onsdag 12. oktober 2011

Om research - og kunsten å vite når man ikke vet

Det skal visstnok finnes i alle fall to hovedgrupper man kan dele forfattere inn i: De som liker research, og de som (av)skyr det.

Det er ikke det at jeg direkte misliker research, men det er heller ikke det jeg aller helst vier tid til. I alle fall ikke mens jeg er midt inne i en kreativ prosess og ordene strømmer – da vil jeg aller helst bli sittende ved tastaturet uten å bli avbrutt av noe.
Men når et manus først blir antatt, må man selvfølgelig sikre kvaliteten. Og det er da jeg begynner å gjøre grundigere research. At man ikke har tatt researchen tilstrekkelig alvorlig eller gjort det skikkelig helt fra starten, kan dessverre straffe seg…
I forbindelse med siste gjennomgang av Pengetrøbbel, før forlaget starter på sin jobb, fant jeg ut – ved å spørre en i politiet – at jeg hadde latt politimennene velge en framgangsmåte på et åsted som ikke var sannsynlig. Dermed måtte det en god bit av grubling og omskriving til, for å vri plottet inn i et akseptabelt spor.

Man kan ta seg dikteriske friheter mange ganger, men når man velger å ta med krimplott, synes jeg man bør gjøre dette så sannsynlig og riktig som mulig. Særlig når man velger å la politifolk stå for oppklaring av saken – de har klare spilleregler de må følge. Det er annerledes om man velger journalister og privatdetektiver som helter – litteraturen har mange eksempler på at de handler etter eget forgodtbefinnende – bryter seg inn i hus for å lete etter spor, banker opp folk når de skal ha dem til å snakke. Det er metoder politiet – heldigvis – ikke kan benytte seg av!

Jeg antar at de færreste forfattere – selv de helt på toppen – har folk i omgangskretsen som de kan spørre om å lese hele manuset og sjekke ut for eksempel alt som står vedrørende politiarbeid – er det korrekt og/eller realistisk? Research må nok for det aller meste bygge på at forfatteren stiller spørsmål om det h*n er usikker på. Da må man vite når man ikke vet nok – det i seg selv kan faktisk være en utfordring!
Jeg håper nå at jeg har funnet alle momenter jeg burde ha spurt om, og jeg håper også at jeg for neste bok spør på et tidligere stadium om ting jeg er usikker på – da blir jeg kanskje spart for en del større omskrivinger. Man lærer så lenge man lever!

2 kommentarer:

  1. Research er noe av det morsomste jeg gjør.Og som du selv skriver, det kan straffe seg om man ikke har gjort den delen av jobben før man begynner å skrive. Men det er en sak jeg undrer meg over. Jeg leste et annet innlegg der du skriver at du må selge 100 eks av boka di før forlaget overtar salget. Det forekommer meg som en ganske underlig praksis. Hvorfor må du gjøre det?

    SvarSlett
  2. Hei Anne-Marie!
    Heldig for deg at du er glad i research :-). Du må sikkert gjøre en del av det, siden du har et historisk miljø i dine bøker.
    Grunnen til at jeg må selge 100 ex før utgivelse: Dette er en slags pris jeg må betale for å få lov å utgi bok. Publica kaller seg et "lavkostnadsforlag", og forfatterne må delta i salg og markedsføring. Det er kanskje ingen særlig god merkelapp å ha på seg som forfatter - at jeg må "kjøpe" utgivelsen av egne bøker. Jeg er heller ingen selger - jeg er jo bibliotekar og vant til å stille bøker gratis til disposisjon :) Men inntil jeg slår igjennom - hvis jeg noen gang gjør det - må jeg bare være fornøyd med denne form for avtale. Jeg er veldig glad for at det finnes et forlag som Publica - et forlag som slipper debutanter til, og som har en dørstokk det går an å karre seg over for en ny og ukjent stemme :)

    SvarSlett