før to, og begynte «hilserunden» – kanskje litt originalt? – på kirkegården. (Som vanlig var det kaldt i Alvdal, og jeg som hadde tenkt før jeg reiste, at jeg for all del måtte huske å ta med meg lue! Selvfølgelig hadde jeg greid å glemme akkurat det.)
Jeg ønsket å se graven til et ektepar jeg gikk mye tur i fjellene sammen med, både sommer og vinter – de døde for noen år siden, begge to. Da jeg bodde i Alvdal hadde jeg verken førerkort eller bil, derfor var det veldig kjekt at dette paret ville ta meg med på fjellturene sine. De var også godt kjent i området, og tok meg med rundt og viste meg mange fine plasser.
Jeg burde ha tenkt på at kirkegården er stor og det ligger mange der. Plutselig ble jeg redd jeg ikke skulle finne dem, men tilfeldigvis begynte jeg vandringen min i riktig ende av kirkegården, slik at det tok ikke lang tid før jeg fant dem. Det var rart og sørgelig å se navnene deres inngravert i steinen. Det var valgt naturstein til gravstedet deres, og det passet veldig godt, siden de satte så stor pris på friluftsliv og ofte gikk tur i fjellet.
Etterpå tok jeg en snartur innom bokhandelen. Der var det foretatt en ombygging/ansiktsløftning siden sist jeg var innom. Ryddig og oversiktlig, og mye interessant av lokale bøker. Jeg ble glad for å se at de hadde en egen krok med ”Aukrust-effekter”, siden Aukrustsenteret var stengt, og jeg hadde lyst til å kjøpe med noe til døtrene mine. Det ble to krus med Solan og Ludvig på.
Til Skumringstimen på Alvdal bibliotek kom det ca 30 stykker. Jeg skulle ha min del av programmet til slutt, etter pausen. Jeg ble fryktelig nervøs da det nærmet seg min tur. Hendene mine ristet, så jeg greide så vidt å få i meg noe vann og en kopp kaffe. Kake orket jeg ikke, enda det så veldig fristende ut. Men da jeg først begynte på innlegget mitt, slapp nervøsiteten taket, slik den helst skal, og alt gikk veldig fint. Jeg hadde notert noen punkter og tenkt desto mer på hva jeg ville si, men det ble ikke helt slavisk slik jeg hadde planlagt. Jeg tittet på notatene mine innimellom, bare for å sikre meg at jeg fikk sagt det viktigste, og i en logisk rekkefølge.
Jeg fortalte at jeg nok alltid har drømt om å bli forfatter, i alle fall så lenge jeg har visst om bøker og litteratur, og visst at det var noe som het forfatter – mennesker som skrev og diktet opp alt det fantastiske som bøkene rommer. Men jeg har jo en stor dose fornuft i meg (eller en indre, kritisk stemme?), slik at jeg ikke egentlig tenkte på å realisere denne drømmen. Det var en drøm. Punktum. Jeg måtte skaffe meg en utdannelse og jobb, så fikk jeg heller ha denne skrivingen som hobby, var det vel jeg tenkte, i den grad jeg tenkte veldig bevisst rundt dette.
Jeg fortalte at drømmen likevel hadde det med å «komme opp og vake», og at jeg tok et skrivekurs som brevkurs i voksen alder. Jeg begynte på kurset mens jeg fremdeles bodde i Alvdal, men avsluttet det først i 1996, da jeg var flyttet til Hønefoss.
Jeg fortalte om friåret mitt fra august 2006-2007. Jeg sa at jeg samme år fylte 40 og kanskje var litt sliten av årene med full jobb og små unger. Jeg tror jeg kjente at livet ikke var helt slik jeg ønsket, men jeg hadde aldri tid eller ro til å tenke og kjenne etter, gjøre opp status og pønske ut om det var noen grep jeg kunne ha gjort. Det føltes alt i alt som et smart trekk å få seg en pust i bakken.
Da permisjonsåret mitt startet hadde jeg tenkt at jeg skulle få huset «på stell» før jeg satte meg til for å skrive. Med orden i huset skulle jeg få så god ro inne i meg, hadde jeg tenkt – da skulle det bli fint å skrive! Men så var det jo slik at innen jeg var kommet meg gjennom to-tre av rommene i huset, så var det første rommet allerede klart for en ny runde med rydding og vask, så det var jo ikke mulig å se noen ende på den oppgaven. Planen om å få orden i huset før jeg begynte å skrive, ble altså forkastet. Her var det flere i salen som lo – jeg tror alle som gjør husarbeid vet hvor endeløst det arbeidet er!
