Forfatteryrkets bakside

Torsdag i forrige uke møtte jeg tilfeldig en forfatter jeg har veldig sansen for.
For en gangs skyld overvant jeg sjenansen min, gikk bort og presenterte meg og fikk slått av en hyggelig prat.

Forfatteren jeg møtte er utgitt av et såkalt seriøst og anerkjent forlag, men han fikk tydelig fram at livet som forfatter er langt fra rosenrødt av den grunn!

På den ene siden kjenner jeg at det er fint å kunne dele frustrasjon også med forfattere som må sies å være vel etablert, sammenlignet med hva jeg (ikke) har oppnådd etter flere års hardt arbeid og panisk hold-motet-oppe-tenking.
På den andre siden ser jeg at jeg kan ha grunn til å være enda mer motløs, når til og med forfattere som er sluppet inn til det gode selskap kjenner at det går tungt, sliter med motivasjonen, samt sliter med å tjene nok til å leve av skrivingen.

Han jeg møtte sa at de første årene han holdt på med å skrive, var det ren skaperglede, som en rus, som å la noe strømme, som å slippe noe fri. Men med årene har han begynt å kjenne at det går tyngre, kanskje kan det være at han fikk skrevet av seg det som sprengte? Og nå er det mer som en vanlig jobb, med kjedelige dager, tunge dager. Han kan ikke leve av skrivingen, men må ha en jobb ved siden av.
Jeg bruker ikke akkurat hans ord nå, men slik forsto jeg ham. Og jeg kjenner meg så godt igjen i det han beskriver.

Jeg har også tenkt at jeg kanskje fikk skrevet av meg det verste. Det var litt som en raptus. Å gi seg over til det. Å drive med det man aller helst hadde lyst til var veldig deilig. En stund. Til de negative tilbakemeldingene ballet på seg, til det begynte å butte, til det begynte å ligne en vanlig jobb, med stadig flere tunge og kjedelige dager innimellom. Dager da det gikk trått eller sto helt stille, da man måtte tvinge ordene fram i stedet for at de bare rauset ut.

Føler du at du sliter med å komme i gang, komme innenfor, bli tatt seriøst?
Eller føler du at du som forfatter tjener for lite i forhold til innsatsen?
Det eneste jeg kan trøste deg med er at du ikke er alene!

Kreativ på kommando

I en hektisk hverdag kan det være vanskelig å finne tid til kreativ skriving.
Men de fleste av oss har en time ledig her, en time der. Om du vil komme noen vei med skrivingen, må du - uansett om du er opplagt eller sliten etter dagens krav - forsøke å få gjort nytte av tiden du har til rådighet. Men hvis du virkelig skal kunne gjøre nytte av all ledig tid, må du nesten kunne være kreativ på kommando.

Det er mange som klarer å hoste opp saker og ting når de er nødt. Enkelte jobber vel til og med best under press. Skoleelever og studenter har stadig deadlines for oppgaver, prosjekter og stiler, og tidsfrister har vi som har en jobb å gå til også. Selv om det handler om fag, ting vi kan godt, eller ting vi kan lese oss opp på, så må vi til en viss grad være kreative og få til å produsere i sånne sammenhenger også.

Å være kreativ handler vel mest om å finne løsninger på problemstillinger.
Jeg tror man kan øve opp kreativiteten sin, og det finnes ulike måter å få i gang en tekst.

Dreier det seg om en tekst du ikke har begynt på, ikke engang har ide til, kan du gjøre noe så enkelt som å titte ut av vinduet. Skjer det noe der ute som kan bli en ide?
Eller du kan lese avisa; jeg har hørt forfattere si at mangler man noe å skrive om, er det bare å ta en titt på dagens nyheter. Der et det nok å velge i, av hverdagsdrama, naturkatastrofer, sykdom, død, ondskap, skurkestreker. Man kan også finne hyggelige ting, som katten som ble reddet ned fra treet, eller den eldre damen som fikk hjelp til å komme seg til lege etter å ha ramlet på isen og slått seg.

Hvis ideer er problemet, kan det være lurt å samle. Vær åpen og interessert. Hvis du hører noen fortelle noe spesielt, eller du kommer over noe i ei bok eller ei avis, eller det bare er noe som kommer rekende på ei fjøl, så skriv det ned (eller riv det ut av avisa) og samle det i en boks. En dag du trenger en ide, er det bare å trekke fra boksen. Eller kanskje du knipser med mobilen, eller lagrer et notat, og samler på den måten.

