Skogen er snart rudd -

I forrige innlegg tok jeg for meg en aforisme, i dag blir det et av våre mange ordspråk. Ordspråkene som ser ut til å gå stadig mer i glemmeboka.
Det hender at de ramler ut av meg når jeg kommer på noe jeg synes passer til situasjonen, og hvis noen av den yngre garde er i rommet med meg da, så ser de gjerne rart på meg. 
Jeg kan for så vidt huske at jeg syntes noen av ordtakene var "rare" da jeg var liten, men vi pugget dem på skolen og de var en del av folkelærdommen. Så var de ikke rare lenger, man hadde dem med seg videre i livet.

Ordspråket jeg tar for meg i dag, er ikke så vanskelig å forstå. Det går slik ifølge Ivar Aasen: Skogen er snart rudd, han er ikkje snart runnen (eller upp atter runnen). Om dette likevel skulle oppleves som vanskelig å forstå, så er det vel helst på grunn av den gamle nynorsken. Ivar Aasen samlet norske ordspråk og fikk dem utgitt i 1856. I boka ordnet ham dem tematisk, og dagens ordtak står under kategorien "Mark og skov".
Oversatt til mer moderne nynorsk, så står det noe a la: Skogen er snart rydda, men er ikkje snart oppvaksen att.

Skogsmaskiner eller en orkan feier snart en skog av banen - trærne i skogen brukte 70 til 100 år på å vokse seg høye.

Ordtaket "rant meg i hu" som det heter, da jeg hørte om en viss herremann i landet over there som melder landet sitt ut av samarbeid og avslutter viktige og vel etablerte avtaler, fordi han mener at landet hans klarer seg mye bedre på egen hånd. Alt det ledere før ham har arbeidet for å opprette og holde ved like - og det kan ha tatt lang tid - klarer han fort å rive ned.

«Hvis døra ikke åpner seg, er det ikke din dør»

I min almanakk er det for hver nye uke en aforisme, eller et fyndord. Kanskje har du et litt anstrengt forhold til slike sitater, tenker at det er selvfølgeligheter og meningsløse floskler.
Personlig liker jeg i alle fall noen. De kan være som heiarop som setter mot i meg, eller de kan være til trøst.
Den som står i overskrifta til dagens innlegg, synes jeg er litt negativt ladd, men den kan jo ha noe for seg likevel. Den er tankevekkende.

Som forfatterspire tenker jeg at jeg gjentatte ganger gjennom mange år har oppsøkt ei viss dør. Hver gang jeg har sendt inn manus til forlag, er det som å banke på den døra. «Kan jeg få komme inn? Jeg har en tekst her, kan jeg få by på den?» Svaret har hver gang (så å si) vært nei.
Med tanke på ukas fyndord; nå som jeg har spurt så mange representanter som passer på denne døra, og tilbydd ulike tekster her og der, og hver gang fått svaret nei. Og døra åpner seg ikke. Kanskje er ikke den døra for meg? Det er lov å lure, i alle fall.
Kanskje man kan finne en annen vei inn i varmen? Eller bare gå og finne på noe annet.

Hva slags forhold har du til aforismer? Har du en du liker veldig godt, eller en du hater?

EGENTID

I mange år av voksenlivet har jeg stadig lengtet etter mer egentid. Da ungene var små, ble det gå- eller joggeturer når pappaen holdt fortet. Eller korte stunder om kvelden etter de hadde lagt seg.
Da ungene ble større, gikk det an å være i sin egen boble ved siden av at de lekte og holdt på med sitt; det var gjerne lesing eller skriving jeg holdt på med da, for det er jo det jeg har lyst til å drive med i boblen min.

Som middelaldrende merker jeg at energien ikke er like god lenger. Jeg orket rett og slett mer da jeg var yngre. Orket at det foregikk mange flere ting per dag, orket å holde på lenger med ting, var mer utholdende mentalt og fysisk. Så behovet for egentid er ikke blitt mindre, selv om jeg har mye mer egentid nå enn da ungene var små; det behovet holder seg på en måte konstant.

