It’s hard work being bitter

Slik så heftet ut - en Peanuts-klassiker.
Bildet er lånt fra Catawiki

For mange år siden fikk jeg til jul et hefte med Knøttene. Heftet var på engelsk. Knøttene heter på engelsk Peanuts, og heftet jeg fikk het ”It’s hard work being bitter”.
Dette uttrykket kommer til meg av og til...

Ingen har vel lyst til å være bitter, eller framstå som bitter. Men noen ganger, noen øyeblikk i det minste, tenker jeg at vi kan få lov til å føle på bitterheten.
Når vi føler oss urettferdig behandlet.
Når vi strever og sliter uten å oppnå noe som helst, annet enn kanskje utakknemlighet hos den/de vi strever og sliter for. Eller hva med følelsen av at vi for hvert skritt vi tar framover, går to bakover.
Når vi gang på gang har uflaks og planer som virket helt fantastiske, fargerike og vanntette, bare faller i fisk.

Mine forsøk på å etablere meg som forfatter har gitt meg mange bitre stunder, når sant skal sies. Jeg har hatt mange bitre tanker, men stort sett har jeg vel holdt dem for meg selv. For det er fælt å høre seg selv, når man forteller folk om opplevelser man har hatt, og så fange opp at stemmen plutselig har fått en uønsket, ekkel klang. Den bitre klangen...

Når slikt skjer meg, da tar jeg meg sammen.
Det kan hjelpe å tenke: Jammen er det hardt arbeid å være bitter!
Å være bitter er ikke noe koselig i lengden!
Alt blir grått og svart og kjedelig, i en forsterkende, negativ spiral, hvis jeg ikke forsøker å se lyst på ting.
Og ingen liker meg noe særlig, hvis jeg bare sutrer og klager.

Da vil jeg heller, som Pollyanna, leke ”Være-glad-leken”. Selv om smilet kan virke både stivt og kunstig i utgangspunktet, så blir det gjerne mykere og mer ekte etter hvert.
I koret mitt har vi et uttrykk: ”Heller kunstig blid, enn ekte sur!”
På litt avstand kan smilet se ekte ut? Og kanskje det smitter? Det må vi jo bare forsøke!

Kortvarig glede

OK, jeg innrømmer det: Jeg sendte inn 2 av de totalt 262 bidragene som kom inn til Cappelen Damms barneromankonkurranse med frist 1. mai.

Vanligvis går det ”vinter og vår” før man hører noe, men allerede nå – tre uker etter fristen – fikk jeg beskjed om at mine bidrag ikke er videre i konkurransen.

Jeg er skuffet, så klart, men akkurat nå henger jeg meg mest opp i at det kunne vært fint om det hadde gått LITT lenger tid før jeg fikk denne beskjeden. Da hadde jeg vært enda tryggere på at de virkelig har lest alle manusene grundig og tenkt seg godt om. Uansett hadde jeg kunnet lulle meg inn i dagdrømmen om endelig å nå opp, enda litt til.

Nå ja, det er nok av dagdrømmer å kaste seg over. Jeg finner fort en ny!