Du har hatt en stressende dag

Tidligere i år fikk jeg ny pulsklokke. Jeg var egentlig ganske fornøyd med den jeg hadde før også, men den nye er mer avansert. Jeg bruker langt fra alle funksjonene på den, og jeg har den ikke på meg om natta.

Når det gjelder å motiveres til aktivitet, så er det nok forskjellig hva vi foretrekker. For noen er det viktig at det er noe sosialt, å gå eller løpe en tur sammen med noen, kan gjøre turen lett som en lek. For andre kan det være stikk motsatt; man trenger pause fra folk, få være for seg selv, da er det deilig med en tur langs veien eller i skogen helt alene, i stillhet.

Jeg liker og motiveres av at pulsklokka kan måle tid, avstand, antall skritt, puls, høydemeter med mer. Hver kveld får jeg tilbakemelding om hvordan dagen har vært. Som regel sier klokka "Du har hatt en rolig dag". Jeg opplever ikke klokka dømmende eller noe; den bare fastslår at dagen har vært rolig, og det er jo sant. Jeg synes det kan være motiverende å gå en lang tur eller få opp pulsen ved å gå en bakke eller jogge - blant annet for å få en annen tilbakemelding enn den om den rolige dagen.

Julaften fikk jeg meldingen - som jeg bare har fått en gang tidligere i år (etter en veldig hektisk dag på jobb) - "Du har hatt en stressende dag". Jeg mener selv at jula ikke stresser meg lenger, men det føltes som en anerkjennelse at kjøkkentjeneste på julaften faktisk kan være ganske hektisk og masete. ;-)

Så var det også litt morsomt at den "smarte" klokka antok jeg hadde gått på ellipsemaskin i går, da jeg bakte potetlomper av restene av de kokte potetene fra julaften. Så savner du ellipsemaskin, kan kanskje kjevling være et bra alternativ. :-D

Fortsatt god jul!

Løpedagene er kanskje over?

Nå er det vel virkelig på tide med livstegn herfra! Jeg har jo funnet ut at det går an å ha innlegg om andre ting enn skriving, ellers kan det hende det aldri blir noe innlegg...
Så i dag blir det et innlegg om aldring. I høst fylte jeg 59, så 60 er ikke så langt unna, og jeg må innse at jeg er i ferd med å bli gammel. Å snakke om når man skal gå av med pensjon er ikke et uvanlig samtaletema i sosiale lag jeg deltar i, likeledes å drøfte hvorvidt man bør flytte til noe mer lettstelt enn det store huset som nå bare skal romme to personer.

Jeg har lest flere bøker om alderdom, og synes det er veldig bra at noen belyser hva alderdommen kan medføre. Det er mye som er stusslig, men det er mye som er bra også. Det handler om - som for hele livet for øvrig - å kunne nyte nået, sette pris på det man har, ikke hele tiden tenke på hva man har mistet eller savner eller ser at "alle" andre har. For det finnes jo flust av mangler og savn for mennesker i alle aldre.

Jeg var i mange år en ivrig jogger. (Jeg kalte også det jeg holdt på med, for løping, men ble aldri noe særlig rask). Men de siste par-tre årene har det blitt stadig vanskeligere å jogge, på grunn av vondter her og der. Det er et savn å kunne legge ut på joggetur. Gjerne alene, men gjerne også sammen med venner. Det å skravle med en god venn mens man legger i vei og nesten umerkelig få gode innskudd på helse-kontoen, det er så fint! Jeg ser jo mange som er mye eldre enn meg, som fortsatt jogger og løper og holder på, så jeg tenkte kanskje det var noe galt med kroppen min. Men nå innser jeg at det faktisk er "alderen som krever sitt". Her gjelder det å se muligheter - hva kan jeg gjøre av aktiviteter nå, som er bra for helsa?

Jeg er også veldig glad i å gå; når man går får man brukt sansene underveis, i større grader enn når man løper eller jogger fram i «rasende fart». Jogging har kanskje fungert mer som meditasjon for meg; det er ikke plass til så mange tanker når pulsen er høy og pusten går som en blåsebelg. Når man går, derimot, kan man observere underveis, reflektere over det man observerer, eller helt andre ting. Bearbeide inntrykk etter arbeidsdagen eller spesielle hendelser, legge planer og strategier for hvordan man skal komme videre i et prosjekt man jobber med. Eller man kan høre på musikk eller en podkast.

En følelse man kan ha når man løper, er følelsen av flyt. Av å være i drift, på vei framover, eller i alle fall på vei i en eller annen tydelig retning. Sånn kan det også kjennes når man har skriveflyt. Det bare strømmer på, bokstaver, ord og setninger former seg uanstrengt og lett.
Følelsen av skriveflyt har jeg dessverre ikke hatt på lang tid, men så har jeg heller ikke satt meg ned og forsøkt så mye.
Her om dagen pratet jeg med ei anna som skriver, hun er ung og jeg begynner å bli gammel. Jeg sa til henne at jeg kanskje ikke kjenner så mye av det presset lenger; lysten til å skrive, drivet etter det. På en måte er det faktisk litt godt. Kanskje jeg kan kjenne noe på den samme roen når det gjelder løping. I alle fall etter hvert? Og så skal jeg nok passe på å jogge/gågge de dagene hvor kroppen er villig. 

