Jeg har en fridag i uka, men den har en tendens til å bli spist opp av praktiske gjøremål, husarbeid og ting som bare skjer. Man lever jo ikke i et vakuum, det kan være noe på jobben man tar med seg hjem, eller det kan være noe som dukker opp i forbindelse med familie, venner eller fritidsinteresser, som må tas hånd om.
Men ærlig talt kunne jeg nok ha skapt noe mer, hvis jeg bare hadde greid å klekke ut hvordan jeg skal løse oppgaven jeg har gitt meg selv, nemlig å komponere en ny slutt på kriminalromanen jeg har hatt ferdig lenge, men som nå altså er blitt uferdig igjen, siden jeg bestemte meg for at slutten skal byttes ut.
Jeg vet i grove trekk hva som skal skje og hva løsningen på krimgåten skal være, men det er presentasjonen og utviklingen av historien, slik at det blir spennende og troverdig, jeg ikke har klart for meg enda.
Vanligvis når jeg skriver, utvikler historien seg mens jeg sitter ved PCen og skriver. Det fungerer på en måte som at jeg bare begynner å grave et sted jeg tror det er lurt, og så ser jeg hva jeg finner, eller hvordan handlingene går i hverandre og ting utvikler seg. Men noen ganger får jeg ikke intuisjonen inn på noe spor som fører noe fornuftig sted. Da hender det at jeg heller går unna PCen, driver med noe praktisk og forsøker å drodle litt i tankene rundt flokene jeg har møtt i skrivingen. Eller jeg kan sette meg ned med penn og papir, tegne og drodle litt, skrive ned stikkord, forsøke å få et overblikk på den måten. Noen ganger hjelper det jo å få ting på avstand, få det litt unna seg. Da ser man kanskje de store linjene, henger seg ikke opp i detaljene.
Andre ganger tar jeg heller fram noe helt annet, og det ble taktikken denne gangen.
Kriminalromanen fikk hvile en stund, etter at jeg først forsøkte å skrive en ny slutt, bare ved å fyre løs og se om jeg fant på noe lurt - og det ikke fungerte. Mens kriminalromanen har hvilt, har jeg lest gjennom underholdningsromanen jeg hadde ferdig i høst, og som jeg til nå har fått to avslag på.
Jeg ikke bare leste gjennom, da, jeg rettet også opp noe småplukk hist og pist, blant annet var det et kapittel jeg kuttet ganske mye i, fordi testleseren min og det ene forlaget ga noen spesifikke tilbakemeldinger for akkurat den biten.
Nå er underholdningsromanen hos et forlag jeg aldri har sendt noe til før.
Som vanlig venter jeg spent og håpefullt, forberedt på det verste, men håper det beste.
Nå tenker jeg på kriminalromanen igjen, og håper det plutselig skal gå opp et lys for meg...
Hei! Ja, det er både godt og lærerikt å ta en pause og få litt avstand til historien før du fortsetter, er min erfaring. Om du ikke kommer videre rent skrivemessig, så gå over til å rette konkrete skrivefeil eller gjør noe helt annet. Legg den gjerne helt vekk noen dager. Men jeg vet akkurat hvordan det er, man vil jo så gjerne få historien helt i mål! Håper at det løsner, lykke til!
SvarSlettHei og takk for kommentar, Gro Jeanette! Noen ganger er det noe med ikke å stirre for rett på ting, hvis du skjønner hva jeg mener. Se litt til siden eller forbi, så kan sidesynet plutselig fange opp noe. Vi må håpe at det løsner :-)
SlettHei Randi, så spennende du har det for tiden! To store prosjekter og greier. Da er det jo mulig å bytte litt når det går seg fast. Jeg liker også å skrive uten at alt er så nøye planlagt på forhånd. Det hjelper å ha noen store linjer, men som du er inne på dukker det jo noen gang opp gull når man bare graver litt :) For en roman må sikkert de store linjene være litt fastere enn for en novelle, for om noe endres kan det få uoversiktlige konsekvenser for helheten. Krevende øvelse, men veldig givende! Lykke til - ikke minst med den du har inne hos nytt forlag nå! :)
SvarSlettJoda, jeg har visst noen store prosjekter. Og jeg har flere enn disse to. Mulig jeg gaper litt for mye noen ganger...
SlettNår jeg skriver, må jeg alltid planlegge noe. Noen ganger tenker jeg på ideene mine som en prikk-til-prikk-tegning - jeg har sett for meg noen punkter jeg må innom, men veien mellom kan få være uforutsigbar.
Andre ganger har jeg bare en ide, som et lite frø, jeg bare begynner et sted og ser hvordan det vokser og utvikler seg. Det er kjempespennende, men det er ikke alltid det blir noe vettug ut av det. Men noen av romanene mine har faktisk hatt sin spede start på den måten.
Jeg tror det er like krevende å skrive noveller, men det tar ikke like lang tid. For novellene kan man nok også tillate seg å tenke noe kortere, om du skjønner. Romaner har lengre linjer, og flere linjer, som må inngå i en helhet som man bør se ganske klart for seg. Men for meg kan det store bildet være noe som trer fram etter at jeg har skrevet en stund. Omtrent som jeg har funnet noen puslespillbiter, og så skjønner jeg ut fra de fragmentene hva helheten må bli.
PS: Har svart på spørsmålet ditt i en litt gammel bloggpost hos meg. Jeg gjør det på begge måter - lønn + foretak. Det ville uansett ikke blitt noe pes ettersom arbeidsgiver henter skattekort fra Altinn, ofte går det direkte via regnskapssystemet, altså stor forenkling.
SvarSlett