lørdag 7. august 2010

IDEER

En ide til en tekst – enten den er lang eller kort – hvor kommer den fra?

Noen får ideer av å lese avisa eller følge med i nyhetene. Du kan lese om en spesiell sak eller om en merkelig skjebne, og begynne å fabulere rundt «Hva hvis dette skjedde her i Norge, i mitt nabolag?» eller «Skal tro hvordan det kjennes å være fru X som står omtalt her?»
Noen får kanskje lyst til å skrive om en historisk hendelse – leve seg inn i tiden da noe helt spesielt hendte.

Andre får ideer av å observere mennesker – kanskje på en jernbanestasjon eller en restaurant, for så å forsøke å fabulere og leve seg inn i disses liv og skjebne. Teknikken kan også benyttes i forhold til mennesker du kjenner overflatisk eller som du bare vet litt om, for eksempel gjennom en felles bekjent. Noen bruker kanskje venner og slektninger som modeller for romanfigurer, men jeg tror det er bedre å bruke fantasien i forhold til perifere personer. Det man egentlig gjør, er vel å bruke sider ved sin egen personlighet, kanskje situasjonsbetingede erfaringer og overdimensjonere dem? Eller?

Av og til kan en få følelsen av at ideene kommer rekende på ei fjøl – de bare er der, helt plutselig. Som en fiks ide eller et skrullete påfunn, som en stemme i hodet eller følelsen av en personlighet som gjerne vil slippe til for å få fortalt historien sin. Omtrent som i Karin Fossums «Brudd». Forfatteren i denne boka opplever at romanideene kommer i form av personer som står i kø utenfor huset hennes. De venter på å få slippe inn, slik at de kan fortelle om livet sitt til forfatteren. I «Brudd» opplever forfatteren at en av personene utenfor ikke bare sniker i køen, han kommer ubedt helt inn på soverommet hennes!

For meg blir ideene ofte assosiert med en slags kjerne, et frø. Det kan være en personlighet jeg fornemmer, det kan være et tema jeg har lyst til å «diskutere». Det kan være en spesiell stemning eller en scene, som i et teater. I følge med ideen kommer kanskje noen setninger som jeg kan begynne med. Det kan være starten på en kort tekst, eller det kan være et kapittel midt i en større tekst. Så vokser det derfra.
Jeg kan jobbe med ideer og bruke penn og papir, når jeg er helt i startfasen, men ofte er det lettere å bearbeide og kna når jeg sitter ved PC-en. Det er nok fordi jeg er hurtig på tastaturet (jeg er evig takknemlig for skrivemaskinkurset jeg tok som valgfag på ungdomsskolen!) og greier å fange tankene selv om de kommer i rask rekkefølge.
Hadde jeg greid å skrive en hel roman uten PC, tro? Det er jeg usikker på, siden mulighetene for å redigere og bearbeide er så uendelig mye større når man skriver på PC, enn om man skulle holde seg til gamlemåten!

Som jeg har vært inne på tidligere i bloggen, liker jeg å la intuisjonen styre. Jeg har blitt litt flinkere til å gi intuisjonen rammer den kan arbeide innenfor, etter å ha brent meg på at jeg noen ganger havnet på et uinteressant sidespor eller regelrett i grøfta.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar