Eller "løpe"... Enkelte mener at det jeg gjør er å "jogge", og det er kan hende rett benevnelse. Spesielt fort går det jo ikke. Men det er likevel en følelse av fart; det er noe med å kjenne vinden i håret som er veldig tilfredsstillende. Det er ingen tvil om at jeg liker aller best å trene utendørs - det er jo der det er mest vind, som kjent.
Et par år nå har jeg vært med i en liten gjeng som løper rolige langturer sammen, og det er genialt. Med noen å skravle med underveis, går kilometerne merkverdig fort unna.
I flere år har jeg deltatt i mosjonsløp i distriktet, og løpevenninnene mine har deltatt i noen av de samme løpene. Men nå sier i alle fall den ene at nok er nok, nå skal hun ikke delta i flere løp. Hun kommer til å trene løping likevel, hun trenger ikke disse konkurransene for å ha motivasjon til å trene.
Beslutningen hennes har fått meg til å tenke litt over hvorfor jeg selv deltar i løp. Det er ikke bare fordi det motiverer til å trene mer og bedre; det er også andre ting som drar. Som atmosfæren og følelsen av fellesskap både før, under og etter løpet.
Og jeg tror faktisk jeg trener mer og bedre så lenge jeg tenker at jeg skal bli bedre, eller gjøre det bedre på de enkelte løpene enn jeg har gjort tidligere. Kanskje blir jeg ikke raskere, men jeg kan tilbakelegge distansen uten å bli like kadaver sliten som jeg pleide før.
Tradisjon er også en grunn. Når man har vært med i samme løp x antall år på rad, har man ikke lyst til å bryte rekken.
Jeg løper ikke for å bli sett eller for å få navnet på resultatlista. (Jeg har sett bilder av meg selv løpe, så det er helt klart ikke for å bli sett jeg løper. Det er virkelig ikke noe særlig å se på...)
Jeg løper ikke for at folk jeg kjenner skal si "Så sprek du er!", selv om det er hyggelig med ros. Det som driver meg er en indre motivasjon. Jeg gjør det fordi jeg har lyst.
På samme måte som jeg har lyst til å delta i mosjonsløp, har jeg også lyst til å stille til start når det gjelder skriving. Jeg har lyst til at det jeg skriver skal bli til noe, og at det blir lest av andre. Derfor har jeg gjentatte ganger sendt manus til forlag og bedt om at de vurderer om det kan gis ut i bokform. Derfor har jeg - når forlagene har vendt tommelen ned - i noen tilfeller stått for utgivelsen selv.
Jeg må stille meg spørsmålet: Kunne jeg vært like tilfreds med å skrive bare for min egen del? Puttet tekstene i skuffen, latt det ligge der ufødt? Kunne jeg latt være å stille til start? Da hadde jeg sluppet at noen ser meg og vurderer prestasjonen min; det kan jo være ubehagelig å få tilbakemeldinger. For ikke å snakke om det andre alternativet: Ikke å få tilbakemeldinger; følelsen av å være luft, totalt ubetydelig i den store litterære sammenhengen, hvor behagelig er den, liksom?
Når det gjelder skriving har jeg også en indre motivasjon. Det er gøy å være med. Det er gøy å prøve, se hva det kan bli til. Og det er godt å få ut noe av alt det som svirrer omkring i hodet på en; omskape tanker og ideer til noe mer håndfast og konkret, en tekst. Aller mest håndfast blir det når det blir en ordentlig bok - helst papirbok - ut av tankespinnet.
Hva med deg? Hvorfor skriver du? Hvorfor fortsetter du, selv om det kanskje også for din del er slik at forlagene bare rister på hodet til det du sender dem?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar