Ny konsulent

Etter halvannen måned hos konsulent, kom manuset til Lystløgneren tilbake fra forlaget i forrige uke. Jeg har denne gangen fått en ny konsulent, siden hun som hjalp meg med Vårløsning har permisjon for tiden.
Jeg fikk høre at konsulenten jeg har nå, er strengere enn den forrige, så jeg grudde meg før første korrektur kom, men jeg synes slett ikke hun er for streng.

Det er spennende at jeg skal få bryne meg på en annen konsulent enn sist – den forrige lærte meg mye, og jeg ser at denne som er ny for meg, har andre sterke sider som kan gi meg matnyttige innspill, særlig i forhold til komposisjon og handling.

Forrige gang lærte jeg mye om dialoger. Mitt uferdige manus sist hadde en mengde replikker listet opp under hverandre. Der det var bare to som snakket sammen, og de hadde ordet annenhver gang, tenkte jeg det var opplagt hvem som til enhver tid snakket og at det holdt slik jeg hadde gjort det. Men nei, så enkelt skulle det ikke være. Jeg måtte legge på kommentarer, der det ble angitt ”sa hun,” og ”sa han”, bare at det måtte varieres mye. Både ”sa” og ”hun/han” kan varieres. ”Han” kan for eksempel være lensmannsbetjenten, politimannen, den tungnemme osv. Ordet ”sa” kan også byttes ut med så mangt – ordet, ytret, utbrøt, kauket, jodlet for eksempel. I tillegg kan man farge disse kommentarene på ulike måter, som ”sa hun brydd,” ”la hun til i en kranglevoren tone” med mer.
Jeg vil si at det for meg nesten gikk sport i dette med å legge på denne typen kommentarer, og jeg måtte til slutt få beskjed om å stryke noen av alle jeg hostet opp.
Nå har jeg altså fått tilbake første korrektur på min andre bok, og her har jeg også vært ”for flink” med kommentarene, ser jeg, og må renske og stryke.

Jeg husker forrige gang jeg fikk tilbake førstekorrekturen, hvor vondt det gjorde å se konsulentens spor overalt i hele manuset. Denne gangen har konsulenten i stor grad gjort sine bemerkninger ute i margen, noe jeg kjenner som en stor lettelse. Så blir det opp til meg selv å klusse og herje inne i teksten.

Nærhet og avstand

Se noe på nært hold - og du kan studere detaljene

Idet man skaper tekst, befinner man seg på en måte svært nært inntil eller midt i den kilden som teksten eller ideene strømmer fra. Derfor er det vanskelig å se helheter og få oversikt i det øyeblikket teksten kommer rennende - eller noen ganger sprutende - og må fanges opp. Man føler mange ganger at denne oppsamlingen og registreringen må skje hurtig, slik at ingenting – smått eller stort - går tapt.
Når man etterpå har gått ut av denne kreative prosessen, kan man ta råmaterialet man har samlet seg, nøyere for seg. Da man skal til å bearbeide, må man forsøke å se på det man har foran seg med en kritisk distanse.

Jeg tror at distanse i forhold til egen tekst enklest kan oppnås ved å ta tiden til hjelp. Å legge vekk en tekst man har arbeidet og slitt med – la den hvile og godgjøre seg – er en smart ting å gjøre. Om noen uker eller måneder kan du ta teksten fram på nytt, og du vil merke at du ser på den med friske øyne. Da oppdager du lettere svakhetene og styrkene. Du ser bedre hvilke deler av teksten du vil beholde og kna videre på – der du vil utbrodere, "hvile i øyeblikket, "legge på mer kjøtt og flesk" – og hvilke deler av teksten du like gjerne kan kutte ut.

Når du skal lese kritisk, bearbeide og redigere, er det viktig å kunne lese med både nærhet og distanse. Leser du med nærhet finner du småfeilene og språkfeilene – tegnfeil, unødige gjentakelser, svake uttrykk. Leser du med distanse, blir det komposisjonen og reisverket i teksten du konsentrerer deg om.

Til slutt er det selvfølgelig flott om du har en leser du stoler på, som har tid og lyst til å se gjennom teksten din og komme med sine ærlige bemerkninger. En skribent vil alltid ha større eller mindre vanskeligheter med å kunne se teksten sin utenfra, så noe hjelp kan det være lurt å ta imot, om man har muligheten.

Se på avstand - og du får oversikten