Hva skjer?

Av og til får jeg spørsmålet: Hvordan går det med skrivinga?

Takk som spør, svarer jeg da, og så forteller jeg at jeg nå egentlig har gitt opp det der "realisere-forfatterdrøm-prosjektet." Jeg ønsker å gå tilbake til en vanlig jobb utenfor hjemmet og heller ha skrivinga som hobby. (Jeg har en del manus nesten klare, som jeg kan arbeide for å få utgitt ved siden av å ha en jobb utenfor hjemmet.)

Folk spør også om når den neste boka kommer – og de mener da neste bok med handling fra Svaldal. Jeg skjønner ut fra måten de spør, at de faktisk venter på og ønsker seg ei neste bok. Dette varmer meg langt inn i sjelen, så dere vet det. Men til dette spørsmålet er svaret at jeg ikke vet; jeg har prioritert å skrive på andre ting nå i et par år, og har ikke mer enn så vidt snust på en mulig fjerde Svaldal-bok. Jeg vet en del om hva den skal handle om – jeg har en tittel, og en person med tilhørende plot som nok skal gi politiet (les: Hallgrim) noe å bryne seg på. Men det er foreløpig bare en ide jeg ikke har begynt å kna så veldig på, fordi det er andre ting jeg vil gjøre meg ferdig med før jeg eventuelt skriver mer om Svaldal-gjengen.

Jeg har fått tilbud fra Publica om å gi ut en frittstående roman jeg sendte dem i vår. Den er enkeltstående, og kan beskrives som en ren kjærlighets- eller feelgood-roman. Forlaget gir meg samme kontrakttilbud som tidligere, som innebærer at jeg må selge et visst antall eksemplarer selv, før utgivelsen. Ved forrige utgivelse greide jeg ikke å selge alle, og måtte kjøpe ganske mange selv. Disse får jeg nok solgt videre etter hvert, men det er uansett et utlegg – en ganske stor sum jeg må ut med – som jeg helst ville sluppet å legge ut.

Et par venner av meg har lest denne romanen jeg sitter i tenkeboksen med, og gitt så sprikende tilbakemeldinger at jeg ble usikker. Selv hadde jeg i utgangspunktet veldig stor tro på romanen, men etter å ha fått mange nei fra ulike forlag, og sammen med den ene vennens negative vurdering, har jeg blitt i tvil.

Ellers har jeg fått mange gode tilbakemeldinger på Pengetrøbbel, mens det er bare ytterst få tilbakemeldinger jeg har fått om ”Døden på skrivekurs”. Det skyldes nok at det er ytterst få som har lest denne boka enda! :-) (Det skal du vite, hvis du har lest den – du hører til en eksklusiv ”klubb”!) 

Uten å vite noe som helst, tror jeg kanskje at det føles litt vrient for publikum å skaffe boka, siden den må bestilles på nettet. Men jeg håper boka skal bli distribuert til flere kanaler etter hvert; jeg har bevisst ventet med å ta kontakt med pressen for å fortelle om utgivelsen, til boka er å få i bokhandlene rundt omkring.

I og med at jeg akkurat nå har et lite vikariat på biblioteket i kommunen hvor jeg bor, har jeg måttet trappe ned skrivingen noe. Jeg har også hatt et oppdrag fra et forlag om korrekturlesing, og får et nytt oppdrag om språkvask i måneden som kommer. Jeg synes det er fint å ha disse jobbene, og veldig hyggelig å tjene penger igjen… Om det skulle være noen der ute som tror det er lukrativt å være forfatter, så tro om igjen. Jeg har tjent lite og ingenting på de fire bøkene jeg har gitt ut, men så ser jeg også på disse årene uten inntekt, som en investering, både i viktig læring og i form av at nå har jeg fått noen romaner ut som skal få en sjanse til å bli oppdaget av publikum. Jeg vet at det kan ta tid, så det er bare å smøre seg med tålmodighet.

Og så får vi se om det kommer noen romaner fra meg til neste år – jeg håper egentlig det.