Om du får en oppgave, eller gir deg selv en oppgave, så klarer du alltids å produsere et eller annet.

Om du står fast, ikke kommer videre, ikke vet hvor veien går fra A for å komme til B, så kan du for eksempel gå en tur. Å gå, være i bevegelse, synes jeg stimulerer tankegangen.

Eller du kan gjøre noe helt annet, et sted langt unna PCen. Noe som får tankene vekk fra det du strevde med. Da jobber underbevisstheten imens, og neste gang du tar fatt den fastkjørte ideen, kanskje det løsner?

Jeg har lest om forfattere som ikke kan skape uten å være inspirert. Hvis de ikke har inspirasjon (lyst?) til å skrive, så gjør de det ikke. En slik forfatter klarer nok ikke å være kreativ på kommando. Jeg tror det mest har med innstillingen å gjøre. Den som virkelig vil, får til. Får du ikke til, så vil du kanskje ikke nok. Eller kanskje du har råd til å være litt lat og stå over til en annen gang du (kanskje) har litt ledig tid.

Klarer du å være kreativ på kommando?

Hva skal barna hete?

Å gi navn til personene i bøkene du skriver kan være vanskelig. Jeg vil ikke påstå det er like stor utfordring som det å navngi menneskebarn, siden romankarakterer tross alt ikke er fullt så viktige. I alle fall ikke viktige like lenge.

Rent praktisk skal navnene i bøkene fylle en funksjon, nemlig skille de ulike figurene fra hverandre. Men gjerne har du et forhold til ulike navn, og velger de som gir deg de rette assosiasjonene i forhold til hvordan du ser for deg personene.

Mens jeg holdt på med Svaldalbøkene, fikk jeg fra en testleser reaksjon på personnavn hun syntes ble for spesielle. Kanskje fokuserte jeg da vel mye på at navnene skulle hjelpe til med å skille karakterene fra hverandre, og hadde ikke tenkt nok på at de også skal virke sannsynlige. I en roman tenker jeg nå at du kan tillatte deg ett eller noen få litt ”sære” navn, men ellers bør navnene være alminnelige; her har jeg etter hvert blitt enig med min testleser.

Stedsnavn i bøkene mine har jeg også fått tilbakemeldinger på. Da går kritikken på at navnene virker kunstige/konstruerte. Stedsnavnene i Svaldal-bøkene ER konstruerte, for disse stedene eksisterer ikke i virkeligheten. Så da er det kanskje ikke så rart om de høres kunstige ut? Men jeg ser poenget, og har etter hvert forsøkt å velge mer nøytrale, normale navn når jeg har behov for å finne på stedsnavn.

For øvrig er det en kjensgjerning at fantasien min når det gjelder stedsnavn, på langt nær overgår navn du kan finne i virkeligheten. Ta for eksempel navnet Delebekk, som jeg døpte bekken som utgjør grensen mellom Svaldal og Krattstad kommune. Sært, fikk jeg høre.

Men i virkeligheten finnes det for eksempel en bekk som i dag heter Makrellbekken, som er en forvansking/forvrengning av Markedelebekken. I norsk stedsnavntradisjon er det flere eksempel på at vassdrag fungerte som grenser, eller skiller mellom eiendommer, og fikk navn deretter.
Og hva tenker du om navn som Hanekamhaug, eller Indre og Ytre Møkkalasset? De høres ut som påfunn, men er det ikke.

Jeg tror man blir vant med de fleste navn, men jeg har selv tatt meg i å reagere på personnavn i bøker. Hvis alle virker veldig fremmede og konstruerte, så reagerer man på det. Mitt råd må være å bruke mest mulig ”normale” navn. Men navnet skjemmer ingen, og etter hvert som du leser og dukker ned i historien, tror jeg du blir fortrolig med de fleste navnevalg.

Inspirerende innspill

Jeg blogget forrige gang om avslag nummer to på et nytt feelgood-manus. Dette manuset er foreløpig vist til to forlag, og etter avslag nummer to kjente jeg meg motløs. Ikke fordi to avslag er mye, men fordi jeg fikk se konsulentens uttalelse, og den var veldig kritisk. Mye av kritikken vil jeg si var basert på gal innstilling til manuset - jeg har skrevet en underholdningsroman, og konsulenten vurderte som om jeg hadde forsøkt å skrive en seriøs roman om ei kvinnes leting etter livspartner. Boka handler om ei kvinne på 35 som plutselig synes det haster med å få tak i mann, men den er altså primært skrevet for å underholde.
Selv om jeg tenkte på kritikken som skivebom, ble jeg litt lei meg.