Jeg tenker ofte tilbake til da jeg som ung voksen bodde alene. Da hadde jeg mye egentid, da! Da var det for mye av det. Jeg lengtet etter selskap, håpet at noen skulle ringe på eller stikke innom, eller slå på tråden og foreslå at vi skulle finne på noe. Men alle hadde nok med sitt, virket det som.
Det hendte jeg ble skikkelig nedfor av all alenetiden. Da greide jeg ikke ta kontakt med bekjente eller venner, for å foreslå en prat eller et treff, selv om jeg visste at det ikke hadde gjort noe. Jeg var bare "nerimella" som man sier nordpå. Jeg ble smådeppa av å være så mye alene. Da var det bare å stå i det, holde ut til det ble arbeidsdag igjen. For det var gjerne i helger og ferier det ble stusslig å være så mye alene.

For å kunne skrive tenker jeg det er viktig med en god balanse mellom egentid og det å ha folk rundt seg. Man trenger egentid for å bearbeide og skape tekst, men man trenger også impulser utenfra for å fange opp ideer, og impulser får man i rikt monn når man er ute blant folk.

Det er absolutt noe i uttrykket For mye og for lite skjemmer alt. Passe mye egentid ønsker jeg meg.

Hva med deg? Har du behov for mye egentid? Og har du passe mye, for lite eller for mye egentid, synes du?

Sensommer og strøtanker

Så er sensommeren her og skogen frister med sine frukter. Det er for eksempel fortsatt mulig å finne blåbær. Her i området er det ikke et toppår for de små blå, men det er slett ikke verst.
Jeg elsker å tusle omkring i skogen og sanke bær. Noen ganger har jeg med meg mobilen og airpods, og hører på en podkast. Andre ganger nyter jeg stillheten og naturens egne lyder, som susingen i trekronene, summingen fra iherdig jobbende insekter.

Mens jeg har plukket, har jeg hørt flere interessante episoder av Åpen bok, forfatterintervjuer gjort av Cille Biermann. Forfattere jobber ulikt og har mange ulike innfallsvinkler til skrivingen, det er i alle fall sikkert. Noen planlegger mye før de setter seg ned for å skrive, mens andre må skape mens de skriver og er i flyt. Noen har blitt antatt av et forlag på første forsøk, mens andre måtte jobbe en hel del og prøve mange ganger før de kom innenfor. Noen har siden de var små ønsket å bli forfatter, mens andre ble forfatter litt tilfeldig. I dag hørte jeg om en som hadde gitt ut flere bøker, da han bestemte seg for å slutte som forfatter, og først da følte han at han fikk til å skrive slik han ville. Det handlet nok om bildet han hadde av hvordan en forfatter - eller nærmere bestemt han som forfatter - måtte være. Det ble ufritt. Da han bestemte seg for at han skulle slutte, kunne han begynne på nytt, noe som viste seg å være fruktbart.
Jeg nikker gjenkjennende til mye av det forfatterne sier. Slik har jeg også tenkt, slik har jeg også jobbet. Men de er etablerte forfattere, og jeg er det ikke. De fikk napp hos et forlag, det fikk aldri jeg. De fikk et stort publikum, der jeg bare fikk en håndfull lesere. Jeg vet det: Det er forskjell på profesjonelle og amatører. Og jeg er og forblir nok amatør.
Det fine med det er at jeg ikke har noe press på meg. Jeg kan skrive om og når jeg har lyst.

Flere forfattere har i intervjuene nevnt dette med å begynne der det brenner mest. Det kan være for eksempel i romanideen de sitter med, at man begynner med den eller de scenene hvor konfliktstoffet ligger, hvor det ligger mest følelser og kontroverser. Hvis man da ikke har det slik at man må begynne med begynnelsen og så skrive seg gjennom - flere har det slik.
Men det kan også være med tanke på selve bokideene, hvilket av alt mulig stoff du har, skal du ta for deg først? Jo, da kan du også tenke at du skal ta det som brenner mest. Som kanskje er vanskeligst å skrive, men som betyr mest for deg.

Så langt har jeg ikke skrevet der det brenner mest. Delvis har jeg ikke våget, og delvis har jeg tenkt at jeg er ikke flink nok enda. Jeg tenkte i utgangspunktet at det enkleste var å skrive underholdningsromaner - trippe på overflaten av ting, leke og more seg. Men er det så sikkert?
Jeg synes dette var en interessant innfallsvinkel for meg, som har så mange ideer og ikke har noen bestemt og sikker følelse av hva jeg bør skrive først. Jeg har hørt ideen før, men ikke tenkt at jeg kunne benytte den med tanke på egne prosjekt.