Jeg forklarte hvordan jeg arbeidet fram «Vårløsning» – at jeg planla veldig lite før jeg begynte. Jeg hadde et utgangspunkt og noen punkter jeg ville innom på veien, men så var det bare å kjøre av gårde og se hvordan historien utviklet seg – «veien ble til mens jeg gikk.» Jeg ga et eksempel på hvordan jeg kunne bli overrasket over ting som dukket opp – nemlig scenen tidlig i boka der Marie er på butikken, og Hjørdis i kassa ønsker henne velkommen, og vet navnet hennes og alt. Jeg hadde ment å vise hvor gjennomsiktig et lite bygdesamfunn kan være, og hvor god kontroll enkelte kan ha på alt som rører seg der, og så overrasket Hjørdis meg ved å fortelle Marie om Guri, ei kvinne Marie ikke hadde hørt et pip om før. Det merkelige var jo at heller ikke jeg hadde hørt om Guri – denne viktige sidehistorien kom bare plumpende inn på den overraskende måten der. Så slik har intuisjonen min vært til stor glede og nytte.
Jeg sa også at man har stor nytte av følelsen av at hovedpersonene er levende. Da kan man planlegge scener – de og de skal møtes og man vet omtrent hva de skal prate om – men så kan man overlate til aktørene å finne ut hvordan ordene faller. Noen ganger kjennes det som om jeg bare er observatør til hva hovedpersonene driver med, og så må jeg forte meg og skrive ned alt som skjer og alt som blir sagt.
Det er en fordel å skrive på PC. Jeg er ikke sikker på om metoden med å la intuisjonen styre hadde hatt så god effekt, om jeg hadde skrevet for hånd. Siden jeg kan touch-metoden og skriver fort på maskin, kan jeg skrive og samtidig til en viss grad holde tritt med tankene, som jo arbeider mye fortere enn folk flest skriver.
Jeg fortalte kort hva bøkene mine handler om. Her har jeg tidligere i bloggen vært inne på at man må si passe mye. Det er dumt å røpe for mye av handlingen – for da blir ikke lesingen så spennende som den kunne vært – men man må røpe såpass at nysgjerrigheten blir vekket.
Jeg fortalte også at Svaldal er inspirert av Alvdal. Jeg husker ikke om jeg sa til dem som satt i salen den kvelden at jeg ble veldig glad i Alvdal den tida jeg bodde der oppe. Men jeg sa i alle fall at jeg ønsker at folk skal kjenne at det er godt å bo i Svaldal – det skal ligge som en grunntone hele veien at det å bo ute på bygda er godt, der har man muligheten for å leve det gode liv. En av mine lesere har sagt: «Jeg tror jeg hadde villet trives i Svaldal!»
Jeg ble glad for den kommentaren der, for det er jo akkurat trivsel og godfølelse jeg vil skape.
Til slutt kunne publikum stille spørsmål, og da var det ei som lurte på hvorfor jeg ikke like godt hadde kalt bygda i bøkene mine for Alvdal?
Jeg svarte at jeg ikke hadde våget – da hadde jeg måttet være mye mer nøye, passet på at stedsnavn og avstander og alt ble riktig. Jeg ville ha det fritt, slik at Svaldal ER IKKE Alvdal, det er bare inspirert av og har likhetstrekk med Alvdal. Jeg har i bøkene også trukket inn elementer fra bygda hvor jeg har vokst opp – for eksempel dette med at det er så mye snø i Svaldal. Det er ikke alle som vet det, men Alvdal og Østerdalen generelt er et nedbørsfattig område, slik at det er ikke alltid det kommer så mye snø der i løpet av vinteren. Etnedal og Valdres, derimot, der jeg er vokst opp, der er det snø, der!
Uansett hadde hensikten min vært å skrive fra bygdemiljø. Jeg synes ikke det er så nøye hvor dette er, det viktige er at det er ei bygd. I første utkastet til Vårløsning kalte jeg bare bygda for Bygda, med stor B, og arbeidstittelen til boka var «Marie i Bygda». Siden fant jeg ut at jeg skulle gi bygda et navn, og kom etter mye spekulering fram til Svaldal. En sval dal. Navnet skulle gi positive assosiasjoner.
