Artikkelen hevder forlagene satser på denne typen litteratur, likevel har den lav status.
Artikkelen kan du lese her: Flaut å kjøpe damelitteratur
Jeg lurer på hos hvem underholdningslitteraturen har lav status? Hos litteraturkritikerne, sikkert nok. Jeg tror også at en del forlag og forlagsfolk ser på underholdningslitteratur med et litt skjevt blikk.
Jeg har for lengst innsett at det jeg skriver - feelgoodromaner kanskje mest myntet på kvinnelige lesere, av mange anses som lavstatuslitteratur, og min oppfatning etter å ha fridd til ulike forlag gjennom noen år, er faktisk at forlagene IKKE satser på denne typen romaner.
Av et forlag fikk jeg til og med råd om ikke å flagge at jeg skrev underholdningslitteratur; han som ga meg rådet hadde fått piggene ut og stilte seg litt negativ til overhodet å lese det jeg sendte til vurdering, fordi jeg skrev i følgebrevet at jeg anså romanen som en underholdningsroman, men så hadde han begynt å lese og fant ut at det ikke var så verst, likevel.
Det er mulig definisjonen "damelitteratur" ikke helt passer til det jeg skriver. Det er vanskelig å sjangerplassere i underklassene av underholdningslitteratur, for de er mange. Artikkelen i Aftenposten tror jeg i hovedsak henviser til det jeg kaller "skjebneromaner", av andre kalt "løkkeskriftbøker" eller "lavendeleng-bøker", fordi de ofte er prydet av vakre omslag med kvinner stående i eller ved lavendelenger, eller viser grønne, gåtefulle hager bak et stakittgjerde, og tittel og forfatter er skrevet med store,
romantiske (?) løkkeskriftbokstaver.
Det jeg skriver, eller ønsker å skrive, er det jeg vil kalle feelgood. Jeg skriver ikke om så veldig store hemmeligheter, eller veldig dramatiske skjebner. Jeg liker å skrive om nokså allminnelige folk, skrive noe mange kan kjenne seg igjen i. Jeg liker å underholde, men kan også ha et alvorlig bakteppe eller undertoner som leserne kan se eller merke seg om de evner eller vil, og som kan gi dem noe å tenke over, noe å tygge på.
Det er mulig forlagene satser på det jeg kaller "skjebneromaner", men jeg vil hevde at de importerer mesteparten av dette fra utlandet. Norske forfattere som skriver underholdningslitteratur rettet mot kvinner, er det ikke mange av, hvis vi holder kriminallitteraturen utenfor dette "regnestykket". De fleste av de som skriver kvinneunderholdning, skriver serielitteratur; da tenker jeg på de uinnbundne bøkene, der det kommer en ny i serien annenhver måned. Lengden på boka, samt hvert kapittel i boka følger maler for hvor store/lange de kan være, og hver bok slutter med en cliffhanger, så man skal vente i spenning på neste nummer i serien.
Enkeltromaner innen underholdningssjangeren bærer seg ikke økonomisk, har jeg hørt forlagsfolk si.
Så at forlagene satser på underholdningslitteratur for kvinner, mener jeg er en sannhet med modifikasjoner. De satser serier, eller de satser oversatt litteratur. De satser ikke på norske forfattere som skriver innen underholdningssjangeren, vil jeg påstå.
Jeg håper det skjer en endring her, at forlagene ser at velskrevne underholdningsromaner skrevet av norske forfattere, også er noe å satse på.
Hei! Jeg synes det er trist hvis begrepet "underholdningsroman" skl være negativt ladet. Jeg tror faktisk ikke at leserne bryr seg om det, men det er klart at holdninger fra forlag, kritikere og kanskje også forfattere vil påvirke. Du har et poeng med at de fleste løkkeskriftbøkene er importerte bestselgere. Jeg ser på det som en trend, og har aldri tenkt noe negativt om det.
SvarSlettVi trenger mange ulike sjangre, og en bok kan da få være en god leseopplevelse selv om den har løkkeskrift på omslaget! En bok kan være viktig for leseren selv om den er lettlest, eller man ikke trenger IQ over snittet for å kunne prate om innholdet med andre lesere.
Husker mitt første bokmanus sm jeg plaget de største forlagene med for flere tiår siden, var tenkt som lettlest hverdagslesing. Det var et poeng at boken ikke skulle ha en samfunnskritisk misjon, eller moralsk etc.Noen av konsulentuttalelsene viste at de ikke greide å forholde seg til at det skulle være ukomplisert. Så dette er nok ikke nytt fra bransjen (selv om det manuset nok uansett ikke fortjente opptrykk, men det er en annen skål) :)
Er enig med deg, det er synd om underholdningsroman skal være et negativt ladet begrep. Det er ikke noe galt i å la seg underholde. Noen ganger leser men for å koble ut, andre ganger for å koble på. Noen ganger kan selv de "enkleste" bøker gi aha-opplevelser og innsikt i ulike problemstillinger.
SlettJeg har også opplevd å få manus vurdert som om det skulle være et samfunnskritisk mesterverk, og da MÅ det jo falle igjennom. Det opplevdes som skuffende, da jeg mente å ha sett at forlaget ønsket en utgivelsesprofil i retning det jeg holder på med. Det er mulig konsulenten som vurderte manuset mitt ikke var helt innforstått med forlagets utgivelsesprofil, hvem vet. Når man får et slikt avslag, basert på en slik vurdering, er det vanskelig å anke, selv om det føles aldri så feilaktig.
Du har et poeng i det du skriver helt til slutt - det er ikke sikkert mine manus heller har fortjent å bli utgitt. Men slik kan man ikke tenke om man vil komme noen vei som forfatter; det gjelder å være overbevist om at det man gjør kan glede noen lesere, om det bare blir tilgjengelig for dem.
PS: Når jeg klikker på bildet av "Pengetrøbbel" får jeg "not found"... fixe? :)
SvarSlettTakk for at du gjorde meg oppmerksom på feilen, nå skal det fungere.
Slett