Skriveåret 2011

Året som er i ferd med å ebbe ut har vært et tungt år for skribenten Randi. Jeg har riktignok produsert mye tekst – og en god del av dette tror jeg er godt nok per nå, eller vil komme til å bli bra med noe bearbeidelse. Ergo kan mye av det jeg har skrevet i 2011 bli til bokutgivelser en eller annen gang – men jeg synes fremdeles det går altfor tungt å få til de synlige resultatene. (Les: bokutgivelser.)

I løpet av 2011 har jeg grublet mye. Noe av det jeg har kommet fram til er ikke lystige konklusjoner, men tøffe sannheter som gjør at framtida som forfatter ikke ser mye lysere eller enklere ut enn før – snarere tvert imot. Etter hvert som jeg følger den svært smale og kronglete stien som kanskje fører et sted, kjenner jeg at det kreves stadig mer for å holde motet oppe.

Noe av det jeg har grublet over har jeg også delt med dere i bloggen, slikt som: Hva vil forlagene egentlig ha? Ett av svarene jeg har kommet fram til er at noen forlag riktignok vil ha underholdningslitteratur, men da i form av serier. Enkeltstående titler fra en ukjent forfatter er uinteressant – da gir de heller ut oversatte titler, bøker de vet har solgt tilfredsstillende i opprinnelseslandet.

«If you can’t beat dem, join them,» heter det. Hvis jeg ikke kan få forlagene til å ville satse på originalt norske, enkeltstående underholdningsromaner – skal jeg da gi dem serielitteraturen de spør etter? Foreløpig sier jeg nei til den tanken – det er så mange andre som skriver serier, og sikkert gjør det bedre enn hva jeg kunne klart.

En annen ting jeg har kommet fram til, er at det er for mange av oss ukjente, håpefulle skribenter. Jeg trives ikke helt i denne svært uoversiktlige konkurransen, som foregår aldeles uten klare regler eller former – det føles trangt og ubehagelig å stå slik til. Her må man lete etter start- og målstrek selv, og om vi konkurrerer om best innhold eller stil, det aner ingen - det kan være noe helt annet. Å bevare den gode følelsen, skrivegleden, i denne trengselen – det er ikke lett.

Men jeg sier stadig til meg selv: Når det ser som svartest ut – nettopp i disse mørke øyeblikkene – kan det være vinneren skiller seg fra taperen. Taperen gir ofte opp her, avslutter jakten på den vakre drømmen, forlater den mørke, gjengrodde, klundrete stien og springer tilbake til den brede, opplyste veien. Mens vinneren ikke gir opp, men fortsetter å kjempe enda mer og enda hardere. H*n tenker at h*n kan vel for f… lage sitt eget lys, brøyte sin egen vei, om så skal være. Det ordner seg nok, for lykken står den heldige bi.

2012 kan bli et veldig fint år - jeg håper og tror det!
Til våren skal jeg gi ut min tredje roman, og kanskje blir det flere utgivelser i 2012? Det er muligheter for det.

Godt nytt år til alle som følger bloggen min – måtte 2012 bringe hell og lykke!

Første korrektur av «Pengetrøbbel»

I dag mottok jeg første korrektur av tredje Svaldal-bok – som mest sannsynlig skal hete «Pengetrøbbel».
Det var med skrekkblandet fryd, (eller for å være ærlig: med hovedsakelig bange anelser) jeg åpnet tekstfila og begynte å se over hva konsulenten har av innvendinger.

Selv om det ikke er så mange språklige blemmer å rydde opp i lenger, (jeg har blitt bedre på å ferdigstille tekster nå, enn hva som var tilfellet for det først antatte manuset mitt), er konsulenten flink til å se kritisk på reisverket i fortellingen min. Og der har hun innvendinger, eller vi kan kalle det forslag, akkurat som sist. Det blir noe å gruble over – enten jeg må skrelle vekk en del, eller jeg må legge til noe. Konsulenten og forlaget ønsker å vri boka mi mest mulig over mot krim, mens jeg kjenner at jeg vil hvile minst like tungt på feelgood-aspektet. Kanskje vi kan diskutere oss fram til et slags kompromiss?

Innspillene fra konsulenten er fine - noe å bryne seg på - og det kjennes godt å bli tatt på alvor. Nå jobber vi seriøst - sammen - for å få til best mulig resultat.