Min barndoms dal - Etnedal - den er også vakker, men trang (v-dal) og mørk (skogkledd)
Noen i salen, som har lest både Vårløsning og Lystløgneren, lurte på (og det så nesten ut som om de var redde for at jeg skulle svare nei) om det kommer ei tredje bok om Svaldal, og når kommer den i så fall?
Lystløgneren avsluttes på en måte som antyder at det skal komme en fortsettelse – den har ingen god, avrundet eller ”beroligende” avslutning. Derfor er jeg klar over at lesere vil etterlyse en fortsettelse, og jeg hadde nesten skrevet den tredje boka, i rask rekkefølge med at jeg skrev de to første. «Problemet» er at jeg hadde avsluttet «Lystløgneren» annerledes i utgangspunktet, og de endringene jeg gjorde, får følger for neste bok. Jeg har den tredje boka på planen – at jeg skal gå inn og gjøre nødvendige endringer, og avslutte den, for den manglet en avslutning da jeg la den vekk. Jeg la den vekk fordi jeg begynte å få nei etter nei fra forlagene angående Vårløsning, og siden har jeg drevet med andre ting, men jeg skal og vil skrive denne boka. Dessverre kommer den helt sikkert ikke i 2011. Ting tar tid i denne bransjen, folkens. Om dere er utålmodige, så gang det med minst 10 – så vet dere hvordan jeg har det noen ganger når jeg venter på forlagenes dom.
Enten spørsmålet var stilt i plenum, eller det ble tatt på tomannshånd etterpå, så lurer folk på om jeg tjener bra på denne skrivingen min. (De får jo høre at jeg har sluttet å jobbe som bibliotekar.) Svaret er at jeg har tjent fint lite, men ser på dette som en start, en periode jeg investerer arbeidstid i et forsøk på å etablere meg som forfatter, og håper at jeg blir mer kjent og får til større salg etter hvert. Mitt store håp er at et større, mer kjent forlag vil bli interessert i å samarbeide med meg, slik at jeg får bedre støtte i forhold til markedsføring og salg, samt et klapp på skulderen i ny og ne. «Du er flink. Stå på. Vi har tro på det du lager – vi liker det! Vi vil ha mer! Vi kan gjerne drøfte ideene dine med deg, hvis du ønsker det.» Finnes det et forlag som kan og har lyst til å bidra med noe slikt, så ta kontakt! :-)
Tilbake til Skumringstimen: Til slutt mente Britt på biblioteket at jeg skulle lese opp innledningen av «Lystløgneren». Beskrivelsen av vårværet der hadde i alle fall hun kjent igjen, sa hun. Her er de aller første linjene i boka:
«Endelig var våren kommet til Svaldal. April måned var begynt, med våt nedbør og plussgrader. Likevel var det ingen svaldøl med vettet i behold som hadde ryddet vekk vinterhabitten enda; garvet av de påkjenninger det robuste fjellbygdsklimaet utsatte dem for, kledde de seg etter været, ikke etter kalenderen.
Denne tirsdagen – en uke etter påske – ble regn ispedd hagl og slaps pisket sammen til et iskaldt kok av den ilske nordavinden. Blåsten snuste gretten og sur langsmed dalbunnen som om den lette etter noe. Den løftet og dyttet unna alt den var sterk nok til å ta – ei snøskuffe og et par søppeldunker veltet den lett, noen par ski falt i bakken med en kraslende lyd, og en sparkstøtting ble dyttet flere meter bortover en islagt gårdsplass. Om bare vinden hadde kunnet løfte seg litt høyere opp, og gjort en innsats for å få sopt vekk den seige skodda som hang mistrøstig og grøtaktig tykk nedetter dalsidene! Men nei – det spesielle omrisset av den trehodede Trolltoppen – på folkemunne kalt Tretoppen – var umulig å skimte, så dårlig var sikten. Ikke at noen brydde seg særlig om det; i slikt vær holdt folk seg helst inne, og gjerne så nære ovnen det var mulig å komme.»
Som takk for at jeg kom og snakket om bøkene mine, fikk jeg en søt, liten gave. Det er et produkt fra Annes keramikk, en lokal håndverksbedrift. Legg merke til skigardsmønsteret – er det ikke fint? Jeg ble veldig glad for skåla, som jeg kan bruke til saltkar.
Etter en slik dag og kveld er hodet fullt av inntrykk, man kjenner seg sliten og utladet, men veldig godt fornøyd. Sliten, men happy!