Skogen er snart rudd -

I forrige innlegg tok jeg for meg en aforisme, i dag blir det et av våre mange ordspråk. Ordspråkene som ser ut til å gå stadig mer i glemmeboka.
Det hender at de ramler ut av meg når jeg kommer på noe jeg synes passer til situasjonen, og hvis noen av den yngre garde er i rommet med meg da, så ser de gjerne rart på meg. 
Jeg kan for så vidt huske at jeg syntes noen av ordtakene var "rare" da jeg var liten, men vi pugget dem på skolen og de var en del av folkelærdommen. Så var de ikke rare lenger, man hadde dem med seg videre i livet.

Ordspråket jeg tar for meg i dag, er ikke så vanskelig å forstå. Det går slik ifølge Ivar Aasen: Skogen er snart rudd, han er ikkje snart runnen (eller upp atter runnen). Om dette likevel skulle oppleves som vanskelig å forstå, så er det vel helst på grunn av den gamle nynorsken. Ivar Aasen samlet norske ordspråk og fikk dem utgitt i 1856. I boka ordnet ham dem tematisk, og dagens ordtak står under kategorien "Mark og skov".
Oversatt til mer moderne nynorsk, så står det noe a la: Skogen er snart rydda, men er ikkje snart oppvaksen att.

Skogsmaskiner eller en orkan feier snart en skog av banen - trærne i skogen brukte 70 til 100 år på å vokse seg høye.

Ordtaket "rant meg i hu" som det heter, da jeg hørte om en viss herremann i landet over there som melder landet sitt ut av samarbeid og avslutter viktige og vel etablerte avtaler, fordi han mener at landet hans klarer seg mye bedre på egen hånd. Alt det ledere før ham har arbeidet for å opprette og holde ved like - og det kan ha tatt lang tid - klarer han fort å rive ned.

«Hvis døra ikke åpner seg, er det ikke din dør»

I min almanakk er det for hver nye uke en aforisme, eller et fyndord. Kanskje har du et litt anstrengt forhold til slike sitater, tenker at det er selvfølgeligheter og meningsløse floskler.
Personlig liker jeg i alle fall noen. De kan være som heiarop som setter mot i meg, eller de kan være til trøst.
Den som står i overskrifta til dagens innlegg, synes jeg er litt negativt ladd, men den kan jo ha noe for seg likevel. Den er tankevekkende.

Som forfatterspire tenker jeg at jeg gjentatte ganger gjennom mange år har oppsøkt ei viss dør. Hver gang jeg har sendt inn manus til forlag, er det som å banke på den døra. «Kan jeg få komme inn? Jeg har en tekst her, kan jeg få by på den?» Svaret har hver gang (så å si) vært nei.
Med tanke på ukas fyndord; nå som jeg har spurt så mange representanter som passer på denne døra, og tilbydd ulike tekster her og der, og hver gang fått svaret nei. Og døra åpner seg ikke. Kanskje er ikke den døra for meg? Det er lov å lure, i alle fall.
Kanskje man kan finne en annen vei inn i varmen? Eller bare gå og finne på noe annet.

Hva slags forhold har du til aforismer? Har du en du liker veldig godt, eller en du hater?

EGENTID

I mange år av voksenlivet har jeg stadig lengtet etter mer egentid. Da ungene var små, ble det gå- eller joggeturer når pappaen holdt fortet. Eller korte stunder om kvelden etter de hadde lagt seg.
Da ungene ble større, gikk det an å være i sin egen boble ved siden av at de lekte og holdt på med sitt; det var gjerne lesing eller skriving jeg holdt på med da, for det er jo det jeg har lyst til å drive med i boblen min.

Som middelaldrende merker jeg at energien ikke er like god lenger. Jeg orket rett og slett mer da jeg var yngre. Orket at det foregikk mange flere ting per dag, orket å holde på lenger med ting, var mer utholdende mentalt og fysisk. Så behovet for egentid er ikke blitt mindre, selv om jeg har mye mer egentid nå enn da ungene var små; det behovet holder seg på en måte konstant.

Jeg tenker ofte tilbake til da jeg som ung voksen bodde alene. Da hadde jeg mye egentid, da! Da var det for mye av det. Jeg lengtet etter selskap, håpet at noen skulle ringe på eller stikke innom, eller slå på tråden og foreslå at vi skulle finne på noe. Men alle hadde nok med sitt, virket det som.
Det hendte jeg ble skikkelig nedfor av all alenetiden. Da greide jeg ikke ta kontakt med bekjente eller venner, for å foreslå en prat eller et treff, selv om jeg visste at det ikke hadde gjort noe. Jeg var bare "nerimella" som man sier nordpå. Jeg ble smådeppa av å være så mye alene. Da var det bare å stå i det, holde ut til det ble arbeidsdag igjen. For det var gjerne i helger og ferier det ble stusslig å være så mye alene.

For å kunne skrive tenker jeg det er viktig med en god balanse mellom egentid og det å ha folk rundt seg. Man trenger egentid for å bearbeide og skape tekst, men man trenger også impulser utenfra for å fange opp ideer, og impulser får man i rikt monn når man er ute blant folk.

Det er absolutt noe i uttrykket For mye og for lite skjemmer alt. Passe mye egentid ønsker jeg meg.

Hva med deg? Har du behov for mye egentid? Og har du passe mye, for lite eller for mye egentid, synes du?