torsdag 3. juni 2010

Et tenkt intervju II



Det nærmer seg bokfødsel – det kan ikke være snakk om mange dagene nå, før Lystløgneren går i trykken. I forrige uke hadde du en skikkelig nedtur. Har du lyst til å fortelle om det?
Det kom til en slags diskusjon mellom konsulenten og meg, der jeg syntes det virket som om vi ikke delte syn på hvor langt vi var kommet i prosessen med boka. Jeg mente at vi nærmet oss ferdigstillelse, mens hun tydeligvis mente at jeg enda hadde stort forbedringspotensiale i teksten, om jeg bare gikk gjennom boka ekstra nøye. Jeg mente jeg hadde presset sitronen ved å ha gått gjennom manus utallige ganger, også før konsulenten var inne i bildet. Jeg mener også at når man gjør en slik jobb, så må man forsøke å sette seg en deadline, og til slutt må man våge å sette strek og si: Bedre enn dette blir ikke denne boka. Randi skriver ikke bedre enn som så.
Jeg så altså for meg at vi var ved ”siste finish”, mens konsulenten ikke var helt med på det. Jeg hadde i en tidligere e-post bedt henne om en ca dato for når boka ville være klar, det svarte hun at hun ikke kunne gi meg.
Noen ganger tåler jeg kritikk dårligere enn andre ganger, og forrige uke var tydeligvis et tidspunkt jeg var skikkelig hårsår. Jeg kjente det som om selvtilliten bare gled av meg, jeg følte meg som en idiot, helt ute av stand til å bedømme egen tekst.

Jeg lurer på om du har sagt en gang før, at det ikke nytter å være hårsår i dette gamet?
Nei, man må tåle kritikk. Konstruktiv kritikk er det som gjør at du kan komme videre med ting og bli flinkere. Jeg tenker på meg selv som en forfatterlærling, og da må jeg tåle korrigeringer, at folk som kan faget påpeker feil jeg gjør, uten å begynne å grine eller miste lysten til å skrive mer. Det gjelder å holde fokus: Konsulenten og jeg jobber mot samme mål – nemlig at boka mi skal bli best mulig.
Men jeg har funnet ut at jeg må gi meg selv lov til å bli molefonken og lei meg innimellom. Og selvfølgelig er det viktig å være sta og si konsulenten imot der man virkelig er uenig.
Prosessen fra boka er antatt til den er trykt er en prøvelse for forfatteren – det tipper jeg det er uansett om du før har skrevet ei eller hundre bøker. Motstanden og kritikken fra konsulenten føles iblant massiv, og de rosende tilbakemeldingene er få eller ikke-eksisterende. Derfor kjenner jeg at jeg tørster etter at boka skal bli ferdig, slik at jeg skal få en håndfast bevis for at jeg kan greie å lande et prosjekt. Og jeg tørster etter endelig å få noen positive tilbakemeldinger – slik jeg opplevde det med Vårløsning, er mange alminnelige lesere i utgangspunktet og av natur velvillige og positive. Det er en sann gledesrus når den trange fødselen er over, boka tyter ut til verden, møter lys, glede og alt det gode livet kan ha å by på.



Sammenligningen med en fødsel har noe for seg?
Ja. Stadig mer, jo mer jeg tenker og filosoferer over det. Unnfangelsen, selve ideen klekkes lett og nesten umerkelig og i alle fall smerteløst. Svangerskapet er langt, komplikasjoner kan oppstå – det er alltid spenninger rundt det der. Og så kommer uvegerlig fødselen i all sin gru. Den kan gå fort og glatt, men vanligere er det med smerter, blod, oppkast og tårer. Følelsen av at nå orker jeg ikke mer. Jeg hørte en gang ei fortelle om en fødsel – den fødende syntes smertene var uutholdelige og det virket ikke som det var noen ende på elendigheten. Til slutt sa hun, oppgitt: ”Nå går jeg!” Hun ville ikke mer, men hun måtte. En fødsel kan du ikke delegere til andre, og du kan ikke gå etter halvveis fullføring. Man må stå løpet ut.

Orker du nå tanken på å sette flere bøker til verden? Det er bare så vidt jeg tør å spørre…
Ha-ha! Jeg er svanger med mange bøker til. I den virkelige verden finnes det et valg som heter abort, men det føles uaktuelt foreløpig. Jeg er fortsatt ivrig, har fremdeles skrivekløe og kommer til å stå på et stykke til. Du får bare følge med og se hva som skjer!

3 kommentarer:

  1. Morsom sammenlikning! Ikke lett å trekke seg midtveis, nei. For ikke å snakke om når barnet først er født. Da kan man i hvert fall ikke angre. Men tenk om man ikke liker det som boka vokser opp til å bli?

    SvarSlett
  2. Nettopp - det er et sjansespill. Det vanligste er nok å elske barna/produktene sine, uansett hva som skjer. Men jeg har også hørt om komponister eller forfattere som nærmest legger for hat noe av det de har laget. Kanskje man siden har vokst og begynt å lage «større og viktigere ting», og ikke orker synet eller lyden av det umodne og enkle man laget en gang.
    Som mor for eller skaper av bøker, føler man gjernest omsorg, tror jeg. Det er viktig å følge opp, slik at boka kan få den plassen den fortjener.
    Takk for at du la på kommentar til meg her! Nå oppdaget jeg enda en fin blogg og må selvfølgelig ta en titt på bøkene dine også! :-)

    SvarSlett
  3. Takk det samme til deg, og takk for linking! Veldig gøy å lese om andres skriveprosess. Tips meg gjerne om du har andre tips til gode skriveblogger, :)

    P.S. Jeg håper virkelig jeg alltid kommer til å like bøkene mine.

    SvarSlett