Løpedagene er kanskje over?

Nå er det vel virkelig på tide med livstegn herfra! Jeg har jo funnet ut at det går an å ha innlegg om andre ting enn skriving, ellers kan det hende det aldri blir noe innlegg...
Så i dag blir det et innlegg om aldring. I høst fylte jeg 59, så 60 er ikke så langt unna, og jeg må innse at jeg er i ferd med å bli gammel. Å snakke om når man skal gå av med pensjon er ikke et uvanlig samtaletema i sosiale lag jeg deltar i, likeledes å drøfte hvorvidt man bør flytte til noe mer lettstelt enn det store huset som nå bare skal romme to personer.

Jeg har lest flere bøker om alderdom, og synes det er veldig bra at noen belyser hva alderdommen kan medføre. Det er mye som er stusslig, men det er mye som er bra også. Det handler om - som for hele livet for øvrig - å kunne nyte nået, sette pris på det man har, ikke hele tiden tenke på hva man har mistet eller savner eller ser at "alle" andre har. For det finnes jo flust av mangler og savn for mennesker i alle aldre.

Jeg var i mange år en ivrig jogger. (Jeg kalte også det jeg holdt på med, for løping, men ble aldri noe særlig rask). Men de siste par-tre årene har det blitt stadig vanskeligere å jogge, på grunn av vondter her og der. Det er et savn å kunne legge ut på joggetur. Gjerne alene, men gjerne også sammen med venner. Det å skravle med en god venn mens man legger i vei og nesten umerkelig få gode innskudd på helse-kontoen, det er så fint! Jeg ser jo mange som er mye eldre enn meg, som fortsatt jogger og løper og holder på, så jeg tenkte kanskje det var noe galt med kroppen min. Men nå innser jeg at det faktisk er "alderen som krever sitt". Her gjelder det å se muligheter - hva kan jeg gjøre av aktiviteter nå, som er bra for helsa?

Jeg er også veldig glad i å gå; når man går får man brukt sansene underveis, i større grader enn når man løper eller jogger fram i «rasende fart». Jogging har kanskje fungert mer som meditasjon for meg; det er ikke plass til så mange tanker når pulsen er høy og pusten går som en blåsebelg. Når man går, derimot, kan man observere underveis, reflektere over det man observerer, eller helt andre ting. Bearbeide inntrykk etter arbeidsdagen eller spesielle hendelser, legge planer og strategier for hvordan man skal komme videre i et prosjekt man jobber med. Eller man kan høre på musikk eller en podkast.

En følelse man kan ha når man løper, er følelsen av flyt. Av å være i drift, på vei framover, eller i alle fall på vei i en eller annen tydelig retning. Sånn kan det også kjennes når man har skriveflyt. Det bare strømmer på, bokstaver, ord og setninger former seg uanstrengt og lett.
Følelsen av skriveflyt har jeg dessverre ikke hatt på lang tid, men så har jeg heller ikke satt meg ned og forsøkt så mye.
Her om dagen pratet jeg med ei anna som skriver, hun er ung og jeg begynner å bli gammel. Jeg sa til henne at jeg kanskje ikke kjenner så mye av det presset lenger; lysten til å skrive, drivet etter det. På en måte er det faktisk litt godt. Kanskje jeg kan kjenne noe på den samme roen når det gjelder løping. I alle fall etter hvert? Og så skal jeg nok passe på å jogge/gågge de dagene hvor kroppen er villig. 

Skogen er snart rudd -

I forrige innlegg tok jeg for meg en aforisme, i dag blir det et av våre mange ordspråk. Ordspråkene som ser ut til å gå stadig mer i glemmeboka.
Det hender at de ramler ut av meg når jeg kommer på noe jeg synes passer til situasjonen, og hvis noen av den yngre garde er i rommet med meg da, så ser de gjerne rart på meg. 
Jeg kan for så vidt huske at jeg syntes noen av ordtakene var "rare" da jeg var liten, men vi pugget dem på skolen og de var en del av folkelærdommen. Så var de ikke rare lenger, man hadde dem med seg videre i livet.

Ordspråket jeg tar for meg i dag, er ikke så vanskelig å forstå. Det går slik ifølge Ivar Aasen: Skogen er snart rudd, han er ikkje snart runnen (eller upp atter runnen). Om dette likevel skulle oppleves som vanskelig å forstå, så er det vel helst på grunn av den gamle nynorsken. Ivar Aasen samlet norske ordspråk og fikk dem utgitt i 1856. I boka ordnet ham dem tematisk, og dagens ordtak står under kategorien "Mark og skov".
Oversatt til mer moderne nynorsk, så står det noe a la: Skogen er snart rydda, men er ikkje snart oppvaksen att.

Skogsmaskiner eller en orkan feier snart en skog av banen - trærne i skogen brukte 70 til 100 år på å vokse seg høye.

Ordtaket "rant meg i hu" som det heter, da jeg hørte om en viss herremann i landet over there som melder landet sitt ut av samarbeid og avslutter viktige og vel etablerte avtaler, fordi han mener at landet hans klarer seg mye bedre på egen hånd. Alt det ledere før ham har arbeidet for å opprette og holde ved like - og det kan ha tatt lang tid - klarer han fort å rive ned.