Hvordan er det med deg? Skriver du akkurat nå der det brenner mest?

Jeg ler av meg selv

Godt nytt år!
Her om dagen fikk jeg plutselig en ide. Den dukket opp etter at jeg i underbevisstheten, antar jeg, har bearbeidet noe hyggelig som har skjedd på jobb.

På biblioteket hvor jeg jobber, startet vi et nytt tilbud i 2023, nemlig Strikk & Lytt. Det er ikke vår oppfinnelse, for det er mange bibliotek som har tilsvarende tilbud, og mange har drevet med det lenge.
Opplegget er at man leser høyt, mens de som hører på pusler med sitt - enten det er strikketøy eller hva.
Etter å ha lest, fikk jeg flere tilbakemeldinger på at jeg har behagelig stemme og er flink til å lese. Jeg har tidligere hatt - som sikkert de fleste har - et litt anstrengt forhold til å høre egen stemme. Men nå har jeg fått en del trening i å høre meg selv, siden jeg spiller inn podkast for biblioteket, og pleier å høre gjennom når episodene er publisert. Så nå er jeg på sett og vis vant til å høre stemmen min. Den er annerledes enn den høres ut fra innsiden, det er vel det som gjør at folk flest ikke er så glad i å høre seg selv i opptak. «Er det der meg?», liksom. Eller det kan være andre grunner, hvis for eksempel opptakene legges ut og så vet man ikke hvem som hører på eller hva de synes, kanskje får man en følelse av kontrolltap? Jeg har ikke den uroen selv, men det kan være andre kjenner det slik.

Ei av de som hørte meg lese, lurte på om jeg hadde bøkene mine på lydbok - for den ene gangen leste jeg faktisk høyt fra egen bok (Kjære Sandra). Av det jeg leste, ble hun så nysgjerrig på fortsettelsen! Hun hørte helst på lydbok, for da kunne hun strikke samtidig. Jeg lo litt av spørsmålet hennes, for jeg har jo bare så vidt greid å gi ut bøkene mine på papir - så hvordan skulle det da gå for seg at det kunne bli lydbøker av dem!?
Men her om dagen kom jeg plutselig på: Siden jeg ikke har noe forlag å samarbeide med, kanskje jeg kan lese inn bøkene mine selv og legge dem ut et eller annet sted på nettet, tipse folk om hvor de ligger, og så kan de høre dem? Og det skal være gratis, har jeg tenkt. Eventuelt kan de vippse penger til Redd Barna eller noe, om de gjerne vil gi noe tilbake for opplevelsen. Det er lenge siden jeg ga opp ideen om at jeg kunne tjene noe som helst på skrivingen min. Men det hadde vært veldig hyggelig om jeg hadde lesere til det jeg skriver. Jeg tror mange kunne hygge seg med det, om de liker feelgood.

Veien var ikke lang fra ide til handling; her om dagen begynte jeg å lese inn Nydelig og en halv. Og det var da jeg lo av meg selv. Jeg har nevnt det i innlegg tidligere, at når en tekst har vært fra meg veldig lenge, så kan jeg få en sånn følelse: «Er det jeg som har skrevet dette? Dette husker jeg faktisk ikke!» Og slik var det med Nydelig og en halv nå. Jeg har ikke lest i den på evigheter, og mens jeg leste til opptak (bruker taleopptak på mobilen), så kom jeg over passuser jeg ikke husket, og som jeg fant så komiske at jeg måtte le... Da gjorde jeg opptaket om igjen, for akkurat det å le høyt av egne vittigheter ble litt dumt, og jeg orker ikke sitte med redigeringsprogram og klippe vekk feil. Dette skal være enkelt og "rustikt", har jeg tenkt. På opptakene snubler jeg litt i ordene av og til, men retter opp og går videre. Og man kan høre at jeg blar om i boka. En som har greie på lydinnspilling vil sikkert synes det er helt koko å lage noe så dårlig, men jeg tenker at det kan ha sin sjarm. Hva tror du? Kan det finnes noen der ute som har lyst til å høre?
Og hvordan har du det med opptak av din egen stemme? Vrir det seg inni deg når du hører stemmen din, eller tenker du det er rart, men greit?