Nå har det seg slik at jeg også har et eldre manus, dette til en kriminalroman, som jeg nylig sendte til et relativt nystartet lite forlag. Dessverre avslag der også, men dette avslaget var veldig oppmuntrende. Han som hadde lest manuset, mente kriminalromanen var velskrevet, dessuten spennende, bortsett fra slutten. Han rådet meg til å skrive om slutten på romanen og prøve manuset hos noen andre. Han mente at noen burde gi ut manuset, selv om han ikke så mulighet for at hans forlag kunne gjøre det.

Vanligvis pleier jeg å vende det døve øret til når noen foreslår endringer eller påpeker ”feil” i manuset mitt. Så lenge de ikke skal arbeide videre med manuset sammen med meg, så lytter jeg ikke til dem, fortsetter heller å følge mitt eget forstokkede hode. Jeg har tenkt at så lenge de ikke skal utgi manuset, så er eventuelle råd til meg helt uforpliktende for dem, sikkert ikke særlig gjennomtenkte og følgelig ikke så mye å bry seg om.

Denne gangen tror jeg likevel at jeg vil lytte til rådet jeg fikk. Jeg skal forsøke å skrive en ny slutt.
Det aller beste nå er at jeg føler meg inspirert til å skrive om – jeg gleder meg til å ta fatt.

For jeg ble rett og slett barnslig glad for rosen jeg fikk. Og det er når jeg er glad og fornøyd jeg best kan skape. Som det heter i undertittelen til Øyvind Hammers bok Hammerkoden (Schibsted, 2015);
«Du blir ikke lykkelig av å være best, men du er på ditt beste når du er lykkelig.»

Jeg ser fram til å dykke ned i historien igjen, kjenne på stemningen, observere, vurdere og analysere de ulike hovedpersonene, hvilke muligheter ligger i universet jeg har bygget. Hvordan skal hovedpersonene spille annerledes sammen for at slutten skal bli en ny? Det blir spennende å se.

Svaret det svever i det blå

I dag fikk jeg avslag fra forlag nummer to på feelgood-romanen jeg gjorde ferdig i vinter. Eller ferdig og ferdig, fru Blom. Selvfølgelig er den ikke ferdig, men jeg vurderer den som gjennomarbeidet nok til at jeg våger å vise den til forlag.

Motløsheten er på stigende, og det kan jeg jo ha grunn til. Hvor mye oppmuntring og tommelen opp har jeg fått i løpet av disse årene med prøving og feiling? Jo, det er oppmuntrende med fornøyde lesere, og forlag som slenger på noen hyggelige, oppmuntrende vendinger i følge med avslaget. Men det jeg hører fra forlag er jo i bunn og grunn bare nei. Nei, det passer ikke inn i vår utgivelsesprofil. Nei, den litterære kvaliteten er for dårlig.

Av og til har jeg tenkt at det hadde vært en lettelse om et avslag til slutt opplevdes som et nådestøt. Tenk om jeg fikk et avslag som sved spesielt hardt, som fikk meg til totalt å miste lysten til å skrive. Et avslag som én gang for alle ga meg fred fra det drivet, den kløen som hele tiden driver en forfatterspire videre.

Kanskje er jeg en såpass hard nøtt at ingen avslag egentlig biter på meg?
Jeg pleier å bli lei meg og oppgitt med det samme, men så er jeg tilbake på sporet, tenker like blindt og sta som ellers: Det er forlaget som ikke skjønner. Det er ikke så dårlig litterær kvalitet. De bare liker ikke ideen.

Jeg kan til og med lulle meg inn i forestillinger som: Problemet er vel at jeg er for original for dem. Det jeg skriver ligner ikke noe de har sett før, så de tør ikke satse på det. Ha! Original, liksom… Den må jeg nok veldig mye lenger ut på landet med...

Orker jeg å forsøke flere ganger?
Orker jeg å få flere avslag? 

«Svaret, min venn, det svever i det blå.»*

* Lånt fra Jan Erik Volds oversettelse av Bob Dylans «Blowing in the wind».
I: Dylan, Bob: Damer i regn : 70 sanger / på norsk ved Jan Erik Vold. – Oslo: Den norske bokklubben, 1977.  Boka kan du forresten lese i bokhylla.no.