onsdag 30. november 2016

Nervøs, men pytt

I dag var jeg innholdet i Litteratur til lunsj på biblioteket hvor jeg jobber. Det var ikke så mange som kom og hørte på, men de som kom var lydhøre og interesserte. Jeg ble uventet nervøs. Vanligvis pleier det å gå over bare jeg har sagt de første setningene og "gir meg over" til innholdet i det jeg skal si. Men i dag varte nervøsiteten til jeg var nesten helt ferdig. Det var uvant og ganske slitsomt.

Innlegget skulle bare vare ca 30 min. Da jeg øvde hjemme slet jeg med å holde meg innenfor halvtimen, mens på biblioteket i dag hadde jeg snakket meg gjennom det meste da det var gått 20 minutter! Enten snakket jeg ekstra fort, eller så fikk jeg skrelt vekk alle digresjoner og tilleggsopplysninger jeg hadde med da jeg øvde.
Men da fikk jeg tid til å lese litt, slik jeg hadde tenkt hvis jeg det ble rom for det. Jeg leste da et utdrag fra Døden på skrivekurs; meningen var å vise at jeg så å si alltid har et snev av humor med i bøkene mine.

Jeg følte selv at det var slitsomt i dag og ikke gikk spesielt bra. Men jeg fikk skryt etterpå, og flere sa det var interessant. Det virket som om flere fikk lyst til å kikke nærmere på bøkene, så da er jeg godt fornøyd. :-)

4 kommentarer:

  1. Hei, og gratulerer med vel gjennomført! Jeg er sikker på at det er en lettelse å ha kommet i mål ja, men skjønner godt at du var litt nervøs. Det er jo helt naturlig. Synes du skal være stolt, jeg! :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det, Gro Jeanette! Ja, jeg er stolt. Tenk å stå der og kunne presentere hele seks bøker. Jeg skjønner nesten ikke selv at jeg har skrevet alt dette. Og jeg er ganske sikker på at det ikke er slutt med de seks bøkene, heller! :-)

      Slett
  2. Hei! Så fint at du er i mål og at det var en lydhør og interessert forsamling. Det er slett ikke alltid at folk takker etterpå, så det høres fint ut!

    Og takk for at du er ærlig om det å være nervøs. Nå har det seg faktisk sånn at det ikke nødvendigvis er forfatterne som er de beste foredragsholderne, det tror jeg faktisk ikke at publikum forventer heller. Det blir vel mer som et personlig møte, og da spiller det liten rolle om det blir noen nervøse rykninger her og der :)

    Jeg har selv holdt endel kurs og foredrag opp gjennom, både jobbrelatert og i form av mer personlige interesser. Selv om jeg har stått der framme mange ganger, kan det ennå skje at jeg blir uventet nervøs, og gjerne i de små settingene hvor jeg egentlig ikke regner med det. Har alltid med vann for når jeg vet at jeg har det innen rekkevidde blir jeg sjelden tørr i munnen (det verste som kan skje). Ellers tror jeg det beste man kan gjøre når nervøsiteten rammer, er å stikke hull på den med en innrømmelse/kommentar, kanskje på en morsom måte. Da forsvinner vanligvis nervøsiteten + at det jo "bounder" med tilhørerne. De vil jo bare alt godt :)

    Men sånn forøvrig er jeg helt sikker på at de frammøtte fikk et fint lunsjforedrag! Så gratulerer med det!:)

    Fin søndag!

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei og takk for kommentar! Og takk i like måte for at du er ærlig om DIN nervøsitet! Enkelte elsker jo bare å stå på en scene og prater i vei som ingenting, mens vanligere er det nok at folk synes dette er både vanskelig og fælt. LITT nervøsitet gjør vanligvis ingenting; det gjør bare at man skjerper seg, og det er jo bare sunt.
      Mye kan løses ved at man er godt forberedt, eller at man kjenner innholdet godt eller er engasjert og interessert i det man prater om, da glemmer i alle fall jeg veldig ofte at jeg syntes det var litt skummelt i utgangspunktet, og blir i stedet ivrig opptatt av å formidle det jeg selv er interessert i.

      Nervøsiteten vil jeg alltid ha med meg, men den tar ikke fullstendig overhånd lenger, slik den gjorde før. I ungdommen da jeg for eksempel skulle piano og noen hørte, skalv jeg på hendene, hjertet dunket sånn at tempo ble helt umulig å finne ut av; det var et skikkelig mareritt. Og da jeg skulle legge fram noe i klassen under studietiden, kunne jeg miste pusten og stemmen og jeg vet ikke hva. Etter mye øvelse og vedvarende tro på at jeg ville overvinne nervøsiteten til slutt, har jeg greid å komme dit jeg er i dag.
      Det varierer hvor hardt man må jobbe for å tøyle nervene, og som du er inne på kan man bli overrasket over hvor sterkt man får det, i en setting man med fornuften ikke kan se utgjør noen trussel.

      God søndag til deg og!

      Slett