«Evig eies kun det tapte»

Dette kjente sitatet fra Henrik Ibsens Brand liker jeg godt. Det er en merkverdig blanding av logisk og selvmotsigende på samme tid. Kan man virkelig eie noe man har tapt?

Sitatet henger egentlig sammen med noe mer:

«Sjel, vær trofast til det siste: Seirens seir er alt å miste. 

Tapets alt din vinning skapte – Evig eies kun det tapte!»

Jeg har nå en stund forsøkt å følge en drøm – drømmen om å bli forfatter. Jeg sa opp jobben jeg hadde, viet tid og krefter til skriving. Håpet var å få til et manus som et eller annet kjent forlag måtte si ja til å gi ut.

Jeg håpet at en dose talent blandet med en solid dose hardt arbeid skulle føre fram, men har jo funnet ut at suksessformelen er mye mer kompleks enn som så. 

Jeg vil understreke at jeg aldri trodde dette ville bli lett! Jeg er og var klar over at forlagene takker nei til de aller fleste manus de får tilsendt. Jeg er og var klar over at det kunne vise seg umulig å komme ordentlig i gang som forfatter, samme hvor hardt jeg satset.
Jeg visste også at ”alle” fraråder at man sier opp jobben for å arbeide fulltid som skribent, før man er blitt ordentlig etablert.

Det jeg ikke var klar over var hvordan jeg kom til å føle det når avslagene kom. Jeg var ikke forberedt på å kjenne meg så liten, dum og uønsket.

Jeg angrer ikke på at jeg satset skikkelig i forsøket mitt, selv om jeg nå har funnet ut at drømmen om å bli forfatter ble stadig mer knust, jo mer jeg forsøkte å fange den. Jeg innså til slutt at jeg ikke ville greie å gjøre drømmen til virkelighet på denne måten, uten samtidig å skade det forfattergjerningen lever av, som er glede, fantasi, kreativitet, lek. Alt ble så vrient, tungt og vanskelig. Hvert nei fra forlagene gjorde at motløsheten trengte seg stadig mer på. Leken og gleden ble sakte kvalt.

Derfor har jeg nå bestemt meg for å la drømmen slippe fri; som en fargeglad ballong skal den få sveve, vippe lett og lekelystent opp mot sky. Hvem vet hvor den havner, hvem vet hva den kan få se og oppleve på sin vei?

Så! Der slapp jeg drømmen! Der er drømmen tapt, der drar den… Morna drømmen min… (Snufs.)

Men vent nå litt? Drømmen forsvinner jo ikke? Den henger der oppe i lufta over meg fortsatt, slik at jeg kan se den!

Fordi jeg lot drømmen slippe å bli virkelig, har jeg faktisk fått den tilbake, hel og fin! Nå er fantasiens livslyst, glede og lek tilbake. Skapergleden som prosjektet mitt tynte og plaget med sitt alvor og ønske om å realisere mål, se resultater, hele tiden komme et stykke videre – er tilbake, like hel og fin som før!

Fordi jeg sluttet å følge drømmen, ble den fri. Å ha skrivingen som hobby er det riktige for meg akkurat nå, selv om jeg har trivdes med å skrive mye, har følt meg som en ekte forfatter og aldeles ikke har sluppet opp for ideer om hva jeg kan skrive om.

Noen ganger føles det riktig å gi slipp. Å gi opp kan kanskje føles litt som å la noe dø, men så slipper man endelig usikkerheten, den slitsomme vekslingen mellom tro og tvil. Nå trenger jeg ikke gruble, slite eller tvinge meg selv til å håpe eller tro. Nå skal jeg bare kose meg med å skrive. 

Drømmen er fri! Og jeg er fri!

Serieromankonkurranse også hos Schibsted

For en stund siden hadde jeg et blogginnlegg om CappelenDamms serieromankonkurranse.

Fristen er 1. oktober, premien er 200.000.

Nå oppdaget jeg at også Schibsted har lyst ut en tilsvarende konkurranse. 

Der er fristen 15. september, og premien er 250.000.

Du kan lese mer om konkurransen på Schibsteds hjemmeside.

Men nå begynner det å haste hvis du har tenkt å delta!

Plant et tre

I forrige uke plantet vi et plommetre i hagen vår. Foreløpig er det bare en liten ”pinne” med litt løv på, så det vil gå noen år før treet bærer frukt. Da gjelder det å være tålmodig.

Det slo meg at dette med å forsøke å komme i gang som forfatter, er litt som å plante et tre.

Det lille treet er kanskje det man har av talent, utgangspunktet man har å jobbe seg ut fra når man investerer tid, studier, prøving og feiling for å komme nærmere målet; den spede starten på noe som kan bli stort og sterkt. Når man planter et tre, setter man røttene i god jord, og lar så sola, regnet og tiden virke. Fordi det ligger i treets natur at det skal vokse, blir det etter hvert større og sterkere, og til slutt bærer det kanskje frukt. Men tålmodighet må til. Og tillit til at tiden og naturen får det til, selv om det fra uke til uke knapt er synbare endringer på treet. 

På samme måte innser jeg at tålmodighet er en dyd når man vil komme i gang som forfatter. Der jeg før tenkte at jeg ville ha kommet et stykke på vei etter to-tre år med hardt arbeid, skjønner jeg nå at man bør ha et mye lengre tidsperspektiv. Kanskje om 10-20 år er jeg kommet et stykke som merkes. Ved å se mer langsiktig på ting, skrur man også forventningene ned, og forhåpentligvis blir ikke skuffelsene så store når man ikke kommer til målet med en eneste gang.

Et stille rom

Når jeg skal skrive er det mange ganger som å gå inn i et stille rom, stenge døra etter meg, og glemme eller stenge ute hverdagens kjas og mas. Det å kunne dukke ned i oppdiktede problemstillinger, eller engasjere meg i liv og skjebne til fantasifigurer er kanskje som en slags flukt, men det oppleves i alle fall som å gå inn i noe som gir meg fred, det oppleves som stille og rolig, på en god måte.

Jeg vet ikke om andre forfattere har det likeens, men i hodet mitt foregår det alltid noe. Av og til er det slitsomt mye. Jeg tumler med ideer, lytter til hva hovedpersonene mine i bøker vil fortelle meg, eller kanskje ”lytter” er feil ord; kanskje jeg mer sanser at de vil et eller annet. Helst vil de nok videre? De vil at jeg skal gå inn i deres historie igjen, og fortsette der jeg slapp. «Hva skjer videre i livet mitt?» spør de kanskje. 

Det er mange av de litterære figurene mine etter hvert. For jeg har hatt og har så mange ideer, og jeg må innrømme at jeg av og til hopper ganske mye mellom ideene mine. Før jeg er ferdig med ide A, hopper jeg kanskje til ide K og skriver litt på den. Så fristes jeg til å grave litt mer i en ide F, som er en jeg tar litt innimellom, og kanskje får jeg likegodt en helt ny ide P, som jeg ikke greier å la være å begynne på med en gang den dukker opp…

Jeg tror skrivingen oppfattes som et stille eller behagelig rom for meg, fordi jeg da endelig kan la alle ”stemmene” få slippe til. I hverdagen ellers - når jeg driver med andre ting, da jeg er der for andre (virkelige!) mennesker - må stemmene inni meg tie. Det kan være slitsomt å dytte dem vekk, holde dem unna, få dem til å være stille, be dem vente.

Hm. Kanskje forfatter ikke er et yrke, men en diagnose? At man ”hører stemmer” pleier vel ikke å være et godt tegn, eller hva...? :-)

Joda, for en forfatter tror jeg det er en veldig god ting å ”høre stemmer”. Hva tror du?

Bedre med ei bok i hånda...

Jeg er sikkert veldig gammeldags, men når jeg nå sitter her og ser på den siste boka mi - «Døden på skrivekurs» - ei god, real papirbok som jeg kan holde i, kjenne tyngden av, snuse på, bla i – ja, da først opplever jeg boka som virkelig, som faktisk eksisterende. Det er ikke lenger bare et fantasifoster som flyter rundt på internett et sted – bestillbar til lesebrett eller som print-on-demand. Først nå – som jeg har fått boka i hus – er det som den eksisterer. Først nå er det som om den virkelig er blitt født.

Det er en herlig følelse. Endelig har jeg "barnet mitt" her hos meg. Og så fin den er! Jeg var ikke så rent lite spent på hvordan en print-on-demand-bok ville se ut, men papir, permer og innbinding er av meget god kvalitet. 

Det eneste jeg kan si jeg savner, er at tekstene til forfatterspira i boka – Edvarda Knutsen – ikke er blitt satt med en annen bokstavtype enn resten av teksten. Da jeg sendte fra meg tekstfila, skilte Edvardas bolker seg klart ut fra resten – men ikke slik her, altså.

Likevel tror jeg leserne vil forstå hva som utgjør selve fortellingen, og hvilke deler som er skrevet av Edvarda.

Nå passer det bra å sende en takk til Ken Hansen i Tekstloftet forlag - takk for at du var med på å realisere dette prosjektet!