«Evig eies kun det tapte»

Dette kjente sitatet fra Henrik Ibsens Brand liker jeg godt. Det er en merkverdig blanding av logisk og selvmotsigende på samme tid. Kan man virkelig eie noe man har tapt?

Sitatet henger egentlig sammen med noe mer:

«Sjel, vær trofast til det siste: Seirens seir er alt å miste. 

Tapets alt din vinning skapte – Evig eies kun det tapte!»

Jeg har nå en stund forsøkt å følge en drøm – drømmen om å bli forfatter. Jeg sa opp jobben jeg hadde, viet tid og krefter til skriving. Håpet var å få til et manus som et eller annet kjent forlag måtte si ja til å gi ut.

Jeg håpet at en dose talent blandet med en solid dose hardt arbeid skulle føre fram, men har jo funnet ut at suksessformelen er mye mer kompleks enn som så. 

Jeg vil understreke at jeg aldri trodde dette ville bli lett! Jeg er og var klar over at forlagene takker nei til de aller fleste manus de får tilsendt. Jeg er og var klar over at det kunne vise seg umulig å komme ordentlig i gang som forfatter, samme hvor hardt jeg satset.
Jeg visste også at ”alle” fraråder at man sier opp jobben for å arbeide fulltid som skribent, før man er blitt ordentlig etablert.

Det jeg ikke var klar over var hvordan jeg kom til å føle det når avslagene kom. Jeg var ikke forberedt på å kjenne meg så liten, dum og uønsket.

Jeg angrer ikke på at jeg satset skikkelig i forsøket mitt, selv om jeg nå har funnet ut at drømmen om å bli forfatter ble stadig mer knust, jo mer jeg forsøkte å fange den. Jeg innså til slutt at jeg ikke ville greie å gjøre drømmen til virkelighet på denne måten, uten samtidig å skade det forfattergjerningen lever av, som er glede, fantasi, kreativitet, lek. Alt ble så vrient, tungt og vanskelig. Hvert nei fra forlagene gjorde at motløsheten trengte seg stadig mer på. Leken og gleden ble sakte kvalt.

Derfor har jeg nå bestemt meg for å la drømmen slippe fri; som en fargeglad ballong skal den få sveve, vippe lett og lekelystent opp mot sky. Hvem vet hvor den havner, hvem vet hva den kan få se og oppleve på sin vei?

Så! Der slapp jeg drømmen! Der er drømmen tapt, der drar den… Morna drømmen min… (Snufs.)

Men vent nå litt? Drømmen forsvinner jo ikke? Den henger der oppe i lufta over meg fortsatt, slik at jeg kan se den!

Fordi jeg lot drømmen slippe å bli virkelig, har jeg faktisk fått den tilbake, hel og fin! Nå er fantasiens livslyst, glede og lek tilbake. Skapergleden som prosjektet mitt tynte og plaget med sitt alvor og ønske om å realisere mål, se resultater, hele tiden komme et stykke videre – er tilbake, like hel og fin som før!

Fordi jeg sluttet å følge drømmen, ble den fri. Å ha skrivingen som hobby er det riktige for meg akkurat nå, selv om jeg har trivdes med å skrive mye, har følt meg som en ekte forfatter og aldeles ikke har sluppet opp for ideer om hva jeg kan skrive om.

Noen ganger føles det riktig å gi slipp. Å gi opp kan kanskje føles litt som å la noe dø, men så slipper man endelig usikkerheten, den slitsomme vekslingen mellom tro og tvil. Nå trenger jeg ikke gruble, slite eller tvinge meg selv til å håpe eller tro. Nå skal jeg bare kose meg med å skrive. 

Drømmen er fri! Og jeg er fri!

Serieromankonkurranse også hos Schibsted

For en stund siden hadde jeg et blogginnlegg om CappelenDamms serieromankonkurranse.

Fristen er 1. oktober, premien er 200.000.

Nå oppdaget jeg at også Schibsted har lyst ut en tilsvarende konkurranse. 

Der er fristen 15. september, og premien er 250.000.

Du kan lese mer om konkurransen på Schibsteds hjemmeside.

Men nå begynner det å haste hvis du har tenkt å delta!