Hver gang jeg får tilbake en førstekorrektur kjenner jeg at jeg nesten blir oppjaget og stressa. Jeg har lyst til straks å gi meg i kast med materien og rette opp alt som er ”feil”, forte meg med å få tilbake følelsen av å være i balanse og ha kontroll, få tilbake oversikten på alt – både helheten og alle bitene av helheten. 

Men stressafølelsen vil og skal legge seg. Når jeg får oversikt over hva jeg har igjen å jobbe med, kanskje. Så må underbevisstheten få tid og ro til å jobbe litt med plottet igjen. Forhåpentligvis åpenbarer det seg en løsning på hvordan jeg skal forbedre manuset og få aksept hos forlaget, uten at jeg må skrive om igjen altfor store deler.

Forfatteren som vert

Ikke alle forfattere bryr seg like mye om leserne sine, etter hva jeg synes å oppfatte. Noen sier rett ut at de ikke ser for seg en bestemt type lesere, eller skriver for å nå ut til noen bestemt. Jeg kan forstå det – når man sitter i en skapelsesprosess er det ikke sikkert man har energi nok til å tenke på at teksten skal bli lest overhodet. Man skriver, teksten lever på en måte sitt eget liv, og forfatteren må bare henge med og forsøke å skrive ned alt som strømmer fram.

Men når man begynner å bearbeide råteksten kan man også ha i mente at teksten skal bli lest. Jeg synes faktisk ei bok kan bli ganske uinteressant, dersom det for oss lesere blir altfor tydelig at forfatteren bare har skrevet den ”for sin egen del”, uten å ta hensyn til at den skal leses av noen, eller tenkt noe over hvem h*n skriver for. I forhold til veldig innadvendte, selvsentrerte tekster får jeg ofte en utenfor-følelse. Jeg liker best forfattere som tydelig viser at de vil dele, som får meg til å kjenne at de ønsker at leserne skal føle at de også teller med.

Av og til leser jeg bøker der jeg tror forfatteren riktignok har sett for seg en bestemt type lesere, eller hatt en ganske klart definert historie h*n vil fortelle, men der h*n bare durer i vei uten å tenke på at leseren skal holde følge, når personer, miljø og handling slenges ut. Som forfatter eller vert må man ha evnen til å sette seg selv til side og vise omsorg for gjestene eller leserne.
Forfatteren kan spørre seg selv: Henger alle med, eller går jeg for fort fram nå? I forsøket på å gjøre ting gåtefulle og spennende, tåkelegger jeg vel ikke for mye? Det går gjerne en grense et sted, mellom gåtefullt og fullstendig ubegripelig?

Jeg tror i alle fall det kan være nyttig for forfatteren at h*n av og til ser på seg selv som vert. I boka skal forfatteren by på en opplevelse, i form av en historie eller en tekst, der h*n ønsker å vise leseren noe, gi eller tilføre noe – en opplevelse – til leseren.

Hvis man ser på boka som en fest man byr på – hvordan ville du invitere? Hvordan forhåndsomtaler du boka di på vaskeseddelen eller til journalister som skal skrive om boka di? Forteller du hele handlingen i detalj, eller gir du bare noen pirrende smakebiter?

Hvordan vil du vekke appetitten, interessen, lysten til å delta på festen med liv og lyst? Hvordan holder du interessen oppe underveis i festen? Er det best å oppfordre til dans på bordet hele kvelden, eller er det lurt å ta noen pauser innimellom? Holder du taler i høyt stemmeleie hele tiden (folk kan jo bli imponerte over utholdenheten og ordkunsten din!), eller lar du gjestene få slippe til med sine tanker og opplevelser, lar du dem være delaktige i å skape den felles festen?

Tenk at du skal være tydelig, uten å overkjøre – la noe ligge mellom linjene som leserne selv kan finne ut av. Ikke trøtt ut leseren med lange, knusktørre partier. Forsøk å variere rytme og intensitet. Etter scener med høyt trykk, kan leseren sette pris på å få puste ut i smult farvann før det bærer løs på nytt.

Ved å tenke på deg selv som vert, fokuserer du i alle fall litt på leseren og hvordan leseopplevelsen vil bli, og det tror jeg er av det gode.

Ingen absolutt vitenskap

Litteratur er ikke en absolutt vitenskap. Det er ingen som sitter med fasiten til hvordan for eksempel en roman skal skrives og hva den skal handle om, for at den skal bli en bestselger. Og jeg vil hevde at det er ikke sikkert forlagsredaktørene vet så veldig mye mer om hva som er godt og kan slå an hos et (stort) publikum, enn en hvilken som helst interessert og trenet leser.

Jeg skrev en gang en kriminalroman (fortsatt upublisert), der en kvinnelig forfatterspire møter en forlagsredaktør. Jeg gir et lite sitat, og det er forfatterspiren som forteller:

Ikke tale om at han ville gi meg noen tips om hva jeg eventuelt kunne sette i gang med å skape, som forlaget kunne ha fattet interesse for. «Det er ikke slik bøker blir til,» sa han til slutt. «Vi legger ikke frem en oppskrift, som du eller andre skribenter kan komponere etter. Du må finne din egen stemme, din egen form. Du må ha en historie å fortelle, som du selv har klekt ut og har eierforhold til, og kle det i et språk som fungerer og harmonerer med innholdet. Når alt dette går opp i en slags større enhet, først da kan vi kanskje finne noe av interesse.»

 Ja, slik var det jeg tenkte meg at forlagsredaktørene tenkte og arbeidet, men etter å ha sanket noen erfaringer tror jeg ikke dette stemmer i alle tilfeller. Jeg tror nok at noen sitter med en ide om – i alle fall når det gjelder underholdningslitteratur – hvilke tema som kan slå an (les: selge), hvordan historier skal bygges opp for å vri spenningssitronen maksimalt, hvordan hovedpersoner skal være, beskrives og opptre, for at de skal vekke interessen.

Men litteratur er ikke som matematikk eller regnskap. Det kan føre utallige veier inn til lesernes åpne favn.

Dette er egentlig en stor trøst, samtidig som det er irriterende ikke å få slippe til, når man tror man har laget noe som leserne ville like, og forlagene mener nei.

Jeg spurte en gang på bloggen: ”Hva vil egentlig forlagene ha?” En prat med en kvikk samtalepartner om samme tema ga meg følgende kommentar til grublingen min: ”Kanskje de ikke vet det selv?”

Nei, det kan hende. Kanskje de ikke vet hva de vil ha, bare hva de ikke vil ha. Forresten, så er uansett det mest interessante hva leserne vil ha. Men så lenge forlagene sitter og siler, må man jo også forholde seg til hva de mener?

Vel, jeg fortsetter uansett i min egen sta overbevisning. Jeg fortsetter med skrive det jeg tror leserne vil ha. Det vil si: Jeg skriver bøker jeg selv kunne tenkt meg å lese.

Bokkjøp

Jeg følger en del andre bokbloggere og observerer at flere – med en blanding av stolthet og skam? – kaller seg bokshopoholikere.

Jeg skriver jo i headingen til Pervoluto – bokbloggen min – at jeg låner de aller fleste bøkene jeg leser, på biblioteket. Jeg kan følgelig ikke kalle meg en bokshopoholiker, med et unntak når det gjelder – nettopp, du har gjettet det! – SKRIVEBØKER.

Jeg har alltid vært fascinert av de blanke boksidene – de jeg selv kan fylle med hva det skal være. Og det finnes veldig mye lekkert. Noe av det er såpass eksklusivt og kostbart at jeg nøyer meg med å kikke, men av og til kommer jeg over et godt tilbud, og da slår jeg til.

Siste nyvinning fant jeg i Trondheim, da jeg var der på besøk forrige helg. Omslaget forestiller en Penguin books-utgave av en av mine favorittbøker – Stolthet og fordom = Pride and prejudice av Jane Austen. Inni boka er det linjerte, blanke ark. Boka fikk jeg for 39,- kroner, tror jeg det var, så den kunne jeg ikke la være å ta med meg hjem.

Når alt dette er sagt, så er jeg ikke null-handler av bøker ellers. Men jeg nøyer meg med å kjøpe bøker det er noe ekstra ved – enten de er av en yndlingsforfatter, eller det er bøker jeg har lyst til å lese flere ganger. Og jeg kjøper gjerne bøker og gir bort i gave – bøker er alltid fint å gi bort, synes